Sterkt om terrorvelde og martyrdød

Sommeren 1794, mot slutten av Robespierres skrekkvelde, ble et helt nonne­kloster sendt til giljotinen.

Forbrytelsen? De nektet å oppgi et liv i bønn, fromhet og fattig­dom.

Kvinnene fra karmelitt­klosteret i Compiègne i Nord-Frankrike ble paradert til spott og spe gjennom Paris’ gater, før de én etter én møtte sitt endelikt – syngende en salme til Jomfru Marias ære.

Sangen stilnet den hoiende folke­mengden, som lamslått betraktet 16 nonner og leksøstre, den eldste 78 år gammel, møte martyr­døden med opphøyet verdighet.

Selvfølgelig var det bare et spørsmål om tid før denne hendelsen ble til opera.

Og for en opera! Françis Poulencs «Dialogues de Carmélites» regnes med rette som en av de vakreste og mest gripende fra forrige århundre.

Urovekkende dystopi

Oppsetningen av «Karmelitt­søstrene» som nå spilles ved Den Norske Opera og Ballett, hadde premiere i fjor sommer ved den årlige Glyndebourne-festivalen sørøst i England.

Det er en sterk oppsetning, selv om stjerne­regissør Barrie Kosky virker mer interessert i mannlig brutalitet enn kvinnelig saliggjørelse.

Scenografien er rå, nedstrippet og virknings­full. Det trakt­formede scene­rommet med lysrør og glatte vegger kan gi assosiasjoner både til et ancien régime strippet for ytre prakt og et mer moderne fengels­rom.

Samtidig er det noe med den trange inngangen bakerst til venstre som gir inntrykk av en åpning, en passasje inn i noe større og mer hellig.

Kostymene blander historie og nåtid, og plasserer dermed forestillingen i spennet mellom mørk fortid og dystopi. Slik gir den tilskueren en urovekkende advarsel om at «sivilisasjon» kan være en skjør unntaks­tilstand.

Sterke solistprestasjoner

Særlig første del av «Karmelitt­søstrene» er musikk­teater på sitt beste.

Sopran Mari Eriksmoen skaper et sympatisk og troverdig portrett av den adelige Blanche de la Force, den traumatiserte unge adels­kvinnen som oppsøker karmelitt­ordenen for å finne ro i sjelen.

Kveldens mest rystende vokal­prestasjon er det imidlertid opera­sjef Randi Stene selv som står for, i rollen som den gamle priorinnen.

Scenen hvor priorinnen mister gudstroen på dødsleiet er noe av det mest intense jeg har opplevd i Bjørvika på svært lenge.

«Karmelitt­søstrene» er en av få operaer hvor omtrent alle større roller er kvinne­roller. I denne oppsetningen har Nasjonal­operaen klart å få på plass et bortimot hel­norsk solist­ensemble.

Med unntak av Eriksmoen og et par mindre roller tilhører alle disse operaens egne ansatte, og helhets­inntrykket er en forestilling som er fremragende på solist­siden.

Derimot kunne orkesteret vært noe strammere. Periodevis låter det litt ufokusert under dirigent Yi-Chen Lin.

Ikke helt vellykket sluttscene

Den finstemte personregien forsvinner i noen grad etter pause, hvor Kosky kjører på med bomber, maskingevær og generelt mer høylytte virke­midler.

På den ene siden gjør dette oppsetningen skremmende aktuell, med tydelige assosiasjoner til stormingen av den amerikanske kongressen i januar 2021.

Samtidig mister Kosky litt taket på hele martyriums­tematikken og det faktum at «Karmelittsøstrene» er en opera om sterke kvinner og svake menn.

I motsetning til de «ekte» karmelitt­søstrene, som tilga sine bødler og gikk i døden med hevet hode, fremstår nonnene i Koskys oppsetning mer som skrekkslagne ofre for mannlig overmakt.

Dette gjør at sluttscenen aldri helt griper meg. Poulencs mesterlige balansering av alvors­tyngde og salighet i musikken kunne i større grad ha vært realisert scenisk, uten at det gikk ut over det grunnleggende regi­konseptet.

Operatisk triumf

Det er kanskje ikke overraskende at en regissør som Barrie Kosky virker mer opptatt av autoritær politisk vold enn religiøst motiverte offer­handlinger.

Like fullt har dette blitt en forestilling som gjør sterkt inntrykk, både på grunn av den rystende historien den forteller og de strålende solist­prestasjonene fra scenen.

At Nasjonal­operaen oppnår dette så å si utelukkende med egne krefter, er rett og slett en triumf – og et klart uttrykk for hvor høyt nivå det er på opera­kunsten her på berget.