Hvem bestemmer hvilke arter som er truet, hva slags vekster det er lov til å sanke, og hva man må la stå?
Kan naturforvaltning og vern benyttes som et maktmiddel i undertrykkelsen av et folk?
Dette er blant spørsmålene som reises i Jumana Mannas utstilling på Kunsthall Stavanger.
SUBTIL SKJØNNHET: På endeveggen i kunsthallen har Manna skapt en vakker tekstilcollage. Her spiller hun ulike blåtoner ut mot hverandre, fra turkis, via marineblått til blek lilla. Det er utvilsomt en koloristisk følsomhet i uttrykket, men fargeklangene er så harmoniske at hvis det ikke var for hullene, flekkene og lasene i overflaten, som skaper spenning og variasjon, så ville det nesten blitt litt kjedelig og dekorativt. Men her står teksturen i en slags motsetning til koloritten, noe som blir ganske virkningsfullt. Jeg liker også hvordan bjelkene i blindrammen skinner igjennom og danner et gridmønster som en stringent motvekt til det mer oppløste tekstiluttrykket.
Foto: Erik Sæter JørgensenJumana Manna (f. 1987) er født i USA og oppvokst i Jerusalem.
Vi omtaler henne gjerne som en norsk kunstner, siden hun er utdannet i Oslo og har virket på den norske kunstscenen i så mange år.
Flere ganger har hun også kastet seg modig ut i norsk identitetsdebatt, og hun representerte dessuten Norge på Veneziabiennalen i 2017.
UTDANNET I NORGE: Jumana Manna startet sine kunststudier i Jerusalem, før hun reiste til Norge og Kunsthøgskolen i Oslo. Senere flyttet hun tilbake til USA og tok en mastergrad i estetikk og politikk. I dag bor og arbeider hun i Berlin.
Foto: Mariam Mekiwi/Hollybush GardensMed utstillingen «Break, Take, Erase, Tally» inviterer Kunsthall Stavanger oss inn i Jumana Mannas formsterke og samfunnsengasjerte verden.
Her handler det om alt fra landsbruk og naturvern til vitenskap og jus.
PÅ HYLLA: En installasjon består av et stort svart stativ med ulike elementer på de forskjellige hyllene. Noen er harde og renskårne, mens andre er mer organiske. Et element likner en vanntank, på en annen hylle ser vi noe som minner om keramiske krukker og vaser. Helheten er preget av en fin rytmisk komposisjon, som dessverre forstyrres en del av den store, svarte hyllen, som stjeler altfor mye av oppmerksomheten. Antakeligvis tenker hun på hylleelementene som svarte linjer som skal danne en stringent motvekt til de ulike mer organiske, keramiske formelementene, men jeg tror likevel at uttrykket ville mye vunnet på å erstatte den dominerende svarte hyllen med en mer diskret variant, for eksempel i beige.
Foto: Erik Sæter JørgensenVern eller maktovergrep?
Jeg setter jeg meg ned i en myk haug av puter og ser den timelange filmen «Foragers».
Her skildres tapet av en gammel palestinsk tradisjon.
Gjennom generasjoner har palestinere sanket de frittvoksende urtene 'akkoub og za'atar, både for hjemlig bruk og for salg. I mange år satte israelske myndigheter helt eller delvis en stopper for dette ved å erklære disse vekstene som utrydningstruede.
Et sterkt øyeblikk i filmen er når noen av Mannas egne slektninger sanker urter i ruinene av den utbombede landsbyen der de en gang bodde.
På kraftfullt vis skildrer kunstneren en subtil undertrykkelse og trakassering av et folk som føler seg fullstendig marginalisert i sitt eget hjemland.
FORBUDT: I filmen «Foragers» ser vi palestinere som ulovlig sanker urter som av israelske myndigheter er erklært som utrydningstruede.
Faksimile: Jumana Manna
Forbudet gjelder både israelere og palestinere, men det er i praksis palestinere som rammes, da det er de som tradisjonelt har sanket og spist vekstene. Hvorvidt vern er en riktig beslutning har ikke jeg forutsetning for å si noe om.
Faksimile: Jumana Manna
Filmen forteller uansett hjerteskjærende historier om hvordan palestinerne forsøker å trosse vedtaket fordi de opplever det som ren maktbruk. Vi får også se hvordan de straffes med både bøter og fengsel.
Det er utvilsomt en sterk (og smertefullt aktuell) tematikk, og filmen er også full av maleriske øyeblikk: rødbrun matjord mot grønn vegetasjon. Gule urter mot en nesten fiolett himmel. Skimrende vann som danner et gåtefullt speil i skumringsmørket.
Men som filmkunstverk blir den litt for lang og ordrik.
Tidvis sliter jeg med å henge med på alt som formidles. Jeg kunne ønske at budskapet og fortellingen kunne leve mer i det visuelle og litt mindre i det dokumentariske og litterære.
Med sin billedskapende evne og uttrykkskraft kunne Jamana Manna helt klart våget å fortette og stilisere budskapet enda litt mer.
REDDET AV FRØHVELVET: Også filmen «Wild Relatives» (2017) blir lang og ordrik. Men også her er temaet utrolig spennende: Det handler om biologisk mangfold og om internasjonal utveksling av frø. Filmen innledes med at et jordbrukssenter må flyttes fra Aleppo til Libanon på grunn av den syriske borgerkrigen. Da jordbrukssenteret ble flyttet til Bekaadalen, fikk man på grunn av krigen ikke frølagrene med seg. Filmen handler om den nitide prosessen med å gjenskape ulike tapte arter med frø hentet i frøhvelvet på Svalbard. Vi ser kvinnene i Bekaadalen som synger mens de arbeider på åkrene. Brytningen mellom Libanon og Svalbard, det hete sør mot det arktiske nord, danner en spenning i filmen.
Foto: Erik Sæter JørgensenGripende abstrakt fortelling
Utstillingen favner også flere store skulpturinstallasjoner.
Særlig den hun har gitt tittelen «Familie», har jeg stor sans for.
Dette er virkelig en gripende, liten abstrakt fortelling. Mellom de enkle formene, som kanskje kan leses som en stilisert kvinne og en mann og en hund, skjer det mye.
Her ser vi at hun er like bevisst på rommet mellom formene, som på formene selv. Men dette gjelder underlig nok bare de tre sentrale figurene.
«FAMILIE»: Den sentrale gruppen fungerer så godt rent komposisjonelt, men jeg opplever at de to skulpturene i ytterkant faller litt utenfor helheten.
Foto: Erik Sæter JørgensenFormstyrke og samfunnsengasjement
Utstillingen er elegant og ryddig kuratert.
Der de lange filmene vises, er det fint at publikum kan sitte eller delvis ligge komfortabelt.
I både filmer, skulpturer og installasjoner løper ulike eldgamle historier sammen: Midtøsten er hele sivilisasjonens vugge med sin eldgamle keramikktradisjon, men også jordbruket som oppsto nettopp her i «den fruktbare halvmåne» for ca. 10.000 år siden.
Det var her man begynte å så frø, og det var her man høstet de aller første avlingene.
«OLD BREAD» (2022): Denne keramiske installasjonen, som viser stykker og biter av det som skal være gammelt brød, handler om det urbane forbrukssamfunnet og alt det som går til spille.
Her henviser hun til tradisjonen med å legge frem rester av gammelt brød til den som måtte gjøre seg nytte av det. Brødet som et livssymbol og en kilde til liv, men også den overfloden som fører til den store opphopningen av avfall.
Rent formmessig og kunstnerisk synes jeg ikke denne fungerer så veldig bra. Her er elementene alt for mange, og avispapiret gjør helheten enda mer uoversiktelig.
Ulike visuelle språk
Jumana Mannas arbeider har hele veien klare politiske undertoner.
I «Foragers» er for eksempel tapet av disse urtene åpenbart et bilde på noe mye større. Det handler om alle palestinerne som har tapt eierskapet til sitt land, sin jord og sin eiendom.
Mens jeg rusler ut av Kunsthall Stavanger, tenker jeg at noe av det som gjør Jumana Manna så spennende, er at hun bærer i seg ulike kulturer og kombinerer forskjellige visuelle språk på en svært kyndig måte. Det er alltid mange veier inn til en forståelse av arbeidene hennes.
Jeg håper at hun ikke vil rigge seg for komfortabelt til på laurbærene, tross sin internasjonale suksess. Hun har enda litt å gå på.
For i krysspunktet mellom hennes klare estetiske sans og flammende samfunnsengasjement ligger det et kjempepotensial.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
