Hopp til innhold
Anmeldelse

Nysgjerrighet er kjærlighet

Eksentrikeren Terje Dragseth er mer kjærlig enn før i sin nyeste diktbok.

Kombinasjon av forfatter Terje Dragseth og omslaget til hans utgivelse «Regnbueørret og kokt ris».
Foto: Lina Hindrum / Cappelen Damm
Terningkast 5 Bok

«Regnbueørret og kokt ris»

Terje Dragseth

Dikt

15. august 2023

Cappelen Damm

Noen poeter ligner mer på kunstnere enn andre. Disse er ekte kreative, innovative og litt gale. Jeg tror Terje Dragseth er en sånn en.

Hans nyeste diktsamling «Regnbueørret og kokt ris» er imidlertid noe litt annet:

Det er en ettermiddag i april. Det er «hun» og «han» som sier ting til hverandre – som heller melk i den andres tekopp, som folder hender, strekker på halsen, står bortvendt, rødmer og ser elsket på hverandre.

Mens samtalen flyter innom kosmos, eksistens, kriser og himler i poesien, tilbereder de et måltid og er på kjøkkenet. Børster smuler, setter fat inn i hyller.

Det er denne utrolige samtidigheten av helt ordinære gjøremål og de store poetiske sveipene, eller himlene, som gjør «Regnbueørret og kokt ris» til et godt sted å være. Terje Dragseths måte å syntetisere disse dimensjonene – for det finnes utallige eksempler på å sette det lille opp mot det store i poesien og litteraturen – er både fascinerende og behagelig.

Behagelig fordi boken minner oss om noe sant. Den minner om at undring og spørsmål ikke er en motsetning til å leve, men føyer seg naturlig inn i dagen fordi å være nysgjerrig er å ville komme noe nært: livet, og ens elskede.

Heseblesende poesi

Dragseth har skrevet flere bøker som er ganske annerledes enn hans nye, i alle fall hva gjelder temperament. Fjorårets «Voodoo science – jakten på den intermentale partikkel» var tjukk som et oppslagsverk og rik som en trip.

Poesien hans er blitt kalt heseblesende, ekstatisk og et slit å lese. For den har han vunnet flere priser.

I tillegg er Dragseth med i progrock-bandet «I Sing My Body Electric» (Walt Whitman-referanse), hvor lydbildet suggererer med sine trommer, synths og bønneaktige rop. Det er mer kunstnerisk enn dansbart.

Mye av poesien hans har den samme suggesjonen, takket være gjentakelse, som bygger opp en intensitet og som gjør at teksten nærmest konfronterer deg. Det er manende, det er tøylesløst og tidvis voldsomt.

Med dette i hukommelsen er den nye boken hans litt av en overraskelse.

Stillere nå

Disse diktene er ikke så konfronterende og kanskje krevende som de har pleid å være hos Dragseth. Leseren er heller en flue på kjøkkenveggen hos dette paret som skal koke ris.

Det skal sies at «hun» og «han» ikke er entydige størrelser gjennom hele diktboken – Dragseth er mindre bundet enn som så – slik at noen steder fungerer denne utvekslingen mellom dem som en struktur i diktet, mer enn at den skal forestille en faktisk samtale. Det er utvidende.

Så kan man spørre: Er noe gått tapt i formildningen?

Tja, det vil jeg ikke si. Dragseth viser at han er en poet med spenn, og at også dette får han til. Stemningen er dempet, men mettet. Det er virkelig elegant utført.

Hun åpner kjøleskapet
og sier,
malerflekker på buksa
kaffegrums i vasken
det er så mange ting
og endelser
forkortelser og
ulike stavemåter
og programfiler og døgnvillhet
og hun lukker kjøleskapet hardt i


han blar i et reisemagasin
for økosafari og elvecruise
sier,
det er gudskjelov et mangfold av susende ørefiker
brente fingre
løse hår
og finner fram en liten gryte
i det nederste kjøkkenskapet

Hentet fra «Kokt ris og regnbueørret» av Terje Dragseth

Er dette kjærlighet?

Men jeg har en innvending, og det er at boken oppholder seg for lenge i refleksjonen rundt «hel og halv», som er et loslitt bilde på tosomhet. Ikke alle av Dragseths bidrag til dette erkebildet er nyskapende.

Samtidig er det nettopp tosomheten som er det nye hos Dragseth. Ting sies til noen i denne diktboken – eller de sies ut i et felles rom. Tidligere har det kjentes som Dragseth har ropt ut i universet som gjallende kall. Alt er nærere nå.

«Regnbueørret og kokt ris» er en kjærlighetsbok i vid forstand. Boken barduneres uanstrengt av vekselspillet mellom hverdagens gestikk og den store undringen. Og å undre seg, å være nysgjerrig, er å lene seg mot livet; det er å like livet, det er som å si: jeg vil komme nærmere.

Nysgjerrighet er kjærlighet, og den har Dragseth.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, «SNAFU» av Espen Stokke, «Sommeren med Balder» av Øyvind Berg, og «Ute» av Einar Stenseng.