Var det vanlig at kvinner søkte seg til NHH?

Storsatsingen handler om starten på det norske oljeeventyret og hvordan tidenes største oljefunn skapte nytt liv i Stavanger.

Men hva er fakta i åttende episode av «Lykkeland», og hva er hentet rett fra rykteland?

Hvis du ikke ennå har sett episode åtte og vil unngå avsløringer, leser du videre på eget ansvar.

• FRA ANDRE EPISODER: E1: Skjøt de på hermetikkbokser? | E2: Sprutet det olje? | E3: Var Stavanger Norges fattigste by? | E4: Spiste de bananer med skinke? | E5: Er traktorene tidstypiske? | E6: Er «Hardon» et ekte navn? | E7: Drev de med linedance i 1972?

1. Spiste man fiskekabaret på den tida?

Ja.

Under prøvesmakingen av bryllupsmenyen, har fiskekabaret en prominent plass på koldtbordet til familien Nyman. Retten ble vanlig i Norge rundt 1930. I denne perioden var det norske kjøkkenet svært franskinspirert.

Nasjonalbibliotekets første omtale av fiskekabaret finner vi i kokeboka «Opskrifter fra Fiskemessen» fra år 1900:

Teknikken med å legge mat i aspik (gelé laget av kraft) har røtter helt tilbake til 1200-tallets Frankrike.

På syttitallet nådde fiskekabareten toppen av sin popularitet i Norge. Toros aspikpulver gjorde mye for å få den dissende delikatessen inn i de tusen hjem. Det hjalp også at folkekokken Ingrid Espelid Hovig hadde en forkjærlighet for teknikken:

«Lykkeland»-produksjonen hyret inn en egen matansvarlig, som fikk hovedansvaret for å lage tidsriktig mat. Oppskriftene ble funnet i epokens kokebøker og ukeblader. Kakene ble bakt på bestilling etter gamle oppskrifter.

Om de spiste fiskekabareten da opptaket var over?

Sannsynligvis ikke – da fiskepudding i gelé ikke holder seg særlig bra etter flere timer under varme studiolamper...

• LES OGSÅ: Oppskrift på hipp retrokabaret | Unngå å bli syk av julematen

2. Er radiomeldingen ekte?

Nei.

Radiosendingene fra debatten om oljelokalisering er laget av produksjonen, selv om mye av innholdet er reelt.

NRKs radiooverføring har nemlig ikke blitt arkivert. Det ble dermed umulig for produsentene å bruke den faktiske sendingen.

Sendt radioinnhold ble på den tiden lagret på dyre spolebånd som ble brukt om igjen. En komité i NRK avgjorde hva som var arkivverdig.

• SPILLELISTER: Musikken fra «Lykkeland» i Spotify og Tidal (eksterne lenker)

Få av de mer dagligdagse sendingene ble bevart, og dessverre var ikke stortingsdebatten fra 14. juni 1972 en av disse.

Mange av argumentene fra representantene er imidlertid hentet fra debatten den gangen, selv om de er lest inn på nytt.

En person med siddisdialekt taler Stavangers sak i «Lykkeland». Den mest aktive taleren i favør Stavanger var derimot Thorbjørn Berntsen – også kjent som «leppa fra Grorud».

Delen hvor han omtaler motkandidatene Trondheim og Bergen er gjengitt ordrett:

«Disse stedene har etter min mening et alvorlig drawback i denne sammenhengen. Det er ikke påvist olje der eller i nærheten.»

• SE I NRK TV: «Mitt liv» med Thorbjørn Berntsen

Hadde radiomeldingen vært reell, er det forresten en sjanse for at antallet stemmer hadde blitt lest opp med den nye tellemåten.

I «Lykkeland» leses de opp som ni-og-førti og fem-og-sytti. Reformen som fastslo at man skulle lese tierne før enerne ble imidlertid tatt i bruk allerede i 1951.

Programverter, programledere og reportere i NRK ble pålagt å ta den i bruk umiddelbart, selv om det tok tid før den ble innarbeidet hos folk flest.

• LES OGSÅ: Førtifem eller femogførr? | «Nomino» i NRK TV

3. Leser Torill fra en faktisk barnebok?

Ja.

«Et nurk er lett å skremme, for de er så bitte små, men de er enda lettere å trøste etterpå.»

Dette er lille Marius' sengelektyre samme kvelden som Torill forteller Frank at hun ikke blir med ham til Mexicogolfen. Dagen etter oppsøker hun Christian Nyman og sier at det var han hun egentlig ville ha.

Sitatet stammer fra Tove Janssons billedbok «Hvem skal trøste knøttet?» fra 1960, gjendiktet til norsk av André Bjerke.

På mange måter speiler handlingen Torills skjebne. Hovedpersonen er den lille skapningen knøttet, som lever ensomt i det store huset sitt.

Det legger ut på en reise og møter mange skapninger, men er for sjenert til å ta kontakt med dem.

• SE KLIPP: Da Tove Jansson fylte 80 år

Knøttet får så en flaskepost fra den like ensomme skapningen nurket, som er truet av den onde hufsa. Da knøttet leser brevet, bestemmer det seg til å bli modig nok til å redde nurket fra hufsa.

De to ensomme finner så hverandre, og i hverandres selskap føler de seg ikke lenger ensomme – ikke helt ulikt måten Christian og Torill til slutt finner hverandre.

4. Var det vanlig at kvinner søkte Norges Handelshøyskole?

Nei, ikke sammenliknet med i dag.

Handelshøyskolen i Bergen (NHH) åpnet i 1936. Dette var storhetstiden for husmødrene, og et fåtall søkte seg til yrkesliv og utdanning.

Magre 18 av 911 studenter ved NHH i perioden fra oppstartsåret til 1952 var kvinner.

Men det skulle ta seg gradvis opp. I kullet som startet på den da treårige siviløkonomutdannelsen i 1972, altså det som ville vært Annas kull, ble 200 studenter uteksaminert. Atten av disse var kvinner. Det tilsvarer ni prosent.

I løpet av åtti- og nittitallet eksploderte andelen, og i 2012 var 48 prosent av NHH-studentene kvinner.

• LES OGSÅ: Her er årets søkertall til høyere utdanning

5. Skjedde avstemningen siste dag før ferien?

Ja.

Det var intense dager den siste uka før Stortinget tok sommerferie fredag 14. juni 1972. Vår nasjonalforsamling skulle da behandle over 60 saker på fire dager. Det var satt av tid til kveldsmøter, og flere saker måtte vente til høsten.

Bare tirsdag hadde presidentskapet ført opp 28 saker. «Stortinget over stokk og stein», skrev VG om forholdene.

Avisa skrev videre at representantene heldigvis kunne puste ordentlig, selv midt i opphetede diskusjoner:

«Nå er det i alle fall kommet air condition-anlegg i salen, så representantene kan utholde, om ikke talestrømmen, så i alle fall temperaturen.»

• LES OGSÅ: Slik har Stortinget brukt pengene i byggeskandalen

6. Er hybelen til Christian i Stavanger?

Ja, og den er fredet av Riksantikvaren.

Scenene fra hybelen til Christian Nyman er spilt inn i leiligheten i toppetasjen til Norges Banks tidligere kontor i Stavanger.

Den syvetasjes bygningen ble reist i 1964 i modernistisk stil med store glassflater, aluminium og håndmeislet betong. Arkitekt Louis Kloster står bak utformingen.

Leiligheten du ser i «Lykkeland» ble brukt som tilfluktsrom for noen av de ansatte under NOKAS-ranet i 2004. Den huset den gang en av byens leger.

Etter ranet la Norges Bank ned virksomheten i Stavanger. Kommunen kjøpte da bygningen med planer om å bruke det til kulturformål.

Et privat investeringsselskap kjøpte så bygget i fjor. Restauranten Ostehuset er nå leietakere, og åpnet i november spisested i det tidligere bankbygget.

Morgenbladet har kåret bygningen til ett av landets tolv viktigste byggverk fra etterkrigstiden.

«Sober og distingvert fremtrer fasaden nærmest som et modernistisk, tredelt renessansepalass i glass og stål», uttalte juryen.

Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 2016.

• LES OGSÅ: Norske byggverk hedret | NOKAS-ranere skylder 45 millioner

7. Overbeviste Rettedal rogalandsbenken i et møte?

Nei.

«Hemmeligheten er å så tvil over egen overbevisning. Så tror de at de har vunnet.»

Slik oppsummerer ordfører Arne Rettedal møtet med stortingspolitikerne fra Rogaland, hvor han overbeviser dem om å gå for Stavanger i stedet for Trondheim eller Bergen. Men møtet er fiktivt.

De folkevalgte fra Rogaland sto nemlig tverrpolitisk samlet om Stavanger som oljeby helt fra starten. Den virkelige jobben var å få støttespillere ellers på Stortinget og i regjeringen.

• SE OGSÅ: NRK Skole om lobbyisme

En omfattende aktivitet i stortingskorridorene ble iverksatt. Regien var ved Rettedal, finansrådmann Konrad B. Knudsen og Rogaland distriktshøgskoles direktør Kjølv Egeland.

Trioen jobbet tett med rogalandsbenken på Stortinget i perioden før voteringen.

De gikk strategisk til verks, kartla Stortinget og delte det opp i representanter for, mot og usikre med tanke på Stavanger.

Hver politiker fra Rogaland fikk ansvar for å mørne sine partifeller og vippe dem over mot Stavangers side. Stortingsrestauranten ble brukt som arena for lobbyvirksomheten.

En uformell pølsefest høsten 1971 viste seg dessuten å bli viktig for å sikre støtte i regjeringen.

Etter et møte i kommunalkomiteen inviterte representanten Gunnar Berge fra Arbeiderpartiet partifellene sine i komiteen over til stortingshybelen for pølser og pils.

• LES OGSÅ: Lag pølser i ølbad!

Berge hadde ordnet det slik at Stavanger-ordfører Leif Larsen «tilfeldigvis» var i byen, og skulle stikke innom i løpet av kvelden.

Ettersom alle Arbeiderpartiets folk i kommunalkomiteen var der, kunne ikke kommunalminister Odvar Nordli si nei til å komme. Da kvelden var omme, hadde Berge og Larsen fått Nordli over på sin side.

Dermed var to statsråder i boks, siden utenriksminister Andreas Cappelen var fra Stavanger og lokalpatriot.

• LES OGSÅ: Gunnar Berge var askeladden i oljeeventyret

8. Ser vi det ekte Ekofisk-feltet i slutten?

Nei.

Bildet som avslutter «Lykkeland» er en montasje av originalbilder lagt på en datagenerert bakgrunn.

Spesialeffektselskapet Gimpville står bak. Det Oslo-baserte selskapet har tidligere laget effekter til spillefilmer som «Trolljegeren», «Bølgen» og «Skjelvet»

De har gjort alle spesialeffektene i serien, deriblant Ekofisk-tanken og Sivorsky-helikopteret.

Her er et eksempel på hvordan en effekt blir til:

9. Fantes disse punktene Rettedal leser opp?

Ja.

Regjeringen Bratteli jobbet på spreng med å opprette et statlig oljeselskap, siden utenlandske selskaper presset på og ønsket blokker. Det ble derfor bestemt at en prinsipperklæring var nødvendig.

Industrikomiteen på Stortinget fikk jobben med å utforme overordnede vedtekter for norsk oljepolitikk. Dette var den første virkelig store saken komiteen behandlet.

Arbeiderpartiets Rolf Hellem var saksordfører for arbeidet. Den beleste jernbanearbeideren fra Narvik formulerte etter hvert det som ble kjent som «De ti oljebud».

De slo fast at departementet delte ut konsesjonene, Oljedirektoratet forvaltet oljeressursene, og det statlige oljeselskapet tjente penger til det beste for fellesskapet.

14. juni 1971 – under halvannet år etter at Ekofisk ble funnet – ble stortingsmeldingen banket gjennom. Den har siden vært basis for norsk oljepolitikk, og skapt enorme formuer til staten.

• LES OGSÅ: Hvor er den nye oljå?

10. «Sisu»? Var det en appelsinbrus?

Nei, men det var en appelsindrikk.

Fra midten av 1950-årene, etter flere år med etterkrigens rasjonering, tok etterspørselen etter øl og mineralvann seg opp.

Stavanger-bryggeriet Tou lanserte da blant annet appelsindrikken Sisu. Dette var en drikk som kunne minne om appelsinsaft.

– Det var alltid en liten nedtur å få Sisu som barn, siden den ikke hadde kullsyre. Det var brus som var fest. Det var bedre med Solo, sier Stavanger Aftenblads journalist Arild I. Olsson.

• LES OGSÅ: Husker du Solex?

Interessen for Sisu var stor da den kom, så dabbet det av. I 1964 ble Sisu forsøkt relansert. «Mer appelsinsaft – fyldigere smak – en utsøkt, naturlig appelsindrikk», lovet reklamen.

Men det hjalp ikke. Appelsindrikken forsvant fra markedet på tidlig åttitall, og i 2003 ble bryggeriet Tou lagt ned av eieren Ringnes.

• SE I NRK TV: «Lykkeland» | Dokumentarserien «Oljeriket»

Kilder: Maipo Film, «Stavanger er stedet» av Kristin Øye Gjerde (Norsk Oljemuseum, 2002), «Stavanger bys historie» bind fire av Kristin Øye Gjerde og Gunnar Roalkvam (Wigestrand, 2012), «Norges Bank-bygg selges for 80 mill.» av Lasse Hansen i Rogalands Avis 15. februar 2017, «Færre kvinner velger NHH» av Anna Eitrem i Bergens Tidende 21. juli 2016, masteroppgaven «'Ikke kødd med ølet vårt!' – følelser og rasjonalitet under nedleggelsen av Tou bryggeri i 2003» av Hans Olav Barka (Universitetet i Stavanger, 2011), tidligere bryggerisjef Odd Frafjord ved Tou bryggeri, Lars Erik Hansen ved Gimpville, «Så var fredningen i boks» av Stein Halvor Jupskås i Stavanger Aftenblad 17. februar 2016, «Ranernes gissel» av Rolf J. Widerøe, Øystein Milli og Hans Petter Aass i VG 5. mai 2005, Wikipedia, NRKs researchsenter, «Kabaret: En fest eller en plage?» av Berit B. Njarga i Dagbladet 16. mai 2016, akrivet ved Norges Handelshøyskole.