Et ras jeg tror på

Familien er veldig gratis. Når forfattere velger å skrive om den, er det både forståelig og lite oppfinnsomt. Kan det bli en bra bok likevel?

Den korte romanen «Februar» av debutant Johan Lindvall er sentrert rundt et selv. Han heter Johan, han skriver, og han minnes ting fra oppveksten og noen år tilbake.

Nøkkelpunktene er morens kreft­død og farens utro­skap like før, fortalt i en struktur som tilbyr like kortvarige og pregnante blaff som de virkelige forekomstene av minner.

Minner oppstår fordi de kapsler inn noe viktig, og spilles av i nåtid av samme grunn. Men det som er viktig for en selv, er sjelden like viktig for andre.

Kort, raffinert og morsomt

Å lese denne romanen er å lese scener fremkalt av et huskende jeg. Johan er en ung mann og Oslo-tilflytter fra like utenfor Göteborg i Sverige. Familien hans er liten: Faren er snill, men fjern, mormoren er gammel og dement, og moren døde for mange år siden.

Johan går inn i minnene og er der, i historisk presens, med få kommentarer og tolkninger. Han borer ikke i dem, han prøver ikke å strukturere dem. Han lar minnene komme som de blaffene de er. Det er korte, korte avsnitt.

Scenene er fint fremkalt, og jeg mistenker det er et håndverk du ikke legger merke til før du innser hvor lite teksten faktisk plager deg, hvor velsmurt det hele er.

Gitt omstendighetene og forteller­situasjonen kunne minne­stunden fort blitt tåre­dryppende, hjerte­smerte, «jeg vil ta livet av meg»-inderlig, men det er den heldigvis ikke.

Mye av det er morsomt, blant annet fordi det skjer litt bisarre ting og fordi teksten har personlighet, men også fordi Lindvall mestrer å balansere tonen og detaljene. Språket er ikke spesielt egenartet, men det er raffinert.

Skriver frem et driv

Minnets intensitet er alltid personlig, noe som gjør det vanskelig å inkludere andre i et minne­arbeid. Å være en god forteller kan derimot dra leseren inn.

For Lindvall har et driv. Det skyldes halvt fingerspiss­følelse, halvt teknikk. Mange av kapitlene ender med en lang setning satt sammen av mange ledd­setninger som åpner med «og», slik at alt følger hverandre:

«Du kan ikke jobbe svart, sier hun, og han svarer at det ordner seg, og jeg skjønner senere at han ikke jobber overtid, at han er hos en annen, en annen kvinne, og jeg går nedover Bogstadveien den sommeren da mamma ringer og brøler at han er utro, det jævla rasshølet er utro, og jeg hører ropene til pappa i bakgrunnen, og hun legger på, og jeg fortsetter å gå rundt på Uranienborg, og det er juli, og solen skinner, og jeg husker ikke hva jeg gjør eller hva jeg tenker, husker bare at pappa prøver å ringe flere ganger, men at jeg ikke tar telefonen, og på kvelden sender mamma en melding og skriver unnskyld, det har ikke noe med deg å gjøre, hun burde ikke ha sagt noe til meg, og det går bra nå, skriver hun, de har roet seg ned nå̊, skriver hun, pappa og hun sitter på Burger King og spiser, og hun skriver at pappa har fortalt at det ikke var noe, at det ikke var et forhold, at han bare trenger noen å snakke med, og at hun kan skjønne det, og hun skriver at vi kan snakkes i morgen hvis du vil.»

Kapitlene hopper i tid og rom og åpner derfor ofte med beskrivelser som «Jeg er på St. Hanshaugen. Det er vinter». Selve hoppene er ikke så forvirrende, men det gjør ikke underverker for språket, som her blir noe stivt–funksjonelt og repeterende.

Lindvall skriver frem et driv som akkurat idet det er kommet i gang, blir avbrutt av minnets slutt. Så begynner vi på nytt. Det skaper rytme i boken, men gjør leser­opplevelsen en anelse luggende.

Ringen blir liten

Tidligere i høst leste jeg en annen norsk debut­roman med minne­fremkalling som narrativ struktur, «Dykkerklokken» av Marthe Bleu. Også den fremstilte minne­arbeidet som viktig og verdt å skrive om.

For når Lindvall ikke pirker og lirker i Johans minner, når han bare er i minnene, hvorfor skriver han om dem? For å skrive «sin historie»? For å holde minnene fra å bli glemt?

Selv om «Februar» er en annen bok enn «Dykker­klokken», rammes den av samme problem som kan oppstå når en skribent skriver ut fra seg selv (jeg-fortelleren hos både Bleu og Lindvall nevner at de skriver): Ringen blir liten.

Det er jeg-fortellerens personlige (og derfor lite tilgjengelige) følelse av nødvendighet som står for bokens progresjon.

Vel, så er utroskap og kreftdød sexy i dramaets forstand. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av de største tragediene, av sviket og det plutselige havariet som ligger i dem begge.

Lindvalls desperasjon

Hvis jeg slipper poenget med selv­sentreringen, og fokuserer på selve fortellingen, så er «Februar» god lesning. Lindvall er en god forteller.

Hoved­personen kan lett latterliggjøres som en typisk «HF-gutt»: en ung og strebende kultur­mann med sans for kanonisert litteratur (Proust), estetisk oppheng i onani og fantasier om selvmord og mani. Det er typete, men ikke altfor ille. Så jeg gjør ikke narr.

Og selv om bokens minne­struktur har noen uheldige konsekvenser, så er det like fullt et driv her som er godt å lese. En desperasjon som holder seg fra å bikke over i det sentimentale. En akkurat passe desperasjon, et ras.

Det er en uvurderlig kvalitet. Det er et ras jeg tror på. Et raffinert ras.