En litterær begivenhet

Kafka kom tidlig til Norge. Unge studenter trykket noveller av den tsjekkisk-tyske forfatteren i det kommunistiske tidsskriftet «Mot Dag» så tidlig som i 1922. Forfatteren Sigurd Hoel tok inn «Prosessen» allerede i 1933. I 1992 sørget Trond Winje for at vi også har en oppdatert og tidsmessig oversettelse til bokmål.

Nå, et århundre etter at Kafka ble oversatt for første gang, foreligger «Prosessen» også på nynorsk i Jon Fosses oversettelse, og i usedvanlig lekker innpakning.

Den påkostede utgivelsen står i voldsom kontrast til det kaoset Kafka etterlot seg da han lå for døden med uhelbredelig tuberkulose på forsommeren i 1924.

Kafkas nære venn Max Brod overtok en konvolutt med ti kapitler hulter til bulter uten en klar rekkefølge, samt kapitler som bare var fragmenter.

Kafkas bønn om at han skulle brenne manuskriptet mente Brod bare var et uttrykk for et kronisk dårlig selvbilde. Isteden organiserte han kapitlene i den rekkefølgen han mente Kafka hadde ønsket seg, og gav boken ut året etter Kafkas død i 1925.

Det skal vi være Max Brod evig takknemlige for. For dette er helt ellevill litteratur.

Kafka begynte på historien om Josef K på sensommeren i 1914. Han befant seg da i en toårig kreativ skrivefase, som hadde blant annet hadde resultert i fortellingen «Forvandlingen», der en ung mann blir forvandlet til et insekt.

Også «Prosessen» starter med en mann som våkner på sitt eget rom til en helt ny type virkelighet. Josef K. blir overrasket av to menn, som kan fortelle at han er arrestert.

Han får ikke vite hva han er anklaget for, og han blir heller ikke fengslet. Men snart blir det vanskelig for ham å konsentrere seg om jobben som høytstående funksjonær i den lokale banken. Han oppsøker domstolen, som holder til på et skittent loft, i et forsøk på å få klarhet i hva han er anklaget for. Han ansetter en advokat, som han senere gir sparken. Han holder en improvisert forsvarstale, og begynner på et lengre forsvarsskrift.

Underveis møter han en rekke mennesker som alle virker mer informert om saken hans enn ham selv. Han havner i erotiske situasjoner med en rekke kvinner, og går også selv over streken. Etter hvert blir det klart at oppførselen hans i løpet av denne prosessen påvirker saken hans i negativ retning, og Josef K. ender til slutt i et steinbrudd, «som en hund», med kniven på strupen.

Hør spesialepisoden til «Åpen bok» På innsiden av Franz Kafkas mest berømte roman

Brøt forlovelsen

Historien om hvordan han fikk idéen noterte Kafka i kladdeboken side om side med utkastene til «Prosessen».

Han skrev om natten, og gikk på jobb som jurist i et forsikringsselskap om dagen. Han var forlovet med Felice Bauer, en sekretær fra Berlin.

Forholdet sprakk på spektakulært vis på et hotellrom i den tyske hovedstaden. Kafka hadde skrevet lidenskapelige brev til Felices venninne Grete Bloch (alle brevene Kafka skrev var lidenskapelige). Han skrev til henne at han var i tvil om han i det hele tatt var i stand til å gifte seg med Felice, da det jo egentlig bare var skriving han dugde til. Grete gav brevene videre til Felice, og dermed var det duket for et oppgjør, da Kafka kom til det han trodde var et stevnemøte med sin forlovede på hotellet i Berlin.

Felice Bauer mente Kafka hadde gått bak ryggen hennes da han skrev disse brevene. Alt dette fortalte hun ham på hotellrommet med både venninnen og søsteren til stede. Kafka noterte senere i dagboken at han opplevde hele kvelden som om han hadde blitt innkalt til en rettsprosess.

Første gang på nynorsk

Jon Fosse har i sin nynorskoversettelse lagt seg på en stil som til fulle ivaretar den svarte humoren i Kafkas tekster. Språket er direkte og konkret. Kafkas djerve billedbruk er her i trygge hender.

I «Metoo»-situasjonen med naboen, frøken Bürstner, skriver Fosse at Josef K.

Vanskelig åpningssetning

Romanens ikoniske åpningssetning er annet eksempel på at Fosse går rett på sak uten omveier.

Kafka skriver på tysk:

Paul Gjesdahl skrev i 1933 at «En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd om Josef K, for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt».

Fosse går mer rett på sak og skriver:

Samtlige norske oversettelser får imidlertid problemer når de entydig slår fast at Josef K ikke hadde gjort noe galt.

Bruker konjunktiv

Kafka bruker konjunktivformen hätte, ikke preteritumsformen hatte. Med det signaliserer han at vi ikke kan være sikre på at Josef K ikke har gjort noe galt. Denne formen for konjunktiv mangler vi rett og slett på norsk.

«For en norsk leser vil dette fortone seg som om oversetteren ikke kan verbets tider, for vi antyder konjunktiv også på norsk med for eksempel preteritum i visse sammenhenger.», skriver Trond Winje i etterordet til bokmålsutgaven.

Det betyr at det snarere er det norske språket heller enn oversetterne som er skyld i at Josef K. fra første stund fremstår som noe mer uskyldig enn han egentlig er på norsk.

Kafkaesk prosess

For Kafkas budskap innledningsvis er at selv om Josef K. i egne øyne ikke kan se at han har gjort noe galt, trenger ikke bety ikke det at han er uskyldig. Det er det som er så fascinerende her. Hver eneste setning er liksom åpen for tolkning.

«Hver eneste setning sier: tolk meg. Men ingen av setningene tåler å bli tolket», heter det i et berømt sitat fra den tyske filosofen Theodor W. Adorno.

Den vanlige måten å forstå «Prosessen» på er at romanen viser et samfunn uten et fungerende rettssystem. Der rettsprosessene er vilkårlige, og man er avhengig av nettverk og bestikkelser for å komme seg levende gjennom rettssakene.

Den britiske og den franske utenriksministeren har nylig brukt begrepet «Kafkaesk prosess» om fengslingen av og tiltalen mot den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj.

«Prosessen» rommer også gjenkjennelige situasjoner som strekker seg langt utenfor rettssalen og domstolene. Kafka beskriver – i scenene fra banken – følelsen av å jobbe i store institusjoner, der man hele tiden står i fare for å bli utkonkurrert av «en assisterende direktør» som forsøker å fravriste deg arbeidsoppgavene dine.

Men det finnes et eksistensielt nivå her, som blir forsterket av konjunktiven i åpningssetningen. Dette er også historien om en mann som er fullt av en dyptgripende skamfølelse, og som holder dommedag over seg selv.

Småjenter og klinkekuler

Storheten ved Kafkas verk ligger denne tvetydigheten, og i alle de små detaljene.

Hvorfor dukker det plutselig opp tre kolleger fra banken når Josef K. skal arresteres? Hvem er den eldre damen som betrakter ham fra den andre siden av gaten?

Hvorfor har domstolen valgt å ha lokaler i en fattig bydel, «hvor gatene er fulle av skit som sakte flaut i snøslapset»? Hvorfor ruller det plutselig en klinkekule ned trappene? Hvem er de frekke småjentene som henger rundt utenfor atelieret til den mystiske kunstmaleren Titorelli?

Kafka selv unngikk ord og uttrykk som var unødig kompliserte. Er det det at teksten tilsynelatende er så enkel som gjør den vanskelig? Generasjoner av lesere slutter ikke å fundere, og å la seg fascinere.

Med Jon Fosses oversettelse har vi fått en ny, slitesterk norsk versjon, som vil tåle mange gangers gjenlesning. Denne utgivelsen er intet mindre enn en litterær begivenhet.