Kom det virkelig en ukontrollert oljesprut?

Storsatsingen handler om starten på det norske oljeeventyret og hvordan tidenes største oljefunn skapte nytt liv i Stavanger.

Men hva er fakta i andre episode av «Lykkeland», og hva er hentet rett fra rykteland?

Hvis du ennå ikke har sett episode to og vil unngå avsløringer, leser du videre på eget ansvar.

• FRA ANDRE EPISODER: E1: Skjøt de på hermetikkbokser? | E3: Var Stavanger Norges fattigste by? | E4: Spiste de skinke med banan? | E5: Danset de til «American Pie»? | E6: Er «Hardon» et ekte navn? | E7: Ble Bergen vurdert som oljeby? | E8: Ligger Christians hybel i Stavanger?

1. Sprutet det virkelig olje opp fra «Ocean Viking»?

Nei.

I virkeligheten kom oljen fra brønn 2/4-2 opp til boreriggen «Ocean Viking» gjennom vertikale rør – uten et eksplosivt regn av olje.

Men dét vil ikke sett like spektakulært ut som i TV-serien, hvor olje spruter ukontrollert opp. Serieskaperne har tatt seg denne friheten for å gi episode to et tydelig klimaks.

En kraftig «oljedusj» skjer nemlig ikke med mindre en plattform opplever en såkalt «blowout» (en ukontrollert utblåsning).

Da har både boreslammet som skal stabilisere borehullet og sikringen blitt sprengt vekk av trykket fra oljen. En slik kan være svært farlig. Den vil også være av langt større format enn det vi ser i episode to, og ikke være mulig å stoppe ved hjelp av håndmakt.

En plutselig dusj à la det «Lykkeland» viser kan imidlertid komme hvis det ikke er pumpet nok boreslam ned i hullet før borerøret trekkes ut. Da vil det riktignok være primært slam som spruter opp, ikke olje.

• SE I NRK TV: Dokumentarserien «Olje!»

2. Kunne man egentlig røyke på «Ocean Viking»?

Ja, faktisk.

Episode to heter «Røykeforbud», og Christian hører beskjeden «no smoking on deck» da boreriggen finner olje og gassen siver opp. Hadde røyk i en eller anna form da blitt antent på riggen, kunne det ført til en kraftig eksplosjon.

På 60- og starten av 70-tallet var det vanlig å røyke overalt på plattformene. Det var til og med vanlig å røyke sigar på boredekket. Dette ble det raskt slutt på.

Først ble farlige områder merket røyking forbudt. Så ble røyking ute totalforbudt, og i 1978 førte faktisk dette til streik blant 700 arbeidere på plattformen Statfjord A!

Etter hvert fikk plattformene egne røykerom.

• LES OGSÅ: Statoil og oljearbeidere i krangel om røykerom

3. Er radiomeldingen mot slutten av episoden reell?

Nei.

«Ocean Viking» oppdaget Ekofisk 25. oktober 1969, og dette regnes som Norges første drivverdige oljefunn. Dette skildres i starten av episode to av «Lykkeland».

Nyheten ble imidlertid ikke sendt ut over eteren like før jul som i TV-serien.

Siden Phillips i starten ikke kjente omfanget av funnet, forsøkte de å holde det hemmelig for myndighetene og offentligheten. Det kommer tydelig fram i møtet mellom amerikanerne og nordmennene i «Lykkeland», selv om Arne Rettedal etter hvert skjønner at noe er i gjære.

Tross hemmeligholdet ble funnet i brønn 2/4-2 omtalt i Aftenposten 28. oktober. Avisen skrev da om «funn av olje og gass».

Feltets gigantiske omfang ble først allment kjent da Phillips 2. juni 1970 offentliggjorde at Ekofisk er enormt. Det førte til store oppslag.

4. Så oljen ble altså ikke funnet rundt juletider 1969?

Nei, det er bare en vandrehistorie.

Mange oppgir 23. desember 1969 som den offisielle dagen for det første oljefunnet. Årsaken er at Phillips Petroleum formidlet beskjeden til norske myndigheter først kvelden før kvelden.

Da ringte Phillips' norgessjef til Olav K. Christiansen ved Industridepartements oljekontor og bekreftet at feltet var noe å satse på. De legendariske ordene «I think we’ve got an oil field here» ble så videreformidlet til industriminister Sverre W. Rostoft.

• LES OGSÅ: Ekofisk fyller 40 år

Olje hadde dessuten blitt funnet tidligere enn 1969. «Ocean Viking» oppdaget gass på Cod-feltet året før, men det var ikke et drivverdig felt. Essos boreplattform «Ocean Traveler» gjorde dessuten et funn på Balder-feltet i 1967, men selskapet skjønte ikke før mange år senere at det var drivverdig.

Phillips forsto imidlertid fra første stund at Ekofisk ville være en gullgruve.

«Ocean Viking» fortsatte med prøveboringer i november og desember, før riggen ble tauet bort til britisk sektor første juledag 1969.

Ordinær produksjon på Ekofisk-feltet startet først 9. juni 1971 fra boreriggen «Gulftide». Det er fortsatt gjenværende reserver på feltet og full drift.

5. Denne Olav K. Christiansen er med andre ord ekte?

Ja, så avgjort.

I starten av episode to irriterer Phillips seg over at norske myndigheter blander seg inn i kontroll av sikkerheten ved boreriggene.

De navngir spesifikt en Olav Christiansen, og ber Arne Rettedal ringe ham og si han må holde seg unna «Ocean Viking».

Olav K. Christiansen var teknisk leder ved oljekontoret, som var forløperen til dagens oljemyndigheter. Med sin erfaring fra Chevron i USA var han en av få søkere til jobbene ved kontoret som hadde relevant bakgrunn.

Christiansen ble ansatt på flekken. Han fikk ansvar for å sørge for sikkerhet på boreriggene – til Philips' og de andre utenlandske selskapenes store frustrasjon.

De to andre ved oljekontoret var jurist Nils B. Gulnes og geolog, seinere oljedirektør, Fredrik Hagemann.

Etter hvert kom også den irakiske oljegeologen Farouk Al-Kasim til. Han har senere har fått tilnavnet «Norges mest lønnsomme innvandrer».

• LES OGSÅ: Al-Kasim hedret av Kongen for norsk oljemodell

Da Ekofisk ble oppdaget, ble kontoret utvidet med ytterligere 40 stillinger nærmest over natten. Det førte også til at statsminister Per Borten sendte regjeringen og Stortingets oljekomité til firerbanden ved Oljekontoret for et kræsjkurs.

6. Fant Phillips virkelig på navnet Ekofisk?

Ja.

I «Lykkeland» kaller Phillips plutselig oljefunnet «Ekofisk» under møtet på ordførerens kontor. Da blir ordfører Leif Larsen paff og forteller dem at vi ikke har den fisken i Norge.

Slik var det også i virkeligheten: Phillips satte engelske fiskenavn på lovende strukturer etter navnet på blokken de ble funnet i, men gikk tomme for fisker på E.

Derfor bestemte de seg for å finne på et fiktiv fiskeart.

De klødde seg i hodet inntil en ansatt ved London-kontoret foreslo «Ekofisk» uten protester, selv om det strengt tatt burde vært «Echofish» eller «Ekkofisk».

Slike snodige konstruksjoner ble det slutt på.

Fra 1984 fikk Oljedirektoratet ansvaret for å velge navn. Navnene skulle være fra norrøn historie og mytologi eller folkeeventyrene, og kunne plukkes fra en liste utarbeidet av Språkrådet. Det ga oss felt som Oseberg, Balder og Troll.

Olje- og energidepartementet har siden 2011 hatt aller siste ord når det gjelder valg av navn. Nå skal de passe i en «nasjonal kontekst og historieskriving», som for eksempel feltet Johan Sverdrup.

• LES OGSÅ: Ekspertgruppe skal gi råd om oljenavn | Equinor-navnet sier ingenting

7. Så rådhuset i Stavanger slik ut på den tida?

Ja og nei.

Mange scener i «Lykkeland» finner sted på Rettedal og Larsens kontorer. Disse scenene er filmet i rådhuset i Asker, mens det eksteriørt er dagens Stavanger rådhus.

I 1969 var nemlig rådhuset i Stavanger byens bibliotek – med ordføreren og kommunens administrasjon i de øverste etasjene. Bystyremøtene ble på den tiden avholdt i Atlantic Hall, som nå er en del av Radisson Hotel.

Da biblioteket flyttet i 1987, ble hele bystyret flyttet over og det gamle biblioteket omdefinert til rådhus.

• LES OGSÅ: Få veit kor Rådhuset i Stavanger er

Produksjonen fant ingen ledig tid for innendørsfilming i rådhuset i Stavanger. Men i Asker fikk produksjonen spilt inn scenene mens kommunen hadde sommerferie.

Begge byggene stammer fra midten av 60-tallet.

8. Burde ikke Christian brukt overlevelsesdrakt på vei til og fra Nordsjøen?

Det hadde nok vært veldig lurt, men det var ikke et krav.

Redningsdrakter var ikke et sikkerhetskrav i 1969, og de fantes heller ikke i den formen vi kjenner i dag. De første moderne draktene kom på markedet i 1976, men ikke alle brukte dem.

