NRK Meny
Kronikk

50 år som oljenasjon

I dag er det 50 år siden regjeringen gikk inn for «utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster». Det kanskje klareste særpreget ved den norske oljehistorien er den viktige rollen til byråkratene.

Troll B-plattformen.
Foto: Hval, Morten / NTB scanpix

I oktober 1962 tok Phillips Petroleum Company kontakt med norske myndigheter for å få enerett til å lete etter og utvinne olje og gass på den delen av kontinentalsokkelen under Nordsjøen som nå eller i framtiden kan eller kan komme til å ligge under norsk jurisdiksjon.

Henvendelsen utløste et mesterstykke i etablering og utvikling av slagkraftig offentlig forvaltning på et område ingen nordmenn hadde den ringeste kunnskap om.

Jens Evensen

Jens Evensen var ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet da han i 1965 la fram det første rammeverk for petroleumsvirksomheten. Jens Evensen, Carl August Fleischer og Terje Løddesøl var sentrale i å sikre statens interesser i oljevirksomheten.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Jens Evensen og hans nære medarbeider Leif Terje Løddesøl, støttet av den skarpe unge juristen Carl August Fleischer, utviste klokskap, sindighet og handlekraft av avgjørende betydning for norsk velstand og for at norsk oljevirksomhet ble en politisk og økonomisk suksess mange andre oljerike land misunner oss.

Det var særlig to forhold som var avgjørende i den første fasen: for det første å sikre at Norge, og ikke andre land, fikk jurisdiksjon over kontinentalsokkelen. For det andre å sikre at den norske stat, og ikke utenlandske private aktører, fikk eiendomsretten til de olje- og gassforekomster som kunne befinne seg i denne kontinentalsokkelen.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Herredømme over territoriet

I 1958 forelå det en konvensjon om jurisdiksjon over kontinentalsokler fra FNs havrettsforhandlinger i Genève. Konvensjonen la det premisset at kyststatene skulle forhandle delelinjer med hverandre basert på konvensjonens prinsipper. Av hensyn til slike forhandlinger var det fornuftig at Norge ikke erklærte suverenitet over kontinentalsokkelen, siden det kunne lede til formelle protester fra de andre kyststatene.

Leif Terje Løddesøl i 1969

Den senere så kjente næringslivslederen Leif Terje Løddesøl var en av Evensens sentrale medarbeidere under forhandlingene om delelinjen i Nordsjøen.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Når et av de utenlandske selskapene i april 1963 informerte norske myndigheter om at de var i gang med undersøkelser som kunne berøre norsk kontinentalsokkel, var det egentlig ikke en søknad om å få tillatelse til å gjøre det. Selskapet skjønte imidlertid myndighetenes dilemma og bekreftet at dersom slik tillatelse skulle være nødvendig, var henvendelsen å oppfatte som en slik søknad. Det var ikke vanskelig å se at hensikten fra myndighetenes side ved raskt å be selskapet søke tillatelse, nettopp var å sørge for at norske myndigheter ble betraktet som å ha suverenitet over kontinentalsokkelen.

I mai 1963 valgte regjeringen å erklære norsk suverenitet over kontinentalsokkelen gjennom en kongelig resolusjon. I juni vedtok Stortinget også en midlertidig lov om utnyttelse og utforskning av undersjøiske naturforekomster.

Jusprofessor Carl August Fleischer i 1975

Jusprofessor Carl August Fleischer jobbet også tett med Jens Evensen for å sikre norske oljerettigheter. Her under Kontinentalsokkelforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen i 1975.

Foto: Dahl, Jan / NTB scanpix

I alle dokumenter unngikk regjeringen behendig å bruke ordet «kontinentalsokkel», siden man fortsatt var usikker på mulige britiske og danske reaksjoner i delelinjespørsmålet.

Jo mer selskapene presset på for å komme i gang med undersøkelser, jo mer påkrevet ble det å få en rettslig avklaring i forhold til de andre kyststatene. Strategien var å forhandle med danske først slik at man fikk en presedens man kunne bruke overfor britene. Helt overraskende ga imidlertid britene i februar 1964 beskjed om at de var klare til å forhandle om en delelinje med Norge. Evensen slo til umiddelbart. Avtalen med Storbritannia ble undertegnet i februar 1965. I desember samme år ble avtalen med Danmark undertegnet, også denne ut fra midtlinjeprinsippet. Norsk herredømme over kontinentalsokkelen var sikret.

Følg oss: NRK Debatt på Facebook

Statlig regulering

Nå kunne de norske oljebyråkratene rette all oppmerksomhet mot utformingen av regelverket for selve oljevirksomheten. Kontinentalsokkelen sør fra 62 breddegrad ble delt i såkalte blokker (avgrensede områder) som selskapene kunne søke om enerett til å lete innenfor.

Olje-og energiminister Jens Stoltenberg (1996) med modell av oljeplattform.

Jens Stoltenberg var oljeminister i 1996 og hadde god grunn til å smile: Sikringen av de nasjonale rettighetene la grunnlaget for det norske oljeeventyret, og i mai 1996 ble det først satt penger inn i oljefondet.

Foto: Falch, Knut / NTB scanpix

Selskapene ble pålagt et visst boreprogram og måtte levere blokken tilbake dersom dette ikke ble fulgt. Skattereglene ble utformet med den klare målsetting å gjøre norsk sokkel attraktivt for selskapene, særlig sammenlignet med investeringer på britisk sokkel, hvor aktiviteten var i full gang.

Oljeselskapene fungerte nærmest som informasjonsrådgivere og læremestere for de norske byråkratene. Vi ser klare spor av den norske blandingsadministrasjonen, hvor private aktører, i dette tilfelle altså utenlandske oljeselskap, trekkes med i forvaltningens arbeid med nytt regelverk. Dette var også særdeles effektivt for å bringe norsk oljeforvaltning opp på et høyere kompetansenivå.

Oljeselskapene fungerte nærmest som informasjonsrådgivere og læremestere for de norske byråkratene.

Dag Harald Claes

Risikabelt

Norske næringslivsinteresser ble samtidig holdt på avstand. Evensens vurdering var at den økonomiske risikoen var for stor for norske aktører. Det var foreløpig usikkert om det var olje å finne, og ikke minst var det minimal kompetanse om oljevirksomhet i norsk næringsliv. Det var først på 1970-tallet at den såkalte fornorskningen av oljevirksomheten tok form.

For femti år siden i dag, den 9. april 1965, vedtok regjeringen en kongelig resolusjon om utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster. Samtidig ble Statens Oljeråd opprettet med Evensen som formann.

Åpning av Ekofisk i 1971

Starten på oljeeventyret: Statsminister Trygve Bratteli åpnet Ekofiskfeltet i 1971.

Foto: Dahl, Jan / SCANPIX

13. april 1965 ble Norge en oljenasjon, i forvaltningsmessig forstand. Det skjedde uten nevneverdig oppmerksomhet gjennom en kunngjøring over én spalte i Norsk Lysningsblad. I den ble 278 lisensblokker utlyst for søknader om utvinningstillatelse. 11 søknader kom inn på 81 forskjellige blokker, 78 av disse ble tildelt. Ette at boreprogrammene var utarbeidet, endte en opp med utvinningstillatelser til åtte oljeselskap innenfor til sammen 74 blokker. Med det gikk startskuddet for den industrielle oljevirksomheten på norsk sokkel.

I stillhet

Det var minimal interesse i media for denne prosessen. Saken vakte også svært lite politisk interesse. Også innad i forvaltningen ble oljespørsmålene i all hovedsak håndtert av en håndfull personer. Hvorfor var det slik?

Evensens menn drev utenrikspolitikk, skattepolitikk, næringspolitikk, og ikke minst rettsutvikling i et rasende tempo.

Dag Harald Claes

For det første var ikke så mye som tilsa at det skulle finnes olje under Nordsjøen. Allerede i forbindelse med havrettsforhandlingene i 1958 hadde norske geologer utelukket oljefunn på norsk kontinentalsokkel. En annen faktor var at kompetansen i Norge om olje og oljevirksomhet på alle plan var minimal. For politikere og byråkrater falt også denne prosessen sammen med det første store politiske jordskjelvet i Norge etter annen verdenskrig. Gruveulykken i Kings-Bay gruven på Svalbard i november 1962 og den påfølgende Granskingsrapporten ledet til mistillit mot regjeringen Gerhardsen som dermed gikk av 28. august 1963. Dette forklarer også Industridepartementets motvilje mot å ta saken, selv om Evensen mente oljeforvaltningen hørte hjemme der og ikke i Utenriksdepartementet. Når regjeringen nettopp var blitt felt av en gruveulykke på Svalbard var kanskje ikke oljeleting langt til havs i Nordsjøen noe man kastet seg begjærlig over, verken for å ta det forvaltningsmessige eller politiske ansvaret.

Evensens menn drev utenrikspolitikk, skattepolitikk, næringspolitikk, og ikke minst rettsutvikling i et rasende tempo. Målet var å sikre norsk suverenitet og statlig kontroll. Men kanskje først og fremst, å få klarlagt om det i det hele tatt fantes kommersielle forekomster av olje- og gass på norsk territorium.

Lille julaften 1969 ble det bekreftet da Ekofisk-feltet ble funnet, en ny merkedag i norsk oljehistorie å markere i 2019.

SE VIDEO: Åpningen av Ekofisk-feltet i 1969.

9. juni 1971 åpnet statsminister Trygve Bratteli Ekofisk-feltet.