Det norske tegneseriemiljøet er stort og frodig. Under har jeg plukket ut et knippe av de beste tegneseriene gitt ut i år.
- «Skygger»: Lyset i skyggen
- «Tarjei, 13 år»: Ungt liv i skjæringspunkt
- «Illustrert kommentarfelt»: Ytringskåt villskap = moro
- «Hvis det ikke brenner»: Lang tids virkning
- «Mora mi»: Hverdag og gammel dame
- «Men hvem er du»: Når hjernevinningene stenger ned
- «Asterix. Den hvite Iris»: Styrkedråpene virker stadig
Steffen Kverneland: «Skygger»
- Forfatter: Steffen Kverneland
- Tittel: «Skygger»
- Forlag: No Comprendo Press, 2023
Tittelen på boka kan gi assosiasjoner til dysterheten, kanskje mørket selv.
Forsidebildet bidrar først til en slik tanke, men så ... er det ikke lyset i en himmel som speiler seg i den vanndammen som liksom renner gjennom dette bildet? Lyset og trærnes reflekser.
De er jo skygger de også, på sitt vis; for at vi skal se dem, må det lys til.
Kverneland har skapt et verk som hviler sterkt og trygt i den balansen. Lyset og mørket som forutsetninger for hverandre, skyggene de kaster kan være grimme, men også forunderlig vakre.
Gjerne på samme tid.
Vi kjenner Kverneland som en særpreget tegneserietegner, one of a kind. Slik han framstår i «Skygger», er det ikke bare snakk om frigjøring fra sjanger og tilhørende forventninger.
I likhet med de to nylige bøkene, «En frivillig død» og «Brillegeit», kan (og bør?) den nye leses som en memoar.
Her, ikke fra hendelser tilbake i tid og i livet, men fra nå.
Den aller nærmeste tida, der vi ennå ikke vet hva utfall og ende blir. På godt eller vondt.
Krigen i Ukraina, altså, pandemien også. En av bokas sterkeste overganger: Tegneren våkner tidlig, har tid til en kaffe på senga, gleder seg til å tegne.
Leseren blar om, hives rett inn i det gråbruntsvarte marerittet av bombingens ruiner. Det er unødvendig å si kanskje, men det er mesterlig gjort – ned til den siste tusjdråpen-som-sporlysassosiasjonen.
Steffen Kvernelands blikk for detaljene i verden, viljen til å løfte dem opp og gjenskape dem som noe nytt: Som vannpytter i denne boka, de forteller med tydelighet hva jeg mener.
Én, i kanten av et fortau. Du passerer utallige slike etter regnvær, men ser du dem, skitten og skjønnheten kombinert? Kverneland ser og forteller.
Den fineste pytten av alle, den som sønnen Aksel, hopper uti, spruter til alle kanter i vill begeistring, grønn jakke, røde gummistøvler. Fem hopp, fem sider, ren lykke.
Da jeg satt med «Skygger» for tredje eller fjerde gang og så, bare så, kom den: assosiasjonen til forfatteren Ole Robert Sundes tekster: oppmerksomheten, varheten for det synlige, det som kan tas på, føles, høres.
Steffen Kverneland tegner, maler, skaper bilder på en slik måte.
Å lese «Skygger» er unnagjort på et kvarter. Å oppleve den tar hvilken tid som helst. Og så, om igjen.
Anja Dahle Øverbye: «Tarjei, 13 år»
- Forfatter: Anja Dahle Øverbye
- Tittel: «Tarjei, 13 år»
- Forlag: Samlaget, 2023
Tarjei står midt i all de overgangene og brytningene som følger med overgangen fra stort barn til ungdom.
Som om det ikke var nok i seg selv, foreldrene hans bor ikke sammen lenger. Mor har fått ny kjæreste, far bor for seg selv.
