Møt Karl Christian Andreas Meyer, tannlege. Han er det vi kaller vellykket, har vakker kone som han er svært glad i, to barn en gutt og ei jente. De bor bra, har det bra. Kjærlighet er imidlertid en vanskelig ting. Og; en kveld går Karl på fest alene ...
”Hun smilte til meg, og jeg falt. Jeg lokket frem smilet i henne, og det fikk meg til å falle for henne. Som en deilig brottsjø kom det kastende over meg, alt jeg hadde trodd jeg kunne klare meg uten. Hun vekket noe opp som jeg hadde glemt jeg ville ha.” (s. 52)
Todelt
”Gjennom natten” har fra forfatterens side flere deler, men i hovedsak leser jeg den som todelt – med åpning for en tredje. I denne, den første, er historien absolutt realistisk. Beretningen om Karl Meyers utroskap er så alminnelig, vanlig og grunnleggende banal at den blir stygg av bare farten. Karl Meyers versjon av opplevd empati er av det slaget som først og fremst forstår og trøster ham selv, mens den undres over de andre. Også etter at han har vendt tilbake til ekteskapet og hjemmet, også etter at sønnen har latt ham føle sin dypeste forakt, og; selv om sønnens selvmord til slutt når gjennom til kjernen, er det fremdeles slik Karl Meyer opplever verden.
Hamskifte
Etter denne manifestasjonen av svik, svakhet, løgn og unnfallenhet er det at romanen, omtrent midtveis, begynner sitt hamskifte. Gradvis kryper den ut av sitt gamle, realistiske jeg og beveger seg mot et nytt, det avsluttende. Uvirkelighet, følelsesmessig tilkortkommenhet og lengsel etter tilgivelse får Karl Meyer til å bryte opp igjen og romanen til sakte å anta skrekkromanens form: Det finnes et hus et sted i Slovakia, et hus der den utvalgte kan møte sin største redsel, der ”alt håp blir til skit”. Dit drar Karl og historien blir enda mer uavvendelig enn den har vært til nå.
Virkelighet og mareritt
At Stig Sæterbakken mestrer en slik omstilling er ingen overraskelse, ei heller at han trives i et landskap som ligger horror-litteraturen nær. Bruddet og overgangen blir imidlertid ikke svakere av den grunn: Meyers fortvilelse og behov for renselse er like sterk lesning som den vaklende mannen i begynnelsen av boken var det. Mens grensene mellom det virkelige og marerittet viskes ut for Karl, er leseren stadig sterkere bundet til ønsket om å få vite. En helt annen sak, er om forfatteren faktisk ville at overgangen skulle være så tydelig, om hensikten var en mer enhetlig roman i gradvis utvikling?
Utfordrende slutt
Jeg nevnte muligheten for en tredje del av Gjennom natten – slik jeg leser den. Den utgjøres i så fall av de fire siste linjene; linjer som inneholder en avslutning som kan føre tankene hen til en Roald Dahl i skrekk-modus, en midt-i-fjeset-punchline som med ett grep rister det hele på plass. Til tross for at dette også er gjort med stil; her ligger min eneste mulige innvending til denne romanen, også den delt i to:
Selv om markørene og antydningene er der underveis og peker frem mot denne slutten, og selv om avslutningen kan sies å være i tråd med sin sjanger, klarer jeg ikke å bli enig med meg selv: Er det fordi Sæterbakken ikke helt stoler på leseren sin at han velger å ikke la det hele henge, la leseren finne ut av det?
Roman eller sjanger?
Dernest; å koble ulike sjangere er en interessant øvelse som i blant gir slående resultater. Slik er det også, langt på vei, i ”Gjennom natten”. Spørsmålet er allikevel om ikke sjangeren vant over romanen akkurat der; på slutten. Sikker, er jeg ikke.
