En kunnskapsbank i plast

En venn av meg sa en gang at et bibliotek er et bygg som forvandler deg. Det må uttrykke at du ikke er den samme når du går ut, som da du kom inn. Det sier seg selv at et slikt hus ikke kan se ut som noe hvilket som helst kontorbygg.

Så spørsmålet er: Klarer nye Deichman Bjørvika å uttrykke bibliotekets unike og storslagne funksjon, som et sted som rommer alle verdens fortellinger, tanker og ideer, fakta og poesi?

Biblioteket ruver i hvert fall godt i landskapet med sine 19.600 m², der det ligger ved siden av Operahuset i Bjørvika i sentrum av Oslo.

Bygningen er tegnet av Lund-Hagem arkitekter i samarbeid med Atelier Oslo, har fem etasjer, tre innskutte mesaniner, og en kjelleretasje med en stor flerbrukssal, samt en kinosal.

Lysende tankevev

Det første som møter oss når vi kommer inn fra gaten er kunstneren Lars Rambergs stedsspesifikke lysinstallasjon «Brainstorm». Verket består av 400 meter håndblåste glassrør i gullgult og skinnende hvitt, fylt med edelgassen neon. Her har Ramberg gjort opplysningstanken til sitt utgangspunkt.

Hva er opplysning i dag? Det er et spørsmål han stiller med dette verket.

For dagens kunnskap er ikke alfabetisk eller kronologisk ordnet, verken slik den formidles, eller slik vi lagrer den inni hodene våre.

Vi lever i en virkelighet der den individuelle tanken og ideen om geniet ofte er byttet ut med delingsidealet. Med lysets hastighet bæres ord, tanker og toner ved hjelp av optiske kabler ut i den store verdensveven.

Innsikt og utsyn

Første etasje i biblioteket med resepsjon og kafé, skal fungere nærmest som et innendørs byrom. Målet er at forbipasserende kan ta en snarvei gjennom bygget, og slik skape folkeliv og røre.

En trapp leder ned til underetasjen der det vil foregå litteraturarrangementer og debatter. Men heldigvis har arkitektene forstått at et bibliotek ikke først og fremst er en møteplass, men et sted for fordypning og ro, og derfor har etasjene oppover et noe mer lukket og fredelig preg, der stillhet og konsentrasjon kan råde.

Åttekantformen som går igjen og gir assosiasjoner til bikuber. Denne formen skal bidra til å dempe lyden fra de besøkende, noe som selvfølgelig er svært viktig i et bibliotek.

I femte etasje er et helt rom viet kunstprosjektet «Fremtidsbiblioteket» skapt av den skotske kunstneren Katie Patterson. Siden 2014 har en ny forfatter hvert år levert en tekst til denne tidskapselen. I år er det Karl Ove Knausgård sin tur. I 2114 skal tekstene omsider publiseres.

I teorien er utkragningen en ganske god idé. Det gir utvilsomt en spenning til arkitekturen, og det kan stå som en metafor for å klare det umulige: Et velegnet bilde på hva biblioteket som kunnskapsbank kan sette oss i stand til.

Men arkitektur er ikke først og fremst skulptur eller symbol: Et byggverk uttrykker ikke sin funksjon, den er den. Innendørs skaper det også et fantastisk rom.

Det fungerer dessverre ikke fullt så godt fra utsiden.

Selv om vi rasjonelt forstår at dette ingeniørmessig er løst, skaper den massive blokken som tilsynelatende svever 20 meter over bakken, en intuitiv uro i oss som gjør det til et nokså ubehagelig byrom å oppholde seg i.

Noen vil muligens like den usikre, ustabile følelsen, men jeg tror dessverre mange vil legge veien utenom.

Kjip fasadekledning

Selv om akkurat det komplekse, skulpturelle elementet ikke fungerer så godt i praksis, er problemet i hvert fall ikke at Deichman Bjørvika går i ett med omgivelsene.

Bygningen skiller seg klart fra et alminnelig kontorbygg. Det er dessverre fasadekledningen som effektivt punkterer det hele.

Bygningen er dekket av smale gråhvite paneler som likner pleksiglass eller plast. Det at kledningen er et viktig element i en innovativ passivhusteknologi, som gjør bygget meget energieffektivt, er selvfølgelig en formildende omstendighet, men rent estetisk ser kledningen dessverre plastaktig og billig ut.

Dette fratar bygget den verdighet, og tidløse varighet som jeg mener bør prege et bibliotek.

Anbefalt videre lesing: