Et dragsug av en roman

Det brenner stadig hos Gine Cornelia Pedersen.

Siden debuten i 2013 med romanen «Null», som vant Tarjei Vesaas’ debutantpris, har Pedersen tilbudt egenartede og energiske bøker.

Hennes nye roman, «Jeg skal hente deg», føyer seg i denne rekken.

Romanens akutte situasjon – kjæresten Harald er forsvunnet på fjerde døgnet og hun som skal finne ham, jeget i romanen, har ikke sovet eller spist ordentlig på over 60 timer – blir forsterket ved likhetene mellom jeg-forteller og forfatter.

De har for eksempel samme navn: Gine.

Leseren kan tenke at alt dette er sant.

Det indikerte virkelighetsnivået er uten tvil effektivt. Generelt har flere av Pedersens impulser som forfatter funnet god jord i akkurat dette prosjektet, dette dragsuget av en roman.

Sykelig intensitet

Høyt tempo, enten-eller-tanker og manglende evne til å falle til ro – tegnene ses hos folk i kritiske tilstander, eller kan være trekk ved noens personlighet. 25 år gamle Gine i «Jeg skal hente deg» er nok en blanding av de to.

Ja, Gine er blant de urolige av oss. Men hvem som helst ville blitt gal av 60 søvnløse timer med kun alkohol og nikotin, på hjemreise over Atlanteren mens kjæresten ikke har gitt livstegn på snart fem døgn.

Ligger han med sprøyte i armen? Henger han fra et tre?

Harald er prestesønnen, skalden. Han kveder, men skriver ikke ned tekstene sine.

Han har opplevd de mørkeste ting. Sammen lever han og Gine i «uhverdagen»: herjer og sovner på andres sofaer med klærne på, under pledd. Harald er ferdig med heroin, men ruser seg på forskjellig. Gine bare drikker (tett).

Rotløshet og rastløshet er gjengangere hos Pedersen, nærmest en forventning. Hennes nye roman slekter spesielt på debuten «Null». Den gang sto det voldsomme – desperasjonen, håpet – i et patologisk lys, all den tid jeg-personen havner i psykiatrien.

Grensen mellom galskap og det som «bare er vanlig», er et nøkkelmotiv i Pedersens forfatterskap, og det er en grunnvurdering hos ethvert individ. Hva er innafor, og hva er sykt?

Romanens uavbrutte refleksjon over temaet er dens viktigste attributt.

Gine plager meg

Fortellingen består for det meste av at Gine snakker.

Lange setninger med mange komma, høyt tempo, gjentakelser – det er troverdig gitt omstendighetene, og det er litt plagsomt.

At tempoet heller ikke endres etter et hopp i tid hvor vi vet at Gine har fått sovet og spist, ødelegger.

Det er noe pubertalt over Gine. Hun tenker om folk på en absolutt og skjematisk måte, deler seg selv inn i «rampen» og «barbiejenta», og kategoriserer folk som streite eller ikke streite: «det utvalgte folket, så på meg, den skitne ungen»

Hun infantiliserer ofte seg selv, kaller seg for «lille jenta».

Gine utdefinerer seg selv, hun står liksom utenfor i ethvert sosialt øyeblikk.

Det plager henne, denne trangen til å komme til bunns i alt og ikke kunne stole på noe. Hun har tusen spørsmål og ingen svar. Jeg tenker det plagsomme er en kvalitet ved boken, heller enn en svakhet.

Antyder noe virkelig

Romanen er satt til året før Pedersen debuterte. Gine drømmer om å skrive bok, og hun skal begynne på Teaterhøgskolen (hvor forfatteren, som også jobber som skuespiller, har gått).

Den brune puben Cacadou i Oslo er et stamsted for både roman- og forfatter-Gine (som offentlig kritiserte oppussingen av stedet tilbake i 2019).

Å antyde et høyt virkelighetsnivå i skjønnlitterære utgivelser gir automatisk en nerve. Det som er «sant», kjennes kanskje viktigere enn det som er «oppfunnet».

Uansett om denne ville historien om Gine og Harald faktisk har hendt eller ikke, finnes det mye sant i romanen.

Dette er ikke en oppstyltet bok skapt i et bilde, nei, her er det mye levd liv. Den siste delen av boken er noe av det mest spennende jeg har lest. Lever Harald, eller gjør han ikke det?

«Jeg skal hente deg» går inn på noe helt essensielt i møtet mellom mennesker: de individuelle grensene for det akseptable, den potensielle avskyen og forakten. Dette gjør romanen til innsiktsvekkende lesning.