60 år med spillopper

I år er det 60 år siden den første boken om Emil i Lønneberget kom på norsk.

Det var da norske lesere for første gang kunne bli kjent med den lille spilloppmakeren som underholder barn, og som i dag også brukes til å gi trøst til døende pasienter.

Men var han egentlig rampete, denne gutten som Astrid Lindgren faktisk kalte opp etter seg selv?

Astrid Anna Emilia Ericsson.

Det var navnet på den langbeinte jenta som ble født i Småland i 1907, som vokste opp på gården Näs, og som skulle bli en av verdens mest elskede forfattere.

Emil er den av alle hennes figurer som hun hadde et tettest forhold til. Han er bygget på folk og fortellinger hun kjente fra sin egen barndom.

Ble til ved en tilfeldighet

Flere av spilloppene til Emil er hentet fra en generasjon enda lenger tilbake, fra oppveksten til Astrids far, Samuel August Ericsson. Han var full av historier, og det fortelles at han helt til det siste var opptatt av hvilke pek mon tro Emil kunne ha gjort siden sist.

For pek var det jo mange av.

Som den gangen han malte lille Ida blå i fjeset og Krøsa-Maja trodde det var tyfus.

Som da han satte fast hodet i suppebollen, ikke bare én, men to ganger.

Eller som da han plasserte en rottefelle på kjøkkengulvet som hans uheldige far dessverre stakk tåa inn i – og dermed bar det i full fart inn i snekkerboden.

Det var imidlertid en tilfeldighet som gjorde at Emil i Lønneberget så dagens lys, forteller Olle Nyman, som er barnebarn av Astrid Lindgren:

– Mormor passet ofte på broren min, Kalle, som hadde et vanskelig humør. En gang da han var omtrent tre år og var helt umulig å roe ned, sa Astrid: «Vet du hva Emil i Lønneberget gjorde en gang?»

Det visste verken Kalle eller mormor, og så måtte hun sette i gang å fortelle!

Livet i Lønneberget

I bøkene fikk Astrid Lindgren virkelig brukt sin sjenerøse fantasi. Flere av historiene, som «Brødrene Løvehjerte» eller «Mio, min Mio», beveger seg over i det magiske, men fortellingene om Emil er strengt realistiske, om enn oppfinnsomme nok:

Emil Svensson vokser opp med lillesøster Ida, mor Alma og far Anton på gården Katthult i Småland. Rundt familien – der dramatikken som oftest topper seg når Emils forsøk på å gjøre noe lurt, ender med katastrofe – skriver Lindgren frem det svenske bondesamfunnet.

Drengen Alfred hesjer høy og pløyer, tjenestejenta Lina vasker gulv og klær – og sover, som så mange tjeneste­jenter på den tiden, på slagbenken i kjøkkenet.

Iblant kommer det fint besøk, som selveste Prosten eller den rike fru Petrell.

Her er auksjoner og markeder, slåsskamper og ekteskapsdrømmer, og i et eget lite hus bor de gamle fattiglemmene som overlever på bygdas velvilje.

Astrid Lindgren hadde øye for enkeltmennesket og for det samfunnet som omsluttet dem. Dette har takknemlige lesere over hele verden sett og tatt til seg.

Moren til Emil skrev ned alle rampestrekene sønnen gjorde i en egen bok.

Men rampestreker og rampestreker. De fleste påfunnene kom jo av godhet, som Emil selv sa da han kysset Frøken på munnen første skoledag.

Det var for at faren skulle få duften av deilig blodklubb, at Emil løftet opp den tunge kasserollen og vips sølte alt over den fortumlede faren der han lå og hvilte middag.

Og Emil viste seg som en skikkelig smart forretningsmann da han kjøpte det som i farens øyne bare var skrap på markedet, men som viste seg å være riktig gode investeringer.

Det var flere enn Emils prøvede pappa som ikke var så begeistret for guttens påfunn.

For drøyt for NRK

Bildet er ikonisk.

Nesten like kjent som Emil på sprang inn i snekkerboden med faren i hælene.

Likevel så NRK seg nødt til å sensurere en berømt scene da TV-serien skulle vises på 1970-tallet:

Høyt i flaggstangen på Katthult henger lille Ida. Rød kjole og hvitt forkle flagrer lett i vinden. De sirlige flettene omkranser det runde, opprømte barneansiktet. Hun kan jo se nesten helt til Mariannelund!

Under flaggstangen står storebror Emil. Lys som en svensk sommernatt. Freidig som bare et barn som er trygg i seg selv kan være det. God som gull, ville mor Alma sagt.

Det var denne scenen NRK sensurerte i 1977.

– Det ble et himla sirkus, forteller Anne Kristin Lande. Hun er forskningsbibliotekar ved Nasjonal­biblioteket med barnelitteratur som spesialfelt.

– Man skulle ikke inspirere norske barn til å gjøre det samme, det kunne være farlig, mente redaksjonssjef Ada Haug i NRK, som dermed ga ordre om å gjøre scenen så kort som mulig.

Mange hadde allerede sett serien i svensk TV og reagerte på sensureringen. Både Aftenposten og Stavanger Aftenblad konfronterte NRK med avgjørelsen.

Astrid Lindgren selv var aldri redd for at barn skulle ta etter de mange fantasifulle gjerningene til Emil eller Pippi Langstrømpe, for den del.

Men det var flere enn NRK som hadde problemer med lysluggen fra Lønneberget. Også den politiske venstresiden hisset seg opp over Emil.

Suksessen falt ikke i smak

– Det var motkrefter på 1960- og 70-tallet, både i Sverige og Norge. Noen syntes Emil var litt for flink til å tjene penger og flere var kritiske til at han skulle ende opp som ordfører i herredsstyret. Dette var ikke bra, det var jo en klassereise, forteller Anne Kristin Lande.

– På 1970-tallet var det mange som ikke hadde så mye sans for humor. Det tror jeg vi kan konkludere med uten å fornærme så mange. Når ting falt litt på plass, tror jeg også de veldig fanatiske på venstresida så det.

Biograf Jens Andersen peker i sin fine Lindgren-biografi «Denne dag, et liv» fra 2014 på at bøkene ble til i pakt med tidsånden.

Han legger vekt på den vestlige verdens frihetslengsel når han viser til folkelige bevegelser som borger­rettighetskamper, studentopprør, flower power-bevegelse og demonstrasjoner mot krigen i Vietnam. Han skriver:

I dag lever Emil i beste velgående.

Ifølge Astrid Lindgren-selskapet, som administrerer rettighetene til forfatterskapet hennes, har bøkene om Emil totalt solgt i 24.860.066 eksemplarer!

Det kan være nærmere 25 millioner nå, siden denne statistikken er fra 1. januar i 2023.

Bøkene er oversatt til 53 språk.

Her i Norge opplyser Deichmanske bibliotek at bøker om Emil har blitt utlånt 1059 ganger i 2023. Det var en liten nedgang i pandemi-årene, men nå er utlånet på full fart opp igjen.

Forskningsbibliotekar Anne Karin Lande har stor forståelse for at interessen for Emil har holdt seg.

Alvor under spøken

– De mange episodene i bøkene om Emil er nærmest for skillingsviser å regne. Det blir slapstick-humor når både Emil, grisungen og hanen blir overstadig beruset av kirsebærene mor Alma motvillig har brukt for å lage vin til den fornemme og kravstore fru Petrell.

Avholdsbevegelsen kommer på døra og Emil må avlegge edruskapsløfte.

– Dette er stor humor.

Lande legger til at Emil-historiene fikk et stadig større skinn av alvor i seg i den tredje og siste boken.

– Den siste fortellingen er det virkelig klasse over, sier hun.

Fortellingen går omtrent sånn:

Alfred holder på å dø av blodforgiftning og må til legen. Men det er midtvinters og snøstorm. Veien er snødd igjen. Ingen våger seg ut i uværet. Da tar Emil saken i egne hender. Når de andre har sovnet spenner han for hesten Lukas, hjelper Alfred opp i sleden, og kjører av sted i stormen.

På et tidspunkt har de kjørt seg fast i snødrevet og Emil er i ferd med å gi opp.

Men det er da han tenker at man blir sterk, når man virkelig må!

– Jeg kjenner jeg blir rørt hver gang jeg tenker på den fortellingen, for den er så nydelig. Å gjøre noe som er dramatisk og farlig for å redde noen andre, dét er enestående.

Lande beskriver dette som litteratur som flytter grenser.

– Du blir satt til å tenke selv og reflektere over egne moralske valg. Alle bøker kan ikke være sånn, men de som er sånn, er fantastisk å få med seg her i verden, sier hun.

At Lindgrens fortellinger kan gi gjenkjennelse og trøst i dag, vet Tore Dugstad mye om.

Gir trøst til døende

Dugstad har vært sykehusprest på Radiumhospitalet i Oslo i 18 år. Hver dag har han møter med mennesker som snart skal dø.

– Det er mye lidelse på dette sykehuset. De fleste av mine pasienter er i en terminal livsfase med kort forventet levetid. Mange er redde for døden.

Det handler først og fremst om det å skulle skilles fra sine kjære, og mange er redde for smerter. De fysiske smertene klarer legene stort sett å lindre, men den eksistensielle smerten er det verre med.

– Det er her jeg forsøker å bidra, sier Dugstad.

Han bruker gjerne litteratur som et springbrett til å snakke om vanskelige temaer.

– Her har Astrid Lindgren en kjempefin fortelling om stalldrengen Alfred, Emils bestevenn, som er så redd for døden.

Alfred har levd et vanlig liv som også inneholder fyll og slåsskamper, og han har vel ikke vært så trofast i kirken som presten gjerne skulle sett at han var. Men søndagen må han jo sove ut rusen og hvile før neste ukes strev, tenker Alfred.

I visen «Fattig bonddräng» fra TV-serien om Emil, kommer Alfreds engstelse til uttrykk. Han er redd han ikke skal komme til himmelen når han dør.

– Så handler sangen om at Gud står og ønsker velkommen ved himmelporten. Han har sett Alfreds strev og tar ham vel imot. Dette kan vi kanskje tolke som at det ikke er våre gjerninger som avgjør om vi kommer til himmelen eller ei. Gud åpner døren for alle, sier Tore Dugstad.

Han berømmer Astrid Lindgren, som selv ikke hadde noen uttalt kristentro, for hennes raushet og trøst til alle dem som frykter livet etter døden.

Tommy Körberg sang «Fattig bonddräng» i Astrid Lindgrens begravelse i Storkyrkan i Stockholm i 2002.

– Det må man si var en fin sorti, sier Tore Dugstad.

Evig liv

Astrid Lindgren fikk aldri nobelprisen i litteratur. Den er forbeholdt forfattere som skriver for voksne. Det kan man mene mye om.

Ett er i alle fall sikkert:

Bøkene om Emil leses og brukes, både av barn og voksne. Og er det ikke nettopp dét som karakteriserer stor litteratur, at den lever og virker i leserne mange år etter at den ble skrevet?

Så passer det kanskje å sitere biografen Jens Andersen, nok en gang. Han plasserer bøkene om Emil blant verdenslitteraturens klassikere.