Det var først høsten 1980, seks måneder etter den tragiske Alexander Kielland-ulykken, at redningsdrakter ble obligatorisk for nordsjøarbeidere på borerigg og under helikoptertransport.

Hørselsvernet som ble brukt under transport til og fra Nordsjøen på 60- og 70-tallet var enten sov-i-ro-lignende ørepropper eller bare bomullsdotter.

• LES OGSÅ: Nordsjøen-pilot får millionerstatning for øresus | Nye redningsdrakter på norsk sokkel

9. Var Arne Rettedal virkelig så handlekraftig?

Ja, det er vanskelig å påstå noe annet.

«Go see Arne Rettedal», sier Ed Young om Rettedal. «He gets things done».

Sivilingeniør Rettedal var bondesønnen som fikk en betydelig politisk karriere. Han er kjent som handlekraftig, pragmatisk og en entreprenør både i og utenfor politikken.

Han var riktignok ikke ordfører i 1969, da episode to utspiller seg. Han var fylkesvaraordfører og satt i bystyret for Høyre, samt i finans- og valgutvalget sammen med ordfører Leif Larsen fra Arbeiderpartiet.

Dette utvalget hadde en meget sentral posisjon i Stavanger kommune. Det var formannskapets arbeidsutvalg og la linjer og planla strategi for vekst i regionen.

I episode to ser vi dette illustrert da Rettedal banker gjennom skjenkebevillinger og byggetillatelser over en lav sko. Hvorvidt Rettedal hadde myndighet til å gjøre dette, er heller tvilsomt.

Bystyret avgjorde skjenkesøknader etter at finansrådmannen, Stavanger politikammer og bevillingsutvalget hadde sagt sitt. Søknader om byggetillatelser ble vurdert av bygningsrådet.

• LES OGSÅ: Arne Rettedal på sauesanking

Rettedal fikk tilnavn som stabeis, buldrebasse, nessekonge og bulldoser – til og med «Solkongen av Rogaland». Dessuten var han offiser i den franske Æreslegionen.

Perioden hans som ordfører fra 1972 til 1981 er kjent som «Rettedal-epoken». I løpet av ni år avanserte Stavanger fra 17. til andreplass på inntektstoppen blant norske byer, før Kåre Willoch ringte i 1981 og hanket ham inn som kommunalminister.

Statsminister Willoch forbød egentlig røyking under møtene, men den piperøykende Rettedal presset ham til å akseptere piperøyking.

Og slik ble det.

10. Ble flammen på Ekofisk tent først ved juletider?

Nei.

Oljeplattformer må brenne av olje og gass som ikke utnyttes (såkalt «fakling») når et hull er boret. I «Lykkeland» blir utbrenningsflammen fra Ekofisk tent like før jul 1969.

Dette er heller ikke helt reelt. Allerede 10. juni 1968 viste norsk presse bilde av fakling på «Ocean Viking» i forbindelse med prøveboringen på feltet Cod.

Den første faklinga på det som nå er kjent som Ekofisk fant sted på under det første gassfunnet i brønn 2/4-1 i slutten av august 1969.

I dag tennes flammen elektrisk, men det var lettere sagt enn gjort på «Ocean Viking» ved de første petroleumsforekomstene.

Da gassen sprutet ut 15 meter over sjøen, ble gode råd dyre. Oljearbeider Einar Grønlie Olsen krøp så utover flammebommen med et kosteskaft. En brennende vaskefille dynket med dieselolje var festet til enden.

«Jeg hadde da seilt fyrbøter og visste hvordan man tenner opp en kjele», sier Grønlie Olsen i boka «Oljefeber».

Da han tente gassen, blåste nesten eksplosjonen ham på sjøen. Han krøp skjelvende tilbake til boreriggen, mens de andre arbeiderne sto på dekk og lo.

«Metoden virket etter sin hensikt. Men den egnet seg imidlertid ikke til gjenbruk», forteller han videre.

• LES OGSÅ: 50 år som oljenasjon | Ble alvorlig kreftsyk etter oljeeventyret

Kilder: SNL, Maipo Film, Finn Harald Sandberg og Kristin Øye Gjerde ved Norsk Oljemuseum, kulturminne-ekofisk.no, masteroppgaven «Fra lærling til mester: Kunnskap og kompetansebygging i Statoil årene 1972–1986» av Elisabeth Ugland Moland, Stavanger byarkiv, «Oljefeber» av Einar Grønlie Olsen og Gunnar Hagen Hartvedt, Sysla.no, «Byens bølle og byggmester» av Sven Erik Omdal i Stavanger Aftenblad 7. juli 2018, «Julemyten om Ekofisk er feil» av Arnt Even Bøe i Stavanger Aftenblad 23. desember 2009, «Suited for safety» av Øyvind Midttun i «Dialogue» 25. oktober 2015.