INSTUKIDS: DEN FØRSTE RUSEN

Barnet i rusgata

Det er høsten 2022. Klokka er litt over elleve på kvelden.

I rusmiljøet i Brugata i Oslo sentrum står ei 15 år gammel jente med en mobil i hånda.

I lomma har hun sprøytespisser.

Tre netter har Sara bodd på gata i hovedstaden og rusa seg. Hun har stukket av fra en privat barnevernsinstitusjon på Sørlandet.

Foreldrene leter etter henne. Det gjør politiet og ansatte fra institusjonen også. De vet hun er i byen et sted.

Men ikke hvor.

Selv om Sara har pakket seg inn i mange lag med klær, kjenner hun høstvinden godt. Det går mot nok en natt på gata.

Hun vet at de ansatte fra institusjonen har reist til Oslo og nå bare er noen kilometer unna.

Med frosne fingre sender hun flere meldinger og ber om å bli hentet.

De svarer på meldingene.

Men de kommer ikke.

Sara, 12 år

Tre år tidligere er Sara en 12-åring full av energi. Hun spiller teater, leker med hunden sin og overnatter hos venner.

Når hun er på hytta på fjellet, blir hun gjerne med på skiturer hvis det er kakao og sjokolade i sekken. Hun elsker å hoppe ned fra det gresskledde taket.

Noe av det beste Sara vet er å oppleve noe nytt.

Som å lage et hjerte rundt solen på stranda i Syden eller å være oppe seint og se på stjernene.

Hun heter egentlig ikke Sara, men NRK har gitt henne og foreldrene andre navn slik at ikke alle skal vite om hennes fortid.

Vennene kjenner henne som en populær jente som er god i de fleste fag. Men mest av alt:

Hun er en helt rå turner.

– Jeg merket at kroppen min samarbeidet på alt vi skulle gjøre i turn. Det var en veldig beroligende måte for meg å leve på, sier Sara.

Men når våren kommer, skjer det noe.

– Måtte være den voksne

Pandemien sender norske barn på hjemmeskole. Treninger og bursdager blir avlyst.

Samtidig som hele Norge går i dvale, begynner Sara å tenke mer og mer.

Hun har vokst opp med at foreldrene Helene og Kjetil ikke bor sammen. Sara bor nå like mye hos begge.

– Mamma og pappa har ikke vært de beste til å kommunisere. Det var et problem for meg, for da måtte jeg være den voksne, sier hun.

Turntalentet vil helst ligge i senga. Tankene blir mørkere. Spørsmålene blir flere.

Sara føler foreldrene ikke forstår hvor tøft hun har det. Når ordene hennes ikke strekker til, begynner 12-åringen å ta det ut på andre måter.

Hun stikker av, tar store doser med smertestillende og havner på legevakta. Samtidig strever hun med å få i seg mat. Den allerede slanke jenta blir tynnere og tynnere.

– Jeg forandret meg så mye at jeg nesten ikke kjente meg selv igjen. Jeg følte meg bare utrygg overalt egentlig, sier Sara.

Men på TikTok finner Sara et fellesskap.

– Jeg fikk mange venner i hele Norge som også følte at de sleit, og da begynte jeg å prate med flere av dem. Jeg tror vi trengte hverandre i den perioden, sier hun.

Sara, 13 år

Sara blir dårligere og dårligere. Helene og Kjetil involverer skolen, spør helsesykepleier om råd og tar dattera med til fastlegen.

Etter hvert innser de at dette er mye mer enn tenåringstrass. Jenta deres har store psykiske problemer.

Rett før jul trygler de om mer hjelp. Helene føler hun ikke klarer å ta vare på Sara hjemme lenger.

– Det var voldsomme krefter i sving fra hennes side, som jeg ikke hadde kontroll over i det hele tatt, sier hun.

Utover vinteren får imidlertid Sara bare tilbud om noen få timer helsehjelp i uka fra Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).

Og det blir ikke bedre.

13-åringen fortsetter å stikke av, blir hentet av politiet og lagt inn på korte opphold i psykiatrien. Samtidig klarer ikke BUP å behandle henne når det hele tiden oppstår nye, akutte situasjoner.

Nå står det om livet. Helene ringer desperat rundt til spesialister og fagpersoner for å finne noen som kan hjelpe.

Men hun opplever at enkelte leger fraråder henne at dattera skal legges inn for spiseforstyrrelser, og at Sara faller mellom flere stoler.

Dessuten finnes det svært få langvarige tilbud til psykisk syke barn som trenger hjelp hele døgnet.

Da er det ett tilbud som står igjen. Som har plikt til å hjelpe.

Barnevernet.

Første stopp

Omtrent 940 barn og unge bor på barnevernsinstitusjoner i Norge. Vinteren 2021 blir Sara en av dem – frivillig.

Helene og Kjetil lar seg overbevise av brosjyrer og nettsider som lover psykologer, stabilitet, fritidstilbud og oppfølging av skolearbeidet.

Nå håper de en uke eller to hjemmefra kan være løsningen.

– Man er livredd og desperat og sliten og veldig lei seg, sier Helene.

Saras første stopp er en akuttinstitusjon i Oslo.

Det er et sted for barn som trenger hjelp med en gang mens de venter på en mer langvarig løsning. Her skal de være i kort tid.

Turid Wollmann Olsen ser ei jente som har det vondt og strever. Men institusjonslederen er ikke sikker på om det er bedre for 13-åringen å bo på et sted med mange andre barn som har det vanskelig.

– Jeg var nok bekymret for at hun skulle knytte seg til et negativt nettverk, sier Wollmann Olsen.

Det er første gang hun møter Sara.

Det skal ikke bli den siste.

Den beste kvelden

En av dagene i påska opplever Sara brått å bli flyttet videre til en institusjon et annet sted på Østlandet. Der knytter hun seg raskt til de ansatte. Hun føler de forstår henne.

Men så blir det sommer.

De kjente fjesene byttes ut med vikarer. Sara føler seg igjen utrygg og begynner å stikke av.

En dag møter hun en liten gjeng i Oslo sentrum. Det er jenter hun har blitt kjent med gjennom sosiale medier. Flere er på rømmen fra ulike barnevernsinstitusjoner.

En ung mann gir Sara en pille. Han kaller den «molly». Hun aner ikke hva det er. Sara sier hun bare har prøvd noen slurker cider og øl.

Pillen gir henne følelsen hun har søkt lenge. Hun ikke redd lenger. All energien hun en gang hadde, kommer tilbake.

13-åringen har sin beste kveld på lenge.

Men det varer ikke. Neste dag kommer nedturen.

Hemmelige TikTok-kontoer

Hendene skjelver, svetten pipler nedover pannen og magen vrenger seg.

De neste dagene ruser Sara bort nedturen alene på det lille soverommet på institusjonen. Mest om natta, for å skjule det for de ansatte.

For at de ikke skal oppdage lageret hennes med rusmidler, graver hun det ned i skogen utenfor.

Men så blir institusjonen hun bor på, lagt ned. Alle voksenpersonene 13-åringen har blitt trygg på, forsvinner.

Sara må flytte – for tredje gang.

Barnevernet i Oslo-bydelen hun tilhører, mener hun bør flytte nærmere hjemmet.

Men Sara advarer saksbehandleren sin. Hun er redd det blir altfor lett å få tak i rusmidler i storbyen.

– Jeg visste at det kom til å gå dårlig. Noe av det første jeg gjorde på den nye institusjonen var å stikke av og ruse meg så mye jeg kunne, sier hun.

NRK har spurt barnevernet i Oslo-bydelen om hvorfor de ikke hørte på Saras advarsel.

De kommenterer nesten aldri enkeltsaker. Men de gjør et unntak i dette tilfellet.

De sier at de hørte på henne.

– Samtidig vet vi gjennom forskning og erfaring at hvis man vil ha en positiv endring, så må man jobbe med ungdommen i sitt eget nærmiljø.

Men Sara blir en stadig mer erfaren rusbruker. Hun tar noe for å klare seg gjennom dagen, noe for å slappe av om kvelden og noe for å sove om natta.

Det er bare mor Helene som ser hvor langt det har gått.

Ved hjelp av hemmelige kontoer i sosiale medier følger hun med på hva dattera legger ut.

Der ser hun hvordan Sara og noen venninner ruser seg inne på rommet. Helene ringer institusjonen og advarer mot jentene. Hun sender også flere bilder. I tillegg tar hun kontakt med foreldre og andre institusjoner i håp om at noen kan hindre at Sara er sammen med jenter hun ser bruker sprøyter.

– Vi forsto etter hvert at hun utviklet større rusutfordringer, og da jobbet vi med jenta og institusjonen for å snu utviklingen. Men det klarte vi dessverre ikke, sier lederen for barnevernet i Oslo-bydelen.

Sara må flytte brått. Hun opplever at det skjer med makt og tvang.

Sara, 14 år

Høsten 2021 er Sara tilbake på et kort opphold på akuttinstitusjonen i Oslo.

Det er sju måneder siden Turid Wollmann Olsen så henne sist. Men denne gangen møter institusjonslederen en helt annen jente.

Sara er tynnere og Wollmann Olsen synes det ser ut som hun ikke har dusjet på lenge. Ei jente som virker preget av flere måneder med rusbruk.

– Hun hadde klart å ruse seg inne på institusjonen og det tok tid før hjelperne så det. Hun ble ikke fanga opp før det gikk veldig galt, sier Wollmann Olsen.

Så langt har Sara vært på institusjon frivillig. Men nå er hun ikke lenger en ungdom som «bare» har psykiske problemer.

Siden hun ruser seg mer og mer, mener barnevernet at Sara må plasseres på en rusinstitusjon – med tvang.

Nå er ikke nærmiljøet lenger det viktigste. De ber Fylkesnemnda om å flytte henne til en avdeling på Sørlandet drevet av Humana omsorg og assistanse – en av landets største tilbydere av private barnevernsinstitusjoner.

Der mener både barnevernet og Humana at hun kan få hjelp:

Far Kjetil støtter forslaget og mener at Sara har godt av å komme seg vekk fra Oslo.

– De hadde kjørt sin pitch av stedet, og hvor fantastisk det var der. Selv om jeg syntes det var veldig langt unna, var jeg egentlig innstilt på at det var det beste da, sier han.

Helene er imot. Det hun trodde skulle være to ukers pusterom har blitt til ett år. Så langt synes hun ingenting har blitt bedre. Snarere tvert imot.

– Å stå på utsiden og se på at et system som du trodde du skulle få hjelp fra, har overtatt barnet ditt på denne måten... Det er så mye frykt, sorg og desperasjon. Og så blir man ikke hørt, sier hun.

Fylkesnemnda lander på at Humana omsorg og assistanse er det riktige stedet for Sara.

– Jeg sa til mor at de måtte gi dette her en sjanse. Og det må jeg si at jeg har kjent veldig på i ettertid, sier Wollmann Olsen fra Ungdomsakutten.

«Kill Yourself (Part III)»

I bilen på vei til Saras fjerde institusjon, sitter Kjetil i baksetet med dattera. De holder hverandre i hendene og hører på Saras musikk med hver sin ørepropp.

Sangen «Kill Yourself (Part III)» av rapperne i «$uicideboy$» setter stemningen for de første kilometerne av bilturen.

Kjetil kjenner på en uro.

– Det var ingenting i meg som tenkte at disse skulle gi henne bedre omsorg enn det jeg kunne, sier han.

Likevel håper Kjetil at dattera skal få det bedre på den nye institusjonen.

– Det var et veldig stort apparat, og vi var bare en familie. Jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg enn å stole på dem.

Nettverket vokser

Foreldrene forventer strenge rammer, men i løpet av få uker opplever Sara at hun har full oversikt over rusmiljøet på Sørlandet. 

Hun bygger nettverk i sosiale medier. Blir kjent med andre unge som bor i området.

Institusjonen lar henne få overnattingsbesøk av jenter fra andre barnevernsinstitusjoner. Jenter som mor har advart mot, og som på TikTok deler at de bruker sterke rusmidler.

Direktør Rune Midtgård i Humana omsorg og assistanse sier på generelt grunnlag at det ikke er ønskelig, men at det må være en balanse mellom kontroll og normalitet.

– Ungdommene skal leve så normalt som mulig, gå på skole, være sammen med venner og ha fritidsaktiviteter. Det skal være et konkret grunnlag for at ungdom ikke skal kunne ha venner på besøk og overnatting, og da må vi ha et grunnlag for å kjenne til at venner er ruspåvirket eller har negativ innflytelse.

Helene bruker nå all sin fritid på å følge med på dattera. Hun melder med flere av Saras venner og ser på sine hemmelige TikTok-kontoer at dattera ruser seg mye.

Mor er redd. Er det så ille som det ser ut som?

Når Helene tar kontakt med institusjonen, får hun et annet svar.

Helene tror institusjonen holder tilbake informasjon.

Humana ønsker ikke å kommentere mors mistanke, men svarer på generelt grunnlag:

– Vi er veldig opptatt av at vi skal være ærlige med foreldrene, pårørende og samarbeidspartnere om hvordan det går med den enkelte ungdom. Det er helt avgjørende for oss at vi har et godt samarbeid med de rundt oss, sier Midtgård.

Saras rusproblemer vokser seg bare større. Hun ser også en stadig strøm av ukjente vikarer komme og gå.

– Jeg var seriøst redd 100 prosent av tiden. Jeg ville bare komme meg vekk og ruse meg og være med alle andre enn de folka på det stedet, sier hun.

Like etter Sara fyller 15 år, kler hun og en venninne på seg lag på lag med varme klær, vippser penger til bussbillett og stikker av fra institusjonen.

De neste dagene vet ingen voksne hvor hun er.

Sara, 15 år

Sara dirrer av utålmodighet. Så mye at hun sender meldingene hver for seg.

Foreldrene, politiet og institusjonen har lett i dagevis mens hun har rusa seg i Oslo. Men når Sara til slutt tar kontakt og vil tilbake, får hun dette svaret:

Sara skjønner ikke hvorfor de heller vil sove enn å hente henne.

Men det er politiet som oppdager henne – fire timer senere.

Saras foreldre har helt siden hun stakk av presset på for at politiet skulle spore telefonen hennes.

Politiet finner henne sterkt rusa i Brugata, der Norges største åpne rusmiljø holder til.

På spørsmål om hvorfor de ikke hentet henne den kvelden, svarer Humana-direktør Rune Midtgård:

– Generelt vil jeg si at vi skal strekke oss veldig langt, og det er også det vi erfarer at vi gjør.

I ukene etterpå viser 15-åringen tegn til psykose. Dagboka er full av mørke tegninger.

Og mye peker på at psykosen kommer av langvarig rusbruk.

Sara kom inn i barnevernet som ei jente som sleit med mat, skadet seg selv og som hadde forsøkt å ta livet sitt.

Nå trenger 15-åringen samme behandling som voksne rusavhengige får.

Iskaffe og tørket frukt

For tredje gang blir Sara sendt til Turid Wollmann Olsen på akuttinstitusjonen i Oslo. De ansatte som møter henne, er overrasket over det de ser.

– Det var en veldig forkommen, liten jente som kom hit. Jeg tror det gjorde noe med alle som møtte henne. Å se hvor dårlig hun var blitt, sier Wollmann Olsen, og legger til:

– Jeg husker hun fortalte at hun hadde prøvd heroin.

Fram til nå har Sara vært innom på korte opphold på akuttinstitusjonen. Denne gangen skal hun bli der lenge.

De første tre ukene lever Sara på iskaffe og tørka frukt.

– Ble ikke informert godt nok

NRK har spurt barnevernstjenesten i bydelen som hadde ansvar for Sara om hvordan det kunne gå så langt.

De kritiserer Humana-institusjonen på Sørlandet for å ikke varsle dem om hvor dårlig det sto til med Sara.

– Vi ble ikke informert godt nok i starten om hvor ille det egentlig var. Vi fikk rapporter om at det gikk ganske bra, ganske lenge.

Som svar på kritikken sier Humana at de på generelt grunnlag opplever å ha et godt samarbeid med bydelene i Oslo kommune i enkeltsaker.

– Det var også gjeldende i denne saken, sier direktør Rune Midtgård.

Lederen for barnevernstjenesten i Oslo-bydelen peker også på et system som gjorde at det tok lang tid å flytte Sara.

De sier de måtte lage nytt anbud og at få institusjoner var i stand til å ta imot ei jente med så komplekse problemer. Og at barnevernet måtte samle dokumentasjon på Saras rusproblem slik at Fylkesnemnda kunne ta stilling til flytting.

– Det er dessverre veldig vanskelig å stå på sidelinja og se på den prosessen, sier lederen.

«Uforsvarlig og bekymringsfull»

Like før Sara ble flyttet til Oslo, gjennomførte Statsforvalteren i Agder et uanmeldt tilsyn på Humana-institusjonen på Sørlandet.

De fant flere brudd på barnevernloven. Blant annet hadde ikke Humana tilstrekkelig bemanning eller kompetanse på avdelingen til Sara.

Statsforvalteren mente også at kvaliteten på institusjonstilbudet var så dårlig at de ikke klarte å gi Sara et trygt og sikkert hjem.

Humana sier til NRK at de har tatt Statsforvalterens rapport på alvor og rettet opp i avvikene.

Ifølge direktør Rune Midtgård hadde de en periode hvor det var ustabilitet i bemanningen med mye sykefravær og stor utskifting av ansatte.

– Jeg syns alltid det er alvorlig hvis vi ikke klarer å ha god og stabil nok bemanning, sier han.

Kule jenter og sommerfugler

På akuttinstitusjonen ser Turid Wollmann Olsen at Sara trenger mye tid for seg selv og plasserer henne på den mest skjermede avdelingen.

Der kan hun ikke ruse seg. Hun får strenge rammer og stabile omgivelser.

Sara blir der i seks måneder. Det er svært uvanlig.

Sakte forandrer tegningene i dagboka seg. Før var det slitne øyne og groteske figurer.

Nå er det levende øyne og kule jenter.

Noen ganger sniker det seg til og med inn noen sommerfugler.

Litt etter litt begynner Sara å føle seg tryggere.

Hun bytter ut tørka frukt med brødskiver.

Sara, 16 år

Desember, 2023. Foran et hvitt hus et sted på Østlandet står det en varebil.

Sara er i ferd med å pakke seg ut av sin siste institusjon.

Hun skal ta med seg den røde stolen og det blå veggteppet. Bamsen, som har sett mer enn en teddybjørn har godt av, lar hun ligge igjen.

Det er ikke mer enn ett år siden Sara ble funnet rusa på gata av politiet. Siden den gang har hun fått vitnemål og begynt på videregående skole.

Hun har også feiret konfirmasjonen på etterskudd, siden den forsvant i jakten på rus.

Nå er tidligere tvangsvedtak opphevet. Sara kan flytte hjem.

Med seg på veien får hun en beklagelse fra barnevernet i Oslo-bydelen hun hører til.

– Selv om vi brukte alle tiltakene vi rår over, så klarte vi dessverre ikke å gi denne jenta rett hjelp til rett tid, og det er bare utrolig beklagelig, sier lederen.

Mens hun pakker finner Sara en ubrukt sprøytespiss i en av kurvene på badet.

Den ligger der som et minne om livet som har vært.

Og en påminnelse om alt hun må kjempe mot i dagene som kommer.