Inn i den litterære skumringen

Noen mener vi har kunst for å søke tilflukt fra den grå hverdagen. Men kunst kan være konfronterende, utrivelig, nitrist og kvalmende.

Og siden tekst ikke er mer visuelt enn svarte streker på lys bakgrunn, kan det tenkes at skumle filmer er verre enn skumle bøker.

Men forestillingen er verre enn virkeligheten, ofte, og i lesingen er det forestillingen som lager bildene, som lager luktene og lydene.

Hvorfor leser vi ekle og fæle bøker? Med menneske­monstre, rå kjeller­luft og golde hjem?

Nå er sommeren borte. Lufta lukter røyk, og lyset er annerledes. Vi står i skumringen og lurer på hvor varmen dro. Mellom permene, derimot, er det nifse en yndet gjest.

Mørket, vi ønsker deg velkommen.

«Oskespiralen» av Leander Djønne

En far slår i hjel en mor. River henne i håret, river det av.

Under berg­fallet bodde familien, midt i steinrøysa, og fjellet kunne når som helst løsne og steinene komme knusende. Kantete og våte grå steiner – store som hoder, store som hus.

Nå er sønnene voksne og befinner seg annetsteds: den ene langt inne i rusen, den andre i religionen.

Denne romanen er som en kjeller: dunkel og rik på muld.

Ihjelslåingen. Hvordan morder­faren bærer stein etter stein inn i huset for å fylle hvert eneste rom med stein, som en fysisk stadfestning av den livslange destruksjonen han har drevet inn i alle hjørner i dette gudsforlatte hjemmet.

Den sleipe, eplesider-drikkende bonde­naboen som iglet seg innpå da de var smågutter, som likte kroppen og redselen deres.

Fjellet – steinen – som lyser og lever utenfor tiden. Stemmen som kaller fra det hinsidige.

• Utgitt i 2022 på forlaget Oktober
• Debut
• Vinneren av Lytternes romanpris 2022

Les NRKs anmeldelse av «Oskespiralen» her.

«Vi er fem» av Matias Faldbakken

Faldbakkens uoffisielle bygda-prosjekt starter her.

(Og fortsetter med den like spesielle «Stakkar» fra i fjor, som gjerne kunne vært et eget punkt på denne listen, hadde det ikke vært for at «Vi er fem» er skumlere.)

Romanen er et moderne eventyr, glitrende og sosial­realistisk med sin fremstilling av bygde­gutten og amfetaminen – som sammen med en klump leire og et tungmetall-album blir ingrediensene til en skapelse.

Leiren lever.

Bygde­gutten, som er mann, nå, må vi innrømme, viser vesenet til sine to små barn. Klumpen vinker med loffene og løfter skrutrekkere fra verktøy­boksen. Den blir større, nærværet vokser.

Den virker å ha følelser.

Så kommer den på avveie. I bygda dukker det opp geiter uten horn og barn med blankskurte skaller.

Er den slem? Hva vil den, hva vil den egentlig med oss?

• Utgitt i 2019 på forlaget Oktober
• Vinner av Lytternes romanpris 2019 og Kritiker­prisen 2019
• Nominert til Nordisk råds Litteraturpris 2020 og Ungdommens kritikerpris 2020

Les NRKs anmeldelse av «Vi er fem» her.

«I lyngen» av Victoria Kielland

Da denne samlingen korte tekster kom for ti år siden, jeg vil nesten kalle de prosa-tegninger, ble den lagt merke til som en særegen debut.

Særlig språket til Kielland er uforlignelig. Det er rytmisk-poetisk, kropps­nært og underlig. Og det er noe mystisk og ekkelt over disse kort­tekstene.

De er som byller som sakte popper ut på en hud.

En delfin gnikker snuten innstendig mot brystet til en svømmer, så hardt at det svir. Er det en kul inne i brystet hos kvinnen, som delfinen varsler om?

En syk og skorpete mann sitter og får omsorgs­behandling.

Hun som steller ham, kysser den tørre munnen.

Forfatteren fortsetter heldigvis å skjenke norsk litteratur med særegenhet, sist med romanen «Mine menn» i 2021. Hør mer om boken i «Åpen Bok: Lesetips»:

• Utgitt i 2013 på forlaget Kolon
• Debut
• Nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris

«Skabelon» av Malin C. Rønning

Menneske­dyret står sterkt i denne trolske debuten fra 2020.

Vi leser om den rare familien med alle barna – som en reve­flokk, er de, Urd og søsknene.

Det er Urd som snakker. Skogen drar henne til seg.

Urd er som et dyr ute i sivilisasjonen – på skolen, for eksempel. Hun oppfører seg, men gjør som i skogen: Hun lukter seg frem.

En omsorgs­svikt antydes, scenene er fortettet. Vi skjønner at ikke alt er som det bør være, i dette stappfulle huset ved skogen.

Jeg legger merke til at flere snodige og intense (og uforskammede) kvinne­karakterer i nye norske romaner har navn som ligner hverandre: Urd fra «Skabelon», Ute fra «Ute», og Utskilde fra «Stakkar».

Hva er det med denne u-lyden … ulmende, hul, ul … sus, sug … u-hyggelig, u-trivelig, u-sivilisert.

De siste er negasjoner, avvisninger fra det normale – en vending mot mørkets uorden, akkurat som Urd i denne boken.

«Skabelon» er ikke direkte skummel, men har et ulmende underspor og en kroppslighet som gjør den klam.

• Utgitt i 2020 på forlaget Oktober
• Debut
• Vinner av Subjekt-prisen 2020

«Jag går och lever» av Mirja Unge

Å skrive uten komma tvinger leseren til å fare gjennom et fælt brutalt parti hvor noen for eksempel får en flaske i ansiktet og blodet strømmer fra det knuste uten at leseren kan stoppe og se bort fra det røde og rennende og vi må bare stå i det.

Slik er det spesielle språket hos Unge. Det er rasende, i betydningen fart.

Det er tøffe vilkår på bygda: vold, sprit og grenseløse søsken.

Den ustanselige forteller­stemmen er hensynsløs overfor leseren, på samme måte som omgivelsene er hensynsløs overfor den femten år gamle hoved­personen Tove.

Tove bor med faren og søsteren sin, mor er borte, og Tove utsettes for merkelige, ekle ting både utenfor og innenfor hjemmet.

Egentlig er det tilfeldig at så mange bøker på denne listen handler om det (u)hjemlige, men det aner meg at uhyggelighet i heimen er den største uhyggen.

Lite lager den samme trykkende stemningen som et hjem som ikke er noe godt sted å være.

Das unheimliche, er det jo noe som heter. «Det uhjemlige» på norsk, «uncanny» på engelsk.

Begrepet betegner enten et utrivelig element i det familiære, eller et familiært element i det utrivelige. Et uforløst ubehag av at noe er kjent og ukjent på samme tid, en vedvarende følelse av at noe er «off».

Og det er absolutt noe som er «off» i Toves liv.

Dette er ikke bra, tenker vi som leser. Men hun er sterk, hun vil klare seg. Hun går og lever.

• Utgitt på norsk som «Jeg går og lever» i 2020 hos forlaget Oktober
• Oversatt fra svensk av Bjørn Alex Herrman
• Original utgivelse i 2018

«Efter solen» av Jonas Eika

Mens vi befinner oss i det skandinaviske utland, som vår egen Marta Norheim sa, merk deg like godt navnet til danske Jonas Eika.

Disse novellene er fantastiske.

Det er magisk-realisme med likevekt – «sci-fi som samfunns­kritikk», har denne Nordisk råds litteraturpris-vinnende boken blitt beskrevet som.

Vestlig kapitalisme, finnes det noe nifsere?

Eikas kapitalisme­kritikk fremgår mer i det som skjer og snakkes om i novellene, og mindre som et langt resonnement à la essayet i danske Asta Olivia Nordenhofs roman «Penge på lommen», for å ta et nærliggende eksempel.

Hør Marta Norheim anmelde «Efter solen» i «Åpen bok»:

At Eikas noveller er fantasifulle og oppstår under menneskehetens kanskje mest fordervende oppfinnelse, gir grobunn for uhygge.

I denne ugne og utfordrende boken leser vi om:

Aksjehandel;

At noen må gjøre noe med et videokamera som de ikke har lyst til å gjøre;

Et slags forkalket spyd som reiser seg i ørkenen og tiltrekker seg alle slags vesen, det gløder og vibrerer, og en mann lager et snitt i sin egen hals og luftrør hvor han kiler inn en smal plastbit.

Hvorfor han gjør dette? Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke.

• Utgitt på norsk som «Etter sola» i 2020 hos Gyldendal
• Oversatt fra dansk av Kyrre Andreassen
• Original utgivelse i 2018

«Før plogen din over de dødes knokler» av Olga Tokarczuk

I en landsby langt borte er det Vinter og det er Kaldt, og vår person Snakker med store Bokstaver, for det har vært et Mord i nabolaget og Menneskene er Redde og har Tvil.

Romanen er et vinter­blått mord­mysterium fra Nobelprisvinneren i litteratur 2019.

Amatør­astrologen Janina finner naboen sin død på gulvet. Utenfor står en gruppe Hjorter – har de noe med dette å gjøre? Tar dyrene Hevn?

Når du omsider er kommet inn i den uvanlige skrivemåten med disse uthevende storbokstavene, opprettes et verdisystem, en kode, som er givende å befinne seg i.

Ja, da er du faktisk inne i Janinas tankebaner.

Du har hennes tanker i ditt hode, du tenker som henne, noe som er merkelig, morsomt og vemmelig om hverandre.

Hør spesialsending om Tokarczuk i «Åpen bok» etter tildelingen av nobelprisen:

«Før plogen din over de dødes knokler» er morsom, kanskje mer morsom enn mørk.

Men også her er det noe ekkelt og uforståelig, som vi hele tiden sirkler oss innpå. Så kan jeg røpe så mye som at boken har en tvist.

• Utgitt på norsk i 2020 hos Gyldendal
• Oversatt fra polsk av Julia Wiedlocha
• Original tittel: «Prowadź swój pług przez kości umarłych»
• Original utgivelse i 2016

Les NRKs anmeldelse av «Før plogen din over de dødes knokler» her.

«Gjennom natten» av Stig Sæterbakken

For meg var denne boken omveltende lesing. Jeg har sjeldent vært så dirrende mens jeg har lest en bok.

Romanen var forfatterens siste før han tok sitt eget liv i 2012.

Den handler om en mann som er i sorg etter tenårings­sønnens selvmord. Tematikken er sort nok, men boken er utrivelig på andre måter.

Igjen er det de fantasi­fulle elementene som vrir og vrenger på den allerede mørke materien, som skaper den store lese­opplevelsen.

I romanen kommer den sørgende mannen seg til slutt til Slovakia, hvor han hører rykter om et hus. Et hus der den utvalgte kan møte sin største frykt, der «alt håp blir til skit».

Huset har nærvær, tid og rom oppløses.

Avslutningen er dypt engasjerende, og rystende på måter du ikke kan forestille deg på forhånd.

• Utgitt i 2011 hos Cappelen Damm
• Vinner av Lytternes romanpris 2012

Les NRKs anmeldelse av «Gjennom natten» her.

«Besøket» av Stig Sæterbakken

At Sæterbakken er en forfatter med generell sans for det stygge og skremmende, gjør flere av bøkene hans passende for denne listen.

Ja, jeg kunne kanskje nevnt dem alle sammen.

Når en forfatter stryker med ved egen hånd, kaster det unektelig en mørk glans over forfatterskapet hans.

Uten å sette likhets­tegn mellom liv og virke, er det som om det tunge blir tyngre, det mørke forankret i noe virkelig.

Regnfulle kvelder og asfalt er det jeg ser for meg når jeg tenker på Sæterbakkens bøker.

I 2016 ville Sæterbakken fylt 50 år, som han dessverre aldri gjorde. Hør glimt fra forfatterskapet hans i «Åpen Bok»:

I denne eksistensielt foruroligende romanen, «Besøket», dukker en gammel skole­kamerat opp på døren til vår mann, Sigmund, som har 42-årsdag. Kameraten trer inn og spiller av et gammelt opptak fra gymnas­tiden.

Sigmund hører sin egen stemme for første gang, og får sjokk. Sjokket begynner et ras, og det er selvbildet han har bygget opp gjennom livet som raser.

Besøket strekker seg over flere dager enn komfortabelt.

Hjemmet er forstyrret av dette nye elementet, som virker å sive inn overalt.

Ligger han med kona hans, óg?

• Utgitt i 2006 hos Cappelen (Damm)

Les NRKs anmeldelse av «Besøket» her.

«Eit vintereventyr» av Jan Roar Leikvoll

Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mindre selvfølgelig enn at en 34-årig norsk mann skal debutere litterært med en fortelling som finner sted midt i holocaust.

Det var altså det som hendte i 2008, med Jan Roar Leikvolls «Eit vinter­eventyr».

Det er spesielt å skrive fra et perspektiv som, må vi anta, ligger såpass langt fra egne livserfaringer (i virkelighets­litteraturens tids­alder er det nærmest uhørt).

Å bruke et voldsomt historisk traume som garanti for litterær kraft eller nerve er en bekymring som melder seg, men, min mistenksomhet til tross, Leikvoll overrasker.

Fordi når leseren allerede kjenner settingen – vi vet godt hva slags virkelighet det er disse menneskene i den kalde gjørma står i – så trenger ikke forfatteren å forklare.

Vi havner rett i en slik innestengt, likluktende dag, og vi vet hva den svarte røyken betyr, vi vet hva det innebærer å settes ut på marsj eller å trille en trillebår.

Anslaget er at vår mann tar en liten gutt fra armene til en ung kvinne, som toger innover i leiren med andre nyankomne.

Mannen gjemmer gutten på rommet sitt – av uante grunner bor han ikke i stallen med de andre, men i et hus inne i leiren.

Hele dagen mens de er ute og arbeider, tenker han på gutten og de mjuke føttene, det åpne fjeset.

Det virkelig skrekkinngytende her er den enorme kontrasten mellom menneskeligheten mannen utsondrer, blant annet gjennom denne myke gutten han blir så glad i, og det absolutt grufulle som foregår rundt dem.

Vesle­guten er på samme tid et lyspunkt og et svart punkt, for hvor skal han oppholde seg?

Hvordan vil han få mat? Har mannen utsatt guttens død med flere tiår, eller bare noen dager?

• Utgitt i 2008 hos Samlaget
• Debut

Tilfeldighetene er mange i denne listen.

I tillegg til det uhjemlige, og de mange ulmende ulydene, har både Leikvoll og Kielland vunnet Sæterbakkens minnepris for å ha «motet til å skape sine egne prosjekter».

Et tydelig særpreg stråler derfor ut fra bøkene.

Midt i alle disse tilfeldighetene skal dette være sagt:

Måtte forfattere fortsette å finne innganger til det usle, heslige, skremmende, vridde og fryktelige i mennesket og menneske­livet – frem til vi en dag ikke er her mer, og med det, heller ikke vårt mørke.

Gledelig lesing.