Farlige forbindelser i brennende KI-roman

Hvor kjipt må livet ditt være for at du skulle velge en KI-psykolog?

Eller er kanskje KI-psykologen nettopp redningen, når køene er lange og de virkelige psykologene utbrente?

I romanen «Superbruker» av Kjersti Halvorsen er det psykologen selv som trenger noen å snakke med:

En kunstig venn i nøden

Unn Eide (34) har tabbet seg ut på jobb og blitt satt til mer administrative oppgaver på sykehuset. Og hva passer vel bedre da enn at hun blir plukket ut som én av flere super­brukere for «Enhet Gro», den nye kunstige kollegaen?

KI-Gro manifesterer seg som en omsorgsfull, lys og empatisk kvinne på brukernes nett­brett. Nå skal hun rulles ut til full tjeneste for befolkningen – og da trengs det noen som kan teste henne og lære opp annet fag­personell i implementeringen.

Unn finner raskt ut at her er det endelig en som lytter til hennes problemer.

En som alltid er tilgjengelig.

For hvorfor ikke slippe seg litt mer løs? spør Gro, når Unn innrømmer drikke­problemer og generell uro.

Det skal vel vise seg å være heller dårlige råd.

Ute av kontroll

Tematikken kunne ikke vært mer aktuell. Hver dag ser vi nye bruks­områder for kunstig intelligens, og for hvert område aktualiseres diskusjonen om gevinst versus fare ved å slippe KI løs. Hvilket regel­verk trenger vi? Og er det allerede for sent, når tann­kremen først er ute av tuben?

Kjersti Halvorsen er selv psykolog. Debutboken hennes, «Ida tar ansvar», ble nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris og ble umiddelbart en populær TV-serie.

Der spilte Halvorsen ut hvilke farer unge, ensomme menn – incels – kunne utgjøre for en forsiktig og ansvarsfull kvinnelig psykologi­student.

I «Superbruker» har vi med en ferdig utdannet psykolog å gjøre. Hun er like utsatt som Ida var, selv om det kan virke som hun har atskillig mer guts. Jeg skriver virke som, for Unn er også ensom og virkelig ute å kjøre, skal det vise seg.

Unn forelsker seg brått og brutalt i en annen av superbrukerne, legen Torjus, som også har tapt ansikt ved å gå viralt i wrestling-ringen der han i fullt lege­utstyr deljer løs på en sjanse­løs motstander.

Er Unn og Torjus to alen av samme stykke? Rast­løse sjeler på jakt etter tilfreds­stillelse?

Men: Torjus har allerede kjæreste. Et opplagt plot, der, altså. Og en tydelig spennings­kurve.

Overtydelig flettverk

Kjersti Halvorsen er flink til å skape ubehag.

Hun skriver underholdende.

Koblingene mellom det fysiske og det psykiske, mellom det virkelige og det virtuelle, skaper knitrende grøss.

Men Halvorsen er en smart forfatter som kommer litt i veien for seg selv, tenker jeg. Hun blir ofte overtydelig. Som når Unn lurer på hvor mye ekte menneske hun faktisk er selv, med kunstig hofte og pålimte negler.

En opplevelse på en buss full av russe­gutter, som det stadig refereres til, er årsak til Unns smerter 16 år senere, både de fysiske og de psykiske, skal vi forstå.

Det topper seg når syke­huset feirer lanseringen av Gro med en kostyme­fest – hvilken sykehus­avdeling ville gjort noe sånt? – og Unn kommer som Snøhvits onde stemor, mens rivalen er en pur, hvit engel.

Beskrivelsen av kroppen som bolig, et hjem som må holdes i stand og vises fra sin beste side, slik en leilighet som legges ut på markedet må være, gjentas i ulike varianter.

Jeg ser at Halvorsen vil sette i gang tanker om hvorvidt vår higen etter et perfekt ytre skaper et tomt indre eller om vi snart ikke vet forskjell på ekte og kunstig liv.

Men når forfatteren så tydelig knytter alle tråder selv, blir det mindre plass for lesernes medskapende refleksjoner.

Glimter til i språket

Også språklig blir det noe formel­preget over fortellingen. En fornøyd lege klukk­ler og en opphisset elsker hvisker hest. Formuleringer som denne innbyr ikke til innlevelse:

Men så knaller hun til med skildringer som overrasker:

Her er hun presis og nyskapende. Sanse­apparatet settes i gang med den søtlige lukten av servelat. Og kropp. Ja! Bra!

Får vi svar på hvorvidt kunstig intelligens er et gode eller ei i behandlingen av psykisk uhelse? KI er i alle fall en utfordring, så mye vil vel forfatteren si.

«Super­bruker» er kanskje først og fremst en roman om lengselen etter et annet menneske.

Slik sett kan Unn minne om hoved­personer i Hanne Ørstaviks forfatterskap.

Det kan synes paradoksalt: Jo mindre Kjersti Halvorsen hadde skrevet om det faktiske kjøttet i Unns plagede kropp, jo større sjanse er det for at hun kunne kommet virkelig under huden på sin frustrerte og higende (anti)heltinne.