Tarjei blir lett sint (les: lei seg) og kjeftete hjemme. Mor får høre det, den nye kjæresten også. Ikke minst lillebror får merke hvor lillebror han er.
Tarjei er altså 13 og har det ikke så bra.
Anja Dahle Øverbye er ingen nykommer på det norske tegneserietorget. «Tarjei, 13 år» er den fjerde boka hennes siden bokdebuten med «Hundedagar» i 2015.
Stilen hennes er tilsynelatende enkel, kanskje naivistisk, tegnet i svart/hvite toner over hele gråspekteret. Og, ytterst forseggjort, ofte direkte vakkert.
Åpne, runde ansikt, med særegent framstilte uttrykk – de burde gi et flatt inntrykk, men gjør det motsatte.
Hadde det ikke vært for kameratene, skogen med hytta i treet, jenta han liker, hadde livet til Tarjei vært direkte sørgelig. Og så er faren er en skikkelig fyr, som han kan gå til når det røyner på.
«Tarjei, 13 år» er tydelig myntet på unge lesere, men la ikke det stoppe dem som har flere år på baken blant oss.
Boka ga meg iblant assosiasjoner til Ragnar Hovlands ungdomsroman «Fredlaus» (2006). Ikke i innhold, men i tema og innsikt.
Det er en anbefaling i seg selv.
Trond J. Stavås: «Illustrert kommentarfelt»
- Forfatter: Trond J. Stavås
- Tittel: «Illustrert kommentarfelt»
- Forlag: Überpress, 2023
På nett-troll og sinte Facebook-synseres bekostning: «Illustrert kommentarfelt» er gøy.
Det skrives og hevdes mye rart i kommentarfeltene, det vet alle som leser dem – og vi som er fristet til å unngå dem. Trond J. Stavås har dyrket dem fram til tegneseriekunst i det absurde humorhjørnet.
Stavås har tidligere utgitt tegneserieromanen «Blasfemi» (2021). Siden 2020 har han vært fast bidragsyter til det månedlige seriebladet Lunch, med sin serie «Illustrert kommentarfelt».
Nå er samtlige serier samlet i ei riktig underholdende og aldri så lite tankevekkende bok.
Utgangspunktet er tekst hentet direkte og uredigert fra Facebook, gjerne tipset ham av leserne.
Resultatet: En serie (eller en enkelt-rute) der teksten, oftest en drøy meningsutveksling, så å si dramatiseres.
For sikkerhets skyld gjengis det originale feltet til slutt. Det lar seg ikke helt forklare, det må ses og oppleves.
Herved anbefalt, advarsel mot gapskratt inkludert. Jeg innbiller meg at mangt kan være verdt gjensynet, også for Lunch-lesere.
Ronja R.S. Berge: «Hvis det ikke brenner»
- Forfatter: Ronja Ragnhild Svenning Berge
- Tittel: «Hvis det ikke brenner»
- Forlag: Gyldendal, 2023
En ung kvinne rydder i gamle saker, esker utover et gulv. Innerst i et skap, ei eske til. Alt det andre i rommet er svart, grått eller hvitt.
Denne eska er knallrød, som blod, innholdet likedan.
Leseren blar om, et tosidig oppslag, rødt og svart, skummelt, men ikke til å tyde. Et til, tett, voldelig, en kamp.
Så helt svart, bare to mennesker på et gulv, lenger unna, han har overtaket på henne.
Jeg forsøker å beskrive de første sidene i serieromanen «Hvis det ikke brenner». Kvinnen heter Linda, bor i kollektiv med to andre, jobber på et krisesenter.
Den røde eska vekker til live det som hendte eller var i livet hennes en gang. Kanskje er det ganske lenge siden. Hun kastes tilbake, satt ut.
Ei bok, en tegneserie, om det vi nå kaller vold i nære relasjoner. Ettervirkningene, traumet, om leseren vil, fortalt gjennom Linda. Og det er sterkt.
To håndledd bundet med kabelstrips. Stygt, men overbeviser leseren om sannheten i en vold som kun er der i glimt, det er det andre som er fortellingen.
Ronja R. S. Berge har lenge levert serier til bladet Nemi, men dette er den første boka hennes.
Jeg har trolig gått glipp av noe der, for «Hvis det ikke brenner» glemmes ikke med det første.
Linda har venner, de to hun bor sammen med, enda mer husvennen Boris, som stadig er der. Og så Monika, kvinnen som vi forstår har vært der den gangen volden skjedde, som trolig har opplevd noe som ligner.
Tur, ei bikkje, tilstedeværelse, en tur på byen. Vennskap, framfor alt tror jeg denne boka sier noe viktig om venner i livet, samtaler og taushet, lek.
Ansiktenes mimikk er nesten ubevegelig, men tydelig. Kroppenes bevegelse selvfølgelige. Eksteriørene er byens, jeg gjetter Oslo, ofte mørke, gjerne tomme, nydelig og forenklet gjengitt.
«Hvis det ikke brenner» er tegnet med stor konsekvens, iblant med distanse, andre ganger helt inn i det som brenner eller ikke brenner. Men langsomt, åpent og stillfarent.
Helt til slutt, i omtalen av «Skygger» gjør jeg et poeng av en lykkens vannpytt. Tilfeldighetene vil at også de vakreste bildene i «Hvis det ikke brenner» involverer en vannpytt.
Trond Bredesen: «Mora mi»
- Forfatter: Trond Bredesen
- Tittel: «Mora mi»
- Forlag: No Comprendo Press, 2023
«Når du har levd en god stund, så gjelder ett av to: Enten har du ikke foreldre i det hele tatt lenger, eller du har gamle foreldre».
En bekjent presenterte meg for denne sannheten utenfor et sykehjem for mange år siden. Utsagnet er sant, på et banalt plan.
Virkeligheten i det ble nærest kastet på meg da jeg leste Trond Bredesens «Mora mi», en tegneserie om demens og tung aldring, like mye om stor kjærlighet og toleranse for livet.
Filten serviceboliger ligger der den gamle papirfiltfabrikken lå, på Bragernessida av elva i Drammen, noen steinkast fra sentrum. Der bodde Johanne Bredesen de siste par årene av livet sitt.
Sønnen hennes, Trond, er illustratør, «Mora mi» er den første boka hans.
Ikke uten videre lett å si hva som gjør sterkest inntrykk. Det kan være de lysende portrettene av rynket dame som ser og kjenner igjen en sønn, eller snakker i mobilen, magre fingre.
Eller de nesten stereotypiske bildene av gammel dame med rullator i korridor, så gjenkjennelig at det er merkelig, så personlig utført at det nesten gjør vondt.
Eller den påtrengende forvirringen, hvem er nå du igjen, og er det mamma og pappa som bor oppe?
Visst er det trist, sett opp mot det mennesket som var, og nå mister taket på langsomt vis.
Trond Bredesen forteller imidlertid med en varme som gjør det til en opplevelse å lese. Snakkeboblenes humor er iblant helt ubetalelig, vi kan smile, le med, men aldri av.
Pleier: Så heldig du er, Johanne! To gutter som tar seg sånn av mora si!
Johanne: Ja, alle sier at jeg har kjekke sønner. Ingen snakker om døtrene. Men det har jeg jo ikke heller.
Bildene, framfor alt. Tynn, nei, mager gammel kvinne, sammensunket, undrende, forvirret, men også lykkelig i øyeblikkene.
Bevegelsen i bildene, fargene, en strek som fanger interiørene og mennesket, om de er skisset eller findetaljert. Bleiene, dagsøvn i godstolen.
Det er til å grine av, men vakkert på samme tid.
Trond Bredesen har kanskje flere historier å fortelle? Kom med dem!
Martin Ernstsen: «Men hvem er du?»
- Forfatter: Martin Ernstsen
- Tittel: «Men hvem er du?»
- Forlag: Gyldendal, 2023
Det er kommet to norske tegneserier om demens dette året. Med samme tema, men de kunne ikke vært mer ulike.
Der Bredesen forteller sin mors liv det siste stykket vei på et pleiehjem i Drammen, tar Martin Ernstsen oss med til en annen institusjon – og en far som det ikke alltid var lett å være sammen med.
Et hissig, iblant skremmende, temperament. Mest omgjengelig ved en dataskjerm, når han holdt på med sitt, utvikling og bygging av avansert hifi-utstyr i firmaet Dynamic Precision.
(Ja, det ser ut til at vi har med virkeligheten å gjøre her også, firma inkludert).
Martin Ernstsen portretterer en far som er på vei vekk, de første sidene er lagt til en drømmelignende kommunikasjon lagt i mørke. Spørsmålet gjenkjennelig for den besøkende til en aldersinstitusjon:
Far: Alle har det så travelt. Jeg skulle bare ønske dere kom på besøk oftere, du og søsteren din.
Sønn: Men jeg er jo her nå, pappa. Og Sarina var her sist helg.
Far: Var hun?
Sønn: Ja.
De dunkle drømme- og minnesekvensene er blant de kunstnerisk sterkeste i boka. Gjerne vevd inn i landskap som knapt lar seg navigere: Foruten det svarte mørket kan de antyde skadde hjernevinninger, elektroniske kretser eller begge deler.
Fargebruken er sterk, kontrasten rå.
Den mer løpende fortellingen veksler mellom den gamle mannens forvirrede samtaler med sønnen på besøk, gjerne tegnet med et litt distansert synspunkt, der ansiktet uansett spiller med.
Glassklare minner dukker opp, ryggen er vond. Vrangforestillinger melder seg på, vil ikke gå sin vei, før en pleier erfarent skjærer igjennom.
«Men hvem er du?» har alt en leser kan forvente av en tegneserie i demensens landskap. Og ganske mye mer. Forsoning inkludert.
Fabcaro & Didier Conrad: «Asterix. Den hvite Iris»
- Forfatter: Fabcaro & Didier Conrad
- Tittel: «Asterix. Den hvite Iris»
- Forlag: Egmont Kids Media Nordic, 2023
Vi tåler en slenger fra det store utland til slutt: Asterix nekter nemlig å gi opp. «Den hvite Iris» er her, overraskende nok er det gøy fremdeles.
Asterix og Obelix har bidratt sterkt til å oppdra flere generasjoner av tegneserie-elskere. Den opprinnelige tekstforfatteren René Goscinny døde i 1977. Tegner Alberto Aleandro Uderzo ga seg i 2011 (døde i 2020).
Men heftene om de modige og styrkedråpedopede gallernes evige kamp mot Cæsar og legionærene har fortsatt å komme. Skrevet og tegnet av etterkommere, men streken og tradisjonen tro.
Jeg må innrømme at det er ganske lenge siden jeg gikk og ventet på neste Asterix-utgivelse, har tenkt at den kua må være melket tom.
Derfor var det en gledelig overraskelse at hefte nummer 40 (førti, ja!) var riktig morsomt og helt i tråd med forventningene og litt til.
Litt til på grunn av alle spark til vår egen tids hang til forskjønnede talemøter og latterlige visdomsord.
Legionærene er så lei av å få juling at de ikke lenger vil slåss. Julius Cæsar raser, men snik og sjefslege Dydolastus (!) har løsningen. Han kaller metoden Den hvite Iris: En lykkelig legionær er en kampglad legionær.
Hvordan? Ved å tenke positivt og spise sunt. Og ved å fortelle de lettlurte gallerne det samme ...
Det går som det må. Og det er altså riktig artig, hele veien, om enn aldri så forutsigelig.
Hei der!
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.
