En sang om sex og rus

Slimhinnene er såre i Einar Stensengs andre roman, «Ute».

Østerrikske Ute tilbringer sin barnefrie uke med den danske, tilreiste poeten Mogens, som hun skal geleide mellom intervjuer og opplesninger i «Wiens lillesøster» Linz.

Mogens og Ute er begge glade i å ligge og ruse seg, men dette er ingen farse, ingen forherliget tragedie man kunne funnet på å lengte seg inn i på en ellers grå septemberdag.

Slik bokens forteller betrygger, under et av Utes kummerlige knull: «Det var vel ikke i denne situasjonen hun helst ville ha vært.»

Denne boken er så sitatvennlig at man er fristet til å tro at det er lagt ned mye arbeid i den – noe det helt sikkert er, uten at det viser seg ved lange, utpenslede passasjer. Nei, boken er heller sparsommelig.

Forfatteren vet å slutte mens leken ennå er god.

Hør anmeldelsen i «Åpen bok: Kritikerne»:

Skamløs forfatter

Ute har en sønn som annenhver uke er hos faren Felix. I romanen har Ute barnefri, og vi ser henne ikke som mor. Isteden gjør hun … andre ting.

Om det virker som denne romanen er platt og barnslig, så er det feil.

Smusset er heller en sunn moderering av det mer intelligente språket, som gjør formuleringene behagelige å følge i all sin analytiske presisjon, men dermed også en anelse distansert fra det kjødelige.

Under Utes utskeielser vil du nok sette pris på en språklig slikkelapp, en barriere fra kroppen som raper, lukter og hovner opp.

Og motsatt: disse lurvete innslagene tilfører liv og røre blant refleksjoner rundt nymiddelklassens forrykende konsum, og litteraturkritikeres manglende evne til å skrive bøker. Au.

Boken har de minst tørre fotnotene jeg kan huske å ha lest. De er informative, om diverse komponister og arkitekter som blir nevnt i hovedteksten, og sier samtidig ting som: «Gabriele D’Annunzio (1853–1938) var en italiensk forfatter, krigshisser og fitteprins.»

Kombinasjonen er kort sagt veldig underholdende.

Vidd og vanære? Jeg koser meg. For grovt språk har ikke med intelligens å gjøre, det har å gjøre med skam. Jeg kan like en skamløs forfatter.

Dessuten så var Stensengs forrige bok, debutromanen «En riktig stygg bok», langt styggere.

Kokain og knulling i nymiddelklassen

Ute er ikke helt ute. Det er ikke lidelse, dette her.

Fortelleren viser medfølelse, eller kanskje heller gjenkjennelse, og inviterer dermed leseren til å kjenne seg igjen, ved verken å fordømme eller tro bedre om sine medkarakterer. De er nå bare vanlige folk, de som her og der tar litt sentralstimulerende.

Særlig stor stas er det ikke, men det er nå noe å drive tiden med.

Det er rett og slett forfriskende å lese Stensengs uromantiske bilde av en uke pepret med brus og halverigerte ligg. Det er lite påtatt cool-faktor her, noe som vitner om en fortrolighet med livsstilen, som er positivt i det minste i litterær forstand.

Bokens eventuelle kulhet kommer derimot av humoren.

For å være morsom, må du være smart. Du må være kvikk og observant. Og selv om Stensengs ironi ikke er så kompleks at det når opp til (anti-)humorister som Vegar Tryggeseid, så er det virkelig noe smågenialt her.

Sjeldent involvert stemme

Latteren skyldes for det meste de ironiske innspillene fra vår distanserte, men involverte forteller.

Fortelleren blir en egen karakter, som noen ganger ler av og andre ganger trøster Ute. Stemmen er herlig unøytral og ofte vittig.

Den involverte fortelleren er en sjelden figur i norsk samtidslitteratur. Effektene av dette grepet er flere, deriblant humor, men også friheten til å bevege seg både nærmere og fjernere hovedpersonene.

Andreboken «Ute» er særdeles godt skrevet. Einar Stenseng har skapt en forteller som er underholdende og ny i all sin medmenneskelige ironi.