«Oskespiralen» utspiller seg i vår tid, selv om faren i huset nærmest er en førmoderne skikkelse av den sorten man håper det ikke finnes altfor mange av i virkeligheten.
Han slår i hjel kona allerede i andre kapittel. Deres to tvillingsønner er voksne og har flyttet fra dette reiret av mishandling og overgrep.
Ulike livsskjebner
Sønnene er begge merket for livet av denne røffe oppveksten, men på ulike måter.
Den ene har arvet voldeligheten fra faren og har nettopp sonet ferdig en lengre fengselsstraff.
Den andre har funnet Jesus, og tror på frelse og syndenes forlatelse.
Mer er det egentlig ikke å si om handlingen, annet enn at hevn er det vi kan kalle et arketypisk motiv i litteraturen, og fungerer svært godt som motor i fortellingen.
Romanen forvandler kort og godt oss lesere til en blodtørstig heiagjeng. Vil moren, og sønnene, få opprettelse? Hva er en rettferdig straff i denne sammenhengen? Det kan røpes at dette ikke ender i domstolene.
Hugger i stein
Det hele utspiller seg i en tekst som nærmest er hugget i stein:
Faren bryter stein, og setter opp steingjerder. De bor i et rasutsatt område. Denne interessen for stein og fjell, og menneskets spor i dem, har Leander Djønne tidligere også laget film om.
Kanskje er det å beherske dette harde materialet den ultimate utfordringen for mennesket?
«Og plassen heter Uren, luren, himmelturen, steinrøys, steinrøys, svelt hel» heter det i folketonen «Anne Knutsdotter». Leander Djønne får oss en stakket stund til å føle at det er dette som er selveste urtilstanden – det norskeste av det norske.
At det siden sist har dukket opp sivilisasjon i form av mobiltelefoner, biler og jobbmuligheter på meningsmålingsinstitutter, er bare et ferniss som dekker over de vi egentlig er.
Kort avstand fra punktum til punktum
Landskapet er ikke ulikt det vi møter i Fosses «Septologien». Også her er det bløt, vestlandsk vinter. Svart natt mot gråstein, bare brutt opp av hvite skumtopper når de to tvillingbrødrene er ute på sjøen.
Men her er det korte avstander fra punktum til punktum. Oddingen Djønne skriver en type kortprosa som danner en artig kontrast til de punktumløse setningene til forfatterkollegaen fra Strandebarm.
Senket i fjorden
Historien veksler mellom de fire familiemedlemmene. Moren som svever som en slags lysende bevissthet gjennom fortellingen.
Innenfor bokens permer virker også dette helt naturlig.
Selv ikke når vi er inne i hodet på faren, blir vi noe klokere på hvor de kommer fra, de destruktive kreftene, som gjør at han jobber systematisk for å utslette sin egen familie, og til syvende og sist seg selv.
Søker seg bakover i tid
Også i dette henseende er det som om Leander Djønne gjør sitt ytterste for å unnslippe tidsånden og heller søker seg bakover i tid. Mot det tidløse, kanskje helt tilbake til sagalitteraturen, der de heller ikke var nevneverdig opptatt av å utstyre ugjerninger med forklaringer.
Det virker også som om neste generasjon er dømt til å leve med og føre videre foreldrenes synder.
Her kan vi kanskje si at Leander Djønne nærmest blir eksponent for en form for ny-naturalisme, der arv er langt mer styrende for hvem vi blir enn miljøet vi vokser opp i.
Ut fra en slik tankegang er det ikke overraskende om barn av overgripere selv blir overgripere.
Emmen eplesider
Det hele er mørkt, men gjennomført. Til og med den berømte eplesideren, som de er så stolte av i denne landsdelen, smaker emment av mishandling.
I dette fiksjonsuniverset er det åpenbart ikke rom for formildende omstendigheter.
«Oskespiralen» av Leander Djønne er en egenartig stein som liksom lyser for seg selv i den norske bokhøsten.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
