Ikke sterkt nok for meg

Utgangs­punktet til «Pepper Grinder» er ganske absurd: Den blåhårede jenta Pepper er strandet på en øde øy. Hun blir ranet av noen groteske monstre og havner under bakken sammen med en gigantisk, kraftig drill – langt større enn henne selv.

Drillen er hennes viktigste verktøy, og hun er avhengig av den for å kunne bevege seg rundt. Meste­parten av spillet går rett og slett ut på å drille seg vei videre.

Spill­mekanismen er svært tilfreds­stillende når du blir vant med den. Til forskjell fra å løpe og hoppe, som i andre plattform­spill, må du grave deg gjennom sand og jord for å bevege deg videre.

Funksjonen tilføyer spillet energi og gir en kul opplevelse. Den rocka grafikken er med på å forsterke denne følelsen. «Pepper Grinder» får kreativitets­poeng her.

Perfekt for speedrunners

Etter hvert som du blir mer trygg på funksjonene til drillen, kan du leke deg med nye måter å bruke den. Det er massevis av utfordringer og kreative måter å teste spilleren på.

Det er til tider ekstremt frustrerende å få til vanskelige hopp og komme seg gjennom trange ganger. Her er timing og presisjon nøkkelen til suksess.

På den ene siden setter jeg pris på at det koster litt å mestre spillet, samtidig som jeg savner å kunne bevege meg mer fritt, og leke mer med drillen.

En erfaren plattform­spiller vil nok elske den bratte lærings­kurven, mens jeg ikke har et behov for å teste ferdighetene mine i så stor grad. Jeg opplever likevel stor mestring av å endelig få til et vanskelig hinder.

Spillets kontroll­system fungerer fint, bortsett fra at det er døds­irriterende å bevege seg i vann.

Jeg kan likevel se for meg at dette spillet er helt ypperlig for de som liker å terpe teknikk. For eksempel hvis du driver med speed­running.

Bossene er det gøyeste

Du kan samle på mynter og skatter under jorden, og som en ekstra utfordring få tak i en sjørøver­stjerne. Med myntene kan du blant annet kjøpe hjelpe­midler, klistre­merker eller endre hår­farge.

Samle­objektene mister en del verdi for meg når de ikke oppfattes som spesielt viktige. De er rett og slett ikke verdt stresset. Her går det nemlig i full fres fremover, og jeg har nok med å klare banen.

Jeg savner muligheten til å ta meg tid til å sette pris på omgivelsene, finne min egen rytme og gå frem og tilbake for å være sikker på at alt er utforsket. Jeg opplever en slags FOMO, men så er det likevel ingenting jeg har gått glipp av.

På banene er det plassert en del fiender, og de er skikkelig søte og rare. Når du graver deg under jorden, kan du gjøre et slags bakholds­angrep på dem. Boss­kampene er artige og oppleves for meg som helt nødvendige kapitler i spillet som åpner for nye måter å leke med drillen på. Disse er spillets høyde­punkter.

Kult, men ikke bra nok for meg

Det er mye som er kult med «Pepper Grinder». Universet er rocka, monstrene er fabelaktige, og utviklerne skal ha kred for at det faktisk fungerer fint å bruke drillen til å styre Pepper.

Men noe mangler: Jeg savner følelsen av å ville spille det igjen.

Et skikkelig vellykka plattform­spill skal etter min mening gi deg lyst til å gå tilbake til favoritt­banene dine eller gi deg et brennende ønske om å mestre en helt konkret del av spillet. Denne gangen er hastigheten litt for høy og teknikken litt for viktig for min smak. Jeg savner eventyret og utforskingen.

«Pepper Grinder» er en sprek og unik plattform­opplevelse som ikke tar all verdens tid å fullføre.

Det kan være verdt å sjekke ut som en del av spill­samlingen din, men hos meg vil det dessverre bare samle støv.