«Lykkeland»: 10 faktasjekker fra episode sju

Dramaserien «Lykkeland» forteller historien om det norske oljeeventyret nøyaktig slik det var. Eller gjør den det?

Torild i Lykkeland

SER LYSET: Torill Torstensen (Malene Wadel) besøker en baptistisk menighet.

Foto: Maipo Film/NRK

Storsatsingen handler om starten på det norske oljeeventyret og hvordan tidenes største oljefunn skapte nytt liv i Stavanger.

Men hva er fakta i sjuende episode av «Lykkeland», og hva er hentet rett fra rykteland?

Hvis du ikke ennå har sett episode sju og vil unngå avsløringer, leser du videre på eget ansvar.

1. Var det virkelig ingen kvinner i Industridepartementet?

Det fantes noen, men bare i lavere stillinger.

Laster Giphy-innhold

«Noen ganger lurer jeg på om vi burde hatt noen damer i Industridepartementet».

Disse bevingede ord kommer fra statssekretær Arve Johnsen etter at to kolleger har blitt sjarmert av Torill på Esso Motor Hotel.

Replikken er fiksjon, men kommentaren er absolutt relevant.

105 mennesker var ansatt i Industridepartementet på den tida. Sju av disse – usle 6,67 prosent – var kvinner: fem konsulenter og to sekretærer.

Ingen i ledelsen i departementet, verken den politiske eller den administrative, var kvinner.

Totalt i regjeringen Bratteli var det én kvinnelig statsråd av 15. Det utgjør også 6,67 prosent.

Regjeringen Bratteli

FINN KVINNEN: Inger Louise Valle (Ap) var familie- og forbrukerminister i Trygve Brattelis første regjering.

Foto: NTB scanpix

Dette står i grell kontrast til Gro Harlem Brundtlands regjering i 1986, hvor 44 prosent av statsrådene var kvinner.

Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering i 2007 var den første hvor antall kvinnelige statsråder var flere enn mannlige.

Ni kvinner og ti menn tar i dag plass ved Kongens bord.

2. Er scenene ved Ekofisk-tanken filmet ved selve tanken?

Nei.

Laster innhold, vennligst vent..

I episoden viser en stolt Jonathan fram en nesten ferdigstilt Ekofisk-tank til Industridepartementets utsendte.

Opptakene er tatt opp foran en grønnskjerm, og tanken er lagt på i etterarbeidet ved hjelp av spesialeffekter.

Det hadde vært umulig å filme tilsvarende scener med den ekte tanken, da den ligger i Nordsjøen.

Dessuten ble overbyggingen av stål ble demontert mellom 2004 og 2007 etter at tanken ble stengt i 1998. Den en gang så monumentale tanken er i dag lekeplass for sel.

3. Er jukeboksen på hotellet tidsriktig?

Ja.

Laster Giphy-innhold

Jukeboksen er en Rowe AMI fra 1965 av typen Diplomat Model «N». Den rommet 200 vinylplater av singelstørrelse.

«Lykkeland» skaffet den i Belgia, og den kunne ikke bruke norske kronestykker. Det var også vanskelig å erstatte låttitlene med norske navnelapper.

Derfor er det ingen nærbilder av sangliste eller mynter.

Følgende låter snurrer fra jukeboksen i episode sju:

«People In Motion» (Saft, 1971), «Jeg behøver deg» (Gluntan, 1968), «Open Up Your Heart» (Buck Owens, 1966), «Up Around The Bend» (Creedence Clearwater Revival, 1970).

  • SPILLELISTER: Musikken fra «Lykkeland» i Spotify og Tidal (eksterne lenker)

Jukeboksene slik vi kjenner dem stammer fra slutten av 1920-tallet.

Navnet ble funnet opp i Sørstatene i USA. «Jook house» beskrev samlingslokaler hvor svarte landarbeidere hørte på musikk, drakk, gamblet og danset.

Annonse jukeboks

200 PLATER: «Enhances the most discriminating locations», het det i annonsen.

Foto: Faksimile / Bigboppers.no

I Norge var det ikke lov å importere dem før 1950-årene. Jukebokser kom likevel tidligere til landet via sjømenn.

Alle utesteder og kafeer med respekt for seg selv hadde en slik på sekstitallet. Dagens varianter bruker cd-plater eller digitale filer.

4. Var linedance populært på den tida?

Ja, importert via oljefruer.

Laster Giphy-innhold

Oljefruer i Stavanger drev med linedance på cowboykveldene til foreningen Petroleum Wives Club (PWC). Denne klubben ble opprettet i september 1970.

Foreningens første navn var «The Wildcats», men mindre enn to måneder etter opprettelsen ble navnet endret.

Klubbens medlemmer kom i starten fra USA, Storbritannia, Canada, Frankrike og Norge. Utenlandske skikker ble importert og markert, som 4. juli, Valentine's Day og Halloween.

Foreningens aktiviteter var blant annet bridgeklubb, gymnastikk, folkeviseleik, utflukter, yoga, rosemaling, korsang og hardangersøm.

PWC vokste i takt med oljebransjen. Medlemstallet passerte 500 i 1977, og på åttitallet kom medlemmene fra mer enn 40 nasjonaliteter.

I dag lever PWC videre, men med nytt navn: People Who Connect.

Den tidligere svært så eksklusive klubben er nå åpen for alle.

Linedance i Rogaland

MØT I COWBOYUTSTYR: «Cowboyfester» ble raskt populære i Rogaland. Linedancing tok av i resten av Norge på starten av nittitallet da countryartister som Garth Brooks fikk sine kommersielle gjennombrudd.

Foto: Pa 1547 – Petroleum Wives Club, Ua-L0003. Statsarkivet i Stavanger/Faksimile / STAVANGER AFTENBLAD 23. APRIL 1970 OG 24. NOVEMBER 1971

5. Vurderte regjeringen å legge «oljå» til Bergen?

Ja, dessuten var Trondheim en kandidat.

Oljekomiteen i Lykkeland

TOUR DE STAVANGER: Statssekretær Arve Johnsen (Espen Sandvik) og kollegene lytter til Jonathans tankpresentasjon. Johnsen var imidlertid ikke i Stavanger 7. februar da Industridepartementets utsendte ble vist Ekofisk-tanken. Han var derimot der 22. oktober 1971 og møtte Rogalands regionale oljeutvalg.

Foto: Maipo Film/NRK

Selv om Ekofisk-funnet etablerte Stavanger som baseby for oljen, ble flere byer vurdert da regjeringen skulle finne en by til det statlige oljeselskapet og Oljedirektoratet.

Industriminister Finn Lied mente nemlig at en plassering i Oslo var «politisk umulig».

Kampen sto mellom Trondheim, Stavanger og Bergen. På tampen av 1971 besøkte delegater fra de tre aktuelle byene departementet for å selge inn byen sin.

Stavanger gjorde et godt inntrykk, og da departementets plasseringsutvalg ga sin innstilling gikk seks av sju medlemmer inn for Stavanger.

En gjeng embetsmenn fra Oljekontoret ble deretter sendt ut på «befaringsturné» til kandidatene vinteren 1972.

Gjengen tok turen til Stavanger 7. februar, og den nyvalgte ordføreren Arne Rettedal tok imot delegasjonen med iver.

Åpningsfrasen «Si fra hva dere trenger, så ordner vi det» la lista for besøket. Rettedal holdt imidlertid aldri et lysbildefordrag som i «Lykkeland», det er fiksjon.

Arne Rettedal i Lykkeland

SKJEDDE IKKE: Arne Rettedal (Vegard Hoel) holdt aldri en lysbildepresentasjon. Forsiden til brosjyren bak er imidlertid ekte, den ble presentert for Industridepartementet.

Foto: Maipo Film/NRK

Han tok dem derimot med seg på en busstur rundt i byen og omegn.

Rettedal stilte forberedt, svarte på spørsmål om lokalisering av leiligheter og kontorer, og viste dem hele 23 ulike steder.

Ordføreren argumenterte med at byen allerede hadde oljeaktivitet, en byggeplass for betongtanker, planer om boligbygging, en internasjonal flyplass og fremmedspråklige skoler.

6. Og etterpå dro gjengen på fest på Esso Motor Hotel?

Nei, festen er fiksjon.

Laster Giphy-innhold

Det var garantert en fest i en eller annen form på hotellet den kvelden, men embetsmennene fra Industridepartementet var ikke der.

Besøket ble nemlig avsluttet med middag på Hotel Atlantic kl 15, og delegasjonen tok fly hjem til Oslo kl 17.25.

Ekspressvisitten til Stavanger gjorde inntrykk. Verken i Bergen eller i Trondheim hadde embetsmennene blitt tatt imot på like engasjert vis.

Den uoffisielle konklusjonen var at Bergen var «høflig uinteressert», Trondheim var «uhøflig uinteressert», mens de ble «tatt imot, kjørt rundt og vist mulighetene» i Stavanger.

Sokkeldirektoratet til Stavanger

LØNNSOM VISITT: – Etter hva VG har grunn til å tro, ligger Stavanger meget godt an i bildet, skrev VG drøye elleve dager etter delegatenes besøk i Stavanger.

Foto: Faksimile / VG 18. februar 1972

7. Er de sorte stolene på hotellet fra epoken?

Ja, og de var verdenskjente.

Jonathan i Lykkeland

LENE-STOL: Jonathan Kay støtter seg til en Dysthe-stol mens brennevinet fortæres.

Foto: Maipo Film/NRK

Scenene på Esso Motor Hotel er spilt inn i den belgiske provinsen Antwerpen. Scenografene ble møtt med et stort, tomt studio de måtte gjøre til et hotell anno 1972.

De hadde derfor med seg to store containere med løsøre, dekor og møbler, og supplerte med ting fra lokale bruktbutikker og rekvisitører.

Stolene i resepsjonen er modellen «1001 AF» av Sven Ivar Dysthe. Den ble lansert i 1960, og førte til Dysthes internasjonale gjennombrudd.

Sven Ivar Dysthe og 1001-stolen

KLASSIKER: Sven Ivar Dysthe med lenestolen «1001 AF» i anledning relanseringen i 2013.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Utformingen er inspirert av datidens arkitektoniske trender, med klare elementer og synlig konstruksjon.

Siden den ble levert flatpakket egnet den seg for eksport, og den ble raskt populær blant annet i USA og Vest-Tyskland.

Stolen regnes som en av norsk møbeldesigns store klassikere, og den har blitt vist flere ganger i den amerikanske TV-serien «Mad Men».

8. Hva med restaurantstolene?

Også en norsk klassiker.

City-stol i Lykkeland

SITTER SOM STØPT: Stolen «City» fulgte kroppens fasong.

Foto: Maipo Film/NRK

Designer Øivind Iversen tegnet bare én stol før han gikk over til arkitektfaget. Stolen «City» ble imidlertid ikonisk.

Den kom på markedet i 1955. Designet var etter sigende inspirert av en formfull, vakker kvinne.

Stolen var nyskapende ved at sete og rygg var laget i ett stykke presset finerlaminat. Formen fulgte kroppens fasong, og det gjorde stolen svært komfortabel.

Den ble raskt populær og vanlig i så vel private hjem som skoler, møterom og konferanselokaler.

Både «1001 AF» og «City» har de siste årene blitt relanserte og kommet tilbake i produksjon.

9. Men... ostepop? I 1972?

Ja, det ble funnet opp før krigen.

Laster Giphy-innhold

For å bøte på fyllesyken til industrikomiteen, haster Anna til nærmeste kiosk og fyller opp posene med boks-Cola (ble importert av Jarlsberg Mineralvannfabrikk) og Cheez Doodles.

Vi snakker 1972, men poppet mais dekket med ost eller ostepulver var for lengst etablert som snackstype.

Ostepop ble faktisk oppfunnet i USA allerede i 1930-årene. De fleste snacksprodusenter fikk etter hvert sine varianter, enten bøyde, krøllete, formet som en ball eller som en stjerne.

Varianten Cheez Doodles ble lansert i Norge midt på sekstitallet, da av svenske OLW.

Tall fra produsenten viser at nordmenn spiser ni millioner poser i året. Det gjør svensk ostepop til Norges mest spiste snacks, ifølge OLW.

Men det blåser på toppene. Tidligere i år havnet OLW i bitter strid med Maarud, som de mente hadde blåkopiert designet til Cheez Doodles på sine ostepop-poser.

Næringslivets konkurranseutvalg mente imidlertid at designet ikke var likt nok, og avslo klagen.

Ostepop smaker forresten visstnok magisk i tospann med champagne – det vil få fram umami-smaken i snacksen.

Ostepop-pakker

TRE DRÅPER VANN: OLWs ostepop til venstre, Maaruds varianter i midten og til høyre.

Foto: Næringslivets konkurranseutvalg

10. Var det en amerikansk menighet i Stavanger?

Ja, det var flere.

Torild, Bengt og Frank i Lykkeland

FORSONENDE: Torill, Bengt (Kim Atle Hansen) og Frank (Anastasios Soulis) i kirka.

Foto: Maipo Film/NRK

Amerikanske Frank tar Torill og Bengt med til en gudstjeneste med gospelsang og en svært engasjert pastor. Det gjør Torill stor i øynene.

Stavanger kommune la forholdene godt til rette for innvandrerne knyttet til oljebransjen, også når det gjaldt religiøs aktivitet.

Det fantes flere tilbud i Stavanger for utenlandske oljearbeidere som ønsket å gå i kirken. Byen hadde på syttitallet fire menigheter med gudstjenester på engelsk.

Den første formaliserte kristne menigheten for utenlandske arbeidere ble etablert i 1971. Den eksisterer den dag i dag under navnet Stavanger International Church.

Laster Giphy-innhold

Den katolske kirken fikk i 1978 tre prester over fra USA for å ta seg av den nye menigheten. Det ble også etablert to baptist-samfunn med til sammen tre predikanter.

Scenene fra den baptistiske gudstjenesten i «Lykkeland» er spilt inn i Randaberg forsamlingshus. Pastoren er Dean Clark, en amerikansk skuespiller bosatt i Norge.

Koret består av 14 lokale musikere – sju korister, en pianist og seks solister.

Fotograf Lars Vestergaard

BAK KAMERA: Fotograf Lars Vestergaard stiller inn siktet under innspillingen av scenene i Randaberg forsamlingshus.

Foto: Marius Vervik / Maipo Film/NRK

Kilder: Maipo Film, Norges statskalender for 1972, «Time Is Money» av Arnt Even Bøe (Wigestrand, 2015), «Stavanger bys historie» av Gunnar Roalkvam og Kristin Øye Gjerde (Wigestrand, 2012), «Norges største vaskejobb» av Alf Ole Ask i Aftenposten 22. mars 2003, «Ostepoptriks» av Natalie Ngo i VG 15. september 2017, Stavanger International Church, Store norske leksikon, Nordisk Tidende 19. januar 1978, «Lidenskap på boks» av Robert Gjestad i Aftenposten 13. mars 1998, Karl Erik Nederhoel fra jukeboksforeningen Big Boppers, «Orkla og Maarud i ostepopstrid» av Nina Tuv på E24.no 8. juli 2018, «Hipt og heilnorsk» av Tine Faltin i Dagbladet 18. mars 2012, «Norsk design på sitt beste» av Line Aandal Røijen, Sverre Gunnar Haga, Kjetil Fallan og Mats Linder i A-magasinet 3. mars 2017.

Kulturstrøm

  • Språkfilosofens hus på plass igjen

    Etter over 60 år er huset til filosofen Ludwig Wittgenstein endeleg gjenreist på originaltomta. I det avsidesliggande huset inst i Sognefjorden la den verdskjende grunnlaget for tenkinga si.

  • 85 kostymer i Coco Chanel-ballett

    I helgen hadde Bolsjoj-balletten i Moskva premiere på en ny ballett om motedronningen. Stjerne-ballerinaen Svetlana Zacharova spiller hovedrollen. Coco Chanel hadde i sin tid en kjærlighetsaffære med den russiske komponisten Igor Stravinsky og var en stor beundrer av russisk kunst, spesielt ballett.

    Coco Chanel
    Foto: Flickr.com/4niruddh
  • Forventer penger fra staten

    Ordfører i Kvæfjord, Torbjørn Larsen forventer at staten skal bidra med halvparten av kostnadene til et nasjonalt senter for Outsider art. Senteret skal bestå av en kunsthall i Harstad og et museum i Kvæfjord, og vil koste 6,9 millioner kroner årlig.

    Outsider art
    Foto: Rune Nordgård Andreassen

Flere kulturnyheter