Nødvendig terapi

I 2022 ble den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie forsøkt drept for åpen scene på en litteratur­festival i USA. Forfatteren overlevde kniv­angrepet mot alle odds, men ble blind på det ene øyet og fikk flere andre små og store skader.

«Kniv. Refleksjoner etter et draps­forsøk» er en stor lettelse å lese fordi den viser at Rushdie har de intellektuelle evnene intakt.

Boken er dermed en seier for det frie ord og sannsynligvis årets viktigste utgivelse. Men som bok, som erindring og som tenkning er teksten ikke så mye mer enn helt grei.

Destruktiv fundamentalisme

Historien bak er opprørende. Som de fleste norske lesere vet, ble Salman Rushdie dømt til døden i en fatwa (islamsk doms­avsigelse basert på sharia) utstedt av den iranske religiøse og politiske lederen Ayatollah Khomeini i 1989.

Bakgrunnen for denne døds­dommen var utgivelsen av romanen «Sataniske vers» året før.

Den humørfylte, overskudds­pregede, religions­kritiske, og definitivt vanskelig tilgjengelige romanen skapte opptøyer og protester i mange muslimske miljøer, også i Norge.

Saken fikk senere tragiske konsekvenser flere steder i verden.

Den japanske oversetteren av romanen ble myrdet, den italienske oversetteren ble utsatt for drapsforsøk, og i Norge ble forlegger William Nygaard skutt tre ganger utenfor hjemmet sitt. Saken har nylig blitt henlagt. I løpet av årene har britisk politi klart å forhindre over seks planlagte attentat mot Rushdie.

At en 24 år gammel amerikaner med libanesiske foreldre over 30 år senere bestemmer seg for å drepe Rushdie på grunn av en bok han aldri har lest, er en dyster påminnelse om hvor destruktivt og empatiløst religiøs fundamentalisme er.

Velskrevet, men lunkent

«Kniv. Refleksjoner etter et draps­forsøk» åpner med en beskrivelse av attentatet og avslutter litt over ett år senere da Rushdie er tilbake på åstedet for første gang.

Han beskriver at han i alle årene siden drapsordren fra ayatolla Khomeini hadde sett for seg at en attentat­mann i et offentlig rom skulle reise seg og angripe han.

Leseren får innblikk i rehabiliteringen og forsøket på å bearbeide det post­traumatiske stresset. Rushdie beskriver også forholdet til kona, poeten Rachel Eliza Griffiths i flere vakre partier om kjærlighet.

Boken er, slik man forventer av Rushdie, velskrevet tvers igjennom.

Også i denne forholdsvis korte boken får Rushdies ekspanderende og stadig assosierende sinn utfolde seg. Men selv om boken har noen interessante og engasjerende partier, løfter det seg ikke mot de høydene Rushdie er kapabel til – og som han for eksempel fikk til i den store memoar­boken «Joseph Anton» fra 2012.

Noen passasjer kunne med hell vært strøket. Det er for eksempel ikke så relevant for leseren at legene en kort stund mistenkte at 76 år gamle Rushdie hadde prostata­kreft. At kulen på prostata viste seg å være en urinveis­infeksjon, er ikke den spennings­toppen Rushdie legger opp til.

Andre steder blir prosaen en anelse pompøs. Rushdie skriver at «Seier og nederlag» kunne vært tittelen på historien om hans liv. Det er pussig at det ikke faller forfatteren inn at den tittelen kunne passet på ethvert menneskes liv.

Enkelt, men tydelig om religion

Når Rushdie skriver om religion, syns jeg dessuten tenkningen hans er overraskende enkel og overfladisk.

Han viser ingen innsikt i de åndelige sidene ved religiøsitet og hvordan religion også kan handle om en måte å erfare verden på. Det er forståelig at ateisten Rushdie ikke så lett ser disse aspektene.

Hans kritikk av politisert religion er uansett krystall­klar: «Jeg har ingen problemer med religion når den fyller dette private rommet og ikke søker å påtvinge andre sine verdier. Men når religion blir politisert, sågar brukes som våpen, da har alle noe med den, på grunn av dens potensial til å skade».

Det mest spennende kapittelet i boken er når Rushdie skriver frem en dialog med den unge attentat­mannen.

Her løfter boken seg, og Rushdies evner som forteller kommer frem i en fiktiv samtale som inneholder alt sinne, nysgjerrighet, likegyldighet, forakt og forsoning.

Skriving som terapi

Rushdie skriver flere ganger at han egentlig var i gang med en ny roman før han ble knivstukket. Han jobbet med å bygge opp et fiktivt univers med paralleller til «Trolldoms­fellet» av Thomas Mann og «Slottet» av Franz Kafka.

For å legge den dramatiske hendelsen bak seg, måtte han skrive denne boken. Det er veldig forståelig.

Men det er forhåpentligvis den neste romanen som blir den virkelige triumfen for Rushdie.