Menneske uten hud blant publikum
Foto: Marco Vaglieri / NRK

Når kunsten river huden av deg

God musikk, kunst eller litteratur vekker ikke nødvendigvis gode følelser. Iblant kan det oppleves som å bli flådd.

Denne teksten handler om øyeblikkene når lyd, tekst eller bilde endrer noe inni oss.

En tekstlinje fra en låt på konsert. Et dikt, en filmscene, noen strykere.

Et øyeblikk.

Som får det til å gå som et ras i deg; det er sånn det er. Der var det, det er jo dette jeg egentlig har tenkt, følt. En ny sammenkobling skjer.

Slik var det for meg: Jeg gikk ut fra en teaterforestilling og tenkte nå er alt annerledes.

Nei vent. Jeg tenkte ikke noe akkurat da. Jeg var bare opptatt av å komme meg vekk.

Hvordan oppstår de øyeblikkene? Det vil jeg finne ut.

Jeg vet ikke med deg, men jeg er vanligvis et ganske kontrollert menneske. Rasjonell. Blir revet med av følelser iblant, men henter meg inn.

Jeg er heller ikke spesielt overtroisk. Men noen ganger føles det som kunsten prøver å fortelle meg noe, den ber meg ta grep. Og i dette konkrete tilfellet, på temmelig ubehagelig vis.

Litt om meg: Jeg jobber i Salongen, et samtaleprogram i NRK P2 hvor det ofte handler om de nære tingene i livet. Vi lytter, gjestene forteller. Om å vokse opp med pent sminket mor som ingen visste at drakk seg snydens hver dag. Om å bli voldtatt, men late som ingenting. Om å aldri få komme hjem igjen, etter å ha fått kjæreste av samme kjønn.

Jeg spør og spør, om vanskelige følelser, mestring og motstand. Bitte litt ironisk da kanskje, at det ikke faller meg lett utenfor studio. En av mine nærmeste har en sykdom, og jeg klarer ikke spørre hvordan det går.

Å gå i kjelleren

Så er jeg i Edinburgh i Skottland. Det er festival, sommerferie, jeg skal møte min venn som allerede er på plass. Fra et program på tusenvis at forestillinger, har han valgt ut nok til å fylle tre lange dager. Han peker til slutt på en tittel i den håndskrevne lista og sier; dette tror jeg du skal se. And before I forget I love you, I love you heter stykket.

Jeg nikker.

I magen kjenner jeg noe begynne å røre på seg.

Litt senere balanserer vi ned trappen til et kjellerlokale. Belysningen er dunkel, det lukter rått. Vi krysser det lille scenegulvet i midten av rommet, jeg velger oss seter innerst, litt oppe i amfiet.

Stykket er et enmannsshow av den britiske manusforfatteren og skuespilleren Pip Utton. Han snakker direkte til oss i publikum; vi er gjestene og han enkemannen som holder tale i minnesamværet etter sin kones begravelse.

Jeg ble først overrasket av den ukontrollerte skjelvinga i kroppen, jeg prøvde å stanse den. Og så var jeg dårlig forberedt på så snørrete gråt. Brukte genseren i fanget til å tørke fjeset til å begynne med.

Så ga jeg opp.

Jeg tok på solbrillene før lyset kom på.

Det var vanskelig å åpne nevene. Håndflatene var ømme. De hadde knuget så hardt om armlenet på den ene sida, underarmen til han jeg satt sammen med på andre sida. En korthåret dame klappet meg på overarmen på vei ut, sier that had quite an effect on you, didn’t it.

Senere har jeg tenkt på dette, hvorfor jeg plasserte oss lengst mulig vekk fra døra.

Som om jeg ville ta vekk muligheten for å rømme.

Hva var det som foregikk, i den knappe timen det stykket varte?

Scener starter samtaler

Det slår meg flere ganger i arbeidet med denne artikkelen: Det er noe allment i disse erfaringene av å bli røsket i, dyttet på, i møte med kunsten.

Folk nikker gjenkjennende til historien min – og spørsmålet, hva skjer med oss når kunsten treffer oss i magen – for så å begynne å fortelle om en egen opplevelse som sitter i.

Else Kåss Furuset har de siste årene satt opp monologene «Kondolerer» og «Gratulerer» om selvmord i familien og det å gå til psykolog. Publikum har strømmet til teatersaler over hele landet.

Hun skriver, på mitt spørsmål om noen har tatt kontakt etter å ha sett stykkene, at «jeg chatter med masse folk hele tida jeg nå, om følelsene deres».

Et annet verk som vekket sterke reaksjoner i publikum er «Arv og Miljø»-oppsetningen ved Den Nationale Scene i Bergen sist høst. Stykket handler om vanskelige forhold i en voksen søskenflokk, med bitter arvestrid og incestanklager som ikke blir trodd.

En publikummer som ber om å forbli anonym, skriver til meg:

«Jeg lever i en håpløs familiesituasjon som er svært parallell til fortellingen i Arv og miljø. Men dessverre er virkeligheten som oftest verre enn i romanen. Derfor er det så fantastisk å oppleve dette teaterstykket, fordi den eksistensielle ensomhet jeg opplever, er så gjenkjennelig på scenen. Og så er jeg ikke lenger alene i mine følelser».

Senter mot Incest og seksuelle overgrep (SMISO) i Bergen meldte i fjor høst en økning i mennesker som tok kontakt, samtidig som stykket spilte for fulle hus.

Det at noen har laget kunst om oss, får ting til å skje – også etter teppefall.

Overraskelsens kunst

Men visst gjør det vondt, når knopper brister.

Den italienske psykiateren og psykoanalytikeren Graziella Magherini så stadig turister bli lagt inn på sykehuset der hun jobbet, i hjertet av den italienske byen Firenze. Hun døpte i 1989 fenomenet Stendhalsyndromet: Sterke psykiske reaksjoner, inkludert angst, fysiske anfall og tankeforstyrrelser, utløst av den overveldende renessansekunsten.

Det ble rett og slett for mye for noen av de tilreisende da Vinci-titterne.

Mona Semb er klinisk psykologspesialist, med kunsthistorie grunnfag og interesse for både italiensk språk og renessansekunst. Hun skrev for mange år siden essayet «Stendhalsyndromet: Når renessansekunst fører til nervøse sammenbrudd». Kort oppsummert forklarer hun der at selv om kunsten kan føre til sammenbrudd, kan den også representere muligheter for vekst, for den som blir berørt.

Spørsmålet om hva som skjer i oss – og når – interesserer henne fortsatt.

– Min erfaring er at de sterkeste og mest bevegende kunstopplevelsene kommer når man minst venter det, men likevel har med seg en form for mottakelighet og åpenhet. Da kan under skje, som da jeg for mange år siden var i Roma og så Canovas skulptur av Pauline Borghese. Tro det eller ei, men marmor kan puste, sier hun.

Men er det ikke i stolen hos fagfolk som henne, når vi sjøl setter ord på det vanskelige – eller i samtaler med folk som står oss nær – at øyeblikkene av endring i sinnet helst inntreffer?

Hvor kommer teatersaler, boklesing og titting på bilder inn i ... eh, bildet?

Ifølge psykologen kan det rett og slett kjennes tryggere, å slippe løs følelsene foran et maleri – enn å åpne seg for et annet menneske, være seg i terapi eller samtale.

Og sitter man i mørket, som i teater- eller kinosal, trer de indre psykiske realitetene lettere fram. Det som skjer der oppe på scene eller lerret påvirker oss dermed enda sterkere.

God aften, mitt navn er Fortrengt

Selvsagt har psykoanalysens omdiskuterte far, Sigmund Freud, noe å si om dette. Det jeg tidligere kan ha tenkt på som overtro – når det plutselig virker som om kunsten vil akkurat meg noe – kalte Freud «das Unheimliche»: Det fortrengtes tilbakekomst.

Det som var ment å ligge der, gjemt og glemt i underbevisstheten – vekkes til live av kunsten, og gir en følelse av uhygge. Et snikende, overraskende ubehag fra innsida av oss sjøl.

Og det er jo ikke noe gøy.

Gleden kan likevel være, at det plutselig – på grunn av kunstopplevelsen – finnes et språk for den tidligere undertrykte frykten, mener Mona Semb.

– I møte med kunsten kan det vekkes noe vi ikke har erkjent i oss selv, noe vi kanskje ikke har satt ord på og våget å slippe til. Det kan handle om sterke emosjonelle realiteter. Når noe som er sant kan erkjennes, kan det ha en frigjørende kraft og bidra til at vi lever mer i takt med oss selv, forklarer hun.

Ingenting er så skummelt som det som ikke engang er formulert for oss selv, langt mindre sagt høyt til andre.

Jeg tenker på troll som sprekker i sola.

En skeptisk trønder

Men én del av meg er ambivalent til min egen opplevelse.

For hva godt gjør det å fremkalle frykten? Min virkelighet er høstferie på hytta, med kaffe på bålet og kortspill. Det er som det alltid har vært.

Nesten som det alltid har vært.

Men dette stadig merkbare nesten, er det jeg ikke har klart å snakke om.

Jeg kommer ikke fra en tradisjon som setter ord på alt mulig, hele tida. Det er jeg neppe alene om. Jeg er trønder, ikke italiener.

Jeg slipper løs min indre skeptiker ovenfor kunstpsykologen Mona Semb. Kan en ikke bare få lov til å fortrenge det som er vanskelig, og gå videre i livet? MÅ kunsten absolutt rote det opp? Er det alltid så bra å møte det unheimliche?

Hun gir meg svært lite medhold i motstanden.

– Det er ikke gitt at sterke reaksjoner i møte med kunsten alltid fører noe godt med seg. Men kunsten har et så meningsfylt og berikende potensial, og er så uløselig knyttet til det menneskelige fellesskapet, at det er verdt risikoen ved å utsette seg for den.

Hun har likevel et tips til den som syns dette opplegget høres slitsomt ut:
– Etter en emosjonelt rystende og kanskje angstvekkende opplevelse, kan det gjøre godt å ha en fortrolig å dele den med.

Akkurat det siste der, ble tydelig for meg, da jeg tumlet ut i en uvanlig varm augustettermiddag i Edinburgh: Jeg måtte liksom si noe, om hvorfor jeg ristet.

Måtte begynne der og da, øve meg på å finne ord.

Om hvor mye jeg tenker på det, hvor mye jeg skammer meg over å nettopp ikke klare å være sterk, eller starte en samtale. Man har jo ikke all verdens tid på seg. Det er del av den lammende fornemmelsen som denne nye livssituasjonen utløser i meg: En av mine aller nærmeste har Alzheimers. Det er som om tidslinjen skrukker seg til, knøvles.

Og vissheten om at alt jeg lurer på fra barndommen, skal vi nok få snakket om en dag ... det forsvinner. Erstattet med følelsen av at det haster litt, med de pratene.

(Men så var den vissheten kanskje ikke så sann, i utgangspunktet heller? Ingenting skjer bare av at tida går, med mindre vi bruker den tida vi har.)

Åkei.

Kunsten slo meg i trynet, undertrykte følelser og tanker vellet fram, fasaden sprakk, alt var kaos. Nå har jeg blitt fortalt at det kan være bra å få en slik trøkk.

Forløsende, kanskje livsendrende.

Men hvilke mekanismer – bortsett fra overraskelsesmomentet – er i spill, når raset går inni oss?

Hvordan kan vi bruke dette her?

Fra boksider til innsider

Brasilianske Olivia Fialho har forsket i flere land på hvordan livsendrende øyeblikk utløses av kunsten. Nå har hun en utsikt som sier velkommen til Norge i blokkbokstaver. Fra tiende etasje i teglsteinsbygget på Blindern ser hun ut over smeltende slaps, gråbrun bygningsmasse – og Holmenkollen i horisonten.

Selv om hun er litteraturforsker, kan hun se for seg at fenomenet hun kaller transformative readings – forandrende leseopplevelser – kan gjelde for alle kunstformer.

Fra den luftige kontorplassen skal hun i et fireårig postdoktor-prosjekt studere opplevelser à la mitt indre drama i teatersalen.

Litteraturforskning har historisk sett handlet mye om bøkenes innhold, men det er en voksende tendens å undersøke hva bøkene gjør med innsida av oss.

Skulle du som akkurat nå leser denne teksten ha lyst til å snakke om hva du har opplevd – i møte med skjønnlitteratur, da altså – er det bare å ta kontakt.

Oppskriften på øyeblikk

Olivia Fialho har identifisert noen komponenter som gjør øyeblikkene våre mulig. Det hun skisserer minner om oppskriften på all publikumsvennlig historiefortelling, fra de gamle grekernes tid til TV-seriegigantene Netflix og HBO.

Den første handler om å leve seg helt inn i det du leser, en fysisk forestillingsevne. Å ikke bare se for seg historien, men kjenne den i kroppen. Du føler karakterens smerte, blir følelsesmessig engasjert.

Deretter; identifikasjon. Du blir minnet på noe fra egen fortid, eller kanskje karakteren likner noen du har kjent.

En siste faktor er sympati. Noen i verket vekker din medfølelse.

Og en oppløftende ting: Det ser ikke ut til å være forskjell på om du har lest mange bøker, eller er helt fersk. Én bok kan være nok til å få en slik erfaring.

Ett teaterstykke, et dikt. En låt i bilradioen.

Som gjør at det skjer noe i kroppen.

Det hun beskriver lyder kjent. Jeg gnir tommelen mot håndflaten og husker de ømme fingerleddene fra teaterkjelleren i Edinburgh.

Lesing for lykke

Olivia Fialho har også noen tanker om timing og nytteverdi av øyeblikkene våre.

– Det kan være ting vi ikke orker å lese, tematikk du står oppe i, der og da. Da skal man kanskje vente. Men likevel, senere, vil jeg anbefale og gi det en sjanse. Det er en unik mulighet til å bli kjent med deg sjøl. Vi bringer oss selv, inkludert vår underbevissthet, inn i alle verk vi møter.

– Er det en slags terapi i dette?

– Det er et voksende forskningsfelt som heter biblioterapi, dette er hele premisset for den retningen: Hvordan kan vi tilby lesing som en form for terapi? En annen retning er å se på vår wellbeing. Lykke. Hvordan kan det å lese fiksjon hjelpe på lykkenivåene våre? Dette er tidlige studier, vi vet ikke svarene ennå.

(Men til deg som leser dette – har du kommet så langt som helt hit, er det bare å gratulere – gode sjanser for empatiske evner og muligens mer lykke.)

Og hvis du syns det blir litt mye megmegmeg i dette her: Det ligger noen store medmenneskelige gevinster også, i det å la seg berøre av litteratur.

Forskning har slått fast at vi blir mer empatiske, fungerende mennesker av å lese fiksjon. Og ikke bare blir vi myke emokladder, man blir faktisk en bedre leder av å lese romaner, også.

Men det er en annen historie.

Tilbake til empatibyggingen.

– Kjæresten min leser aldri fiksjon. Og han liker ikke å se på dramaserier, han vil ha fakta og dokumentarer. Bør jeg være bekymret?

– Nei, du skal ikke være bekymret. Men ... kanskje kan du jo foreslå det for ham, hvis han vil utvikle sin empati ...

Litteraturforskeren ler.

– Jeg mener ikke å si at det er den ENESTE måten. Men det finnes mange studier som viser det: Å lese fiksjon påvirker vår sosiale fungering. Det gjør oss ... mer i stand til å leve sammen med andre mennesker i samfunnet, kort sagt.

Epilog

Nå er alt forandret-følelsen fra Skottland hang i en god stund. Noen ting ble sagt høyt for første gang, i parken den ettermiddagen.

Så dro jeg hjem, og alt er selvsagt ikke forandret. Hverdagen fortsetter, med frustrerende rust på sykkelkjedet, intense øyeblikk av lykke rundt fiskekakemiddagen, klikke «interessert» på Facebook-eventer uten å ha ambisjon om å delta.

Alle disse dagene som kom og gikk og alt det der.

Jeg ringer barndomshjemmet, vi nevner iblant det vanskelige nå. Jeg kan fremkalle følelsen av å måtte. Jeg forteller at jeg skriver om denne opplevelsen i Edinburgh, vi prater om hverdagsmestring. Så snakker vi om reiser, barna, påskeferien.

Snart skal vi spille kort på hytta igjen.

Anbefalt videre lesning: