Bør ikke leses ved matbordet

Harry Hole har en plan, den er enkel: Han vil drikke seg i hjel. Han antar at Los Angeles bør være et godt utgangspunkt for sånt. Der starter Nesbøs nyeste roman.

Drikkeprosjektet går greit, ispedd en joint eller fler. Pengene tar slutt, nedturen er etter oppskrift, men så finnes også mennesker i verden å knytte seg til. Underveis.

Den aldrende skuespilleren Lucille har lånt styggmange penger av meksikansk narko-opphav. De skulle finansiere en film. Den gikk i do.

Gjeld kreves inn. Menn truer ettertrykkelig, de kommer kjørende i Chevrolet Camaro med skilter fra sørsida av grensa.

Harry Hole har mange nedsider i livet, men han later ikke venner i stikken. Ikke hvis det kan unngås.

Med ett står han enda en gang og stirrer inn i munningen på et håndvåpen. Det bør i prinsippet være slutt på Harry. Igjen. Og dét, før «Blodmåne» har begynt, og Harry er tilbake i Oslo.

Er det mer nå?

Ved ettertanke og litt googling, tror jeg det må være trettende gang jeg åpner og leser en ny Harry Hole-roman fra Jo Nesbø. Den første kom i 1997.

Går forfatteren aldri tom, lei, trøtt av den alkoholiserte antihelten, oslomennesket, eksperten på seriemordere, opplært av selveste FBI?

Er det mer å si om Harry Hole?

Et stykke ut i boka diskuterer Harry Holes to gamle venner, psykologen Ståle Aune og eks-taxisjåføren Øystein Eikeland, hva det er som driver Harry, der han fortsetter å jobbe til tross for at saken er oppklart (noe den ellers viser seg ikke å være).

Aune foreslår et behov for orden i et ellers kaotisk liv. Øystein har en annen teori:

Så er det kanskje sånn med Nesbø selv også: Det er dette han gjør.

Sju seriemordere i livet

Harry Holes spesialitet er altså seriemordere. Og den slags forbrytere er sjelden vare. Harry sier selv at man statistisk sett kan passere en seriemorder på gata sju ganger i løpet av et liv.

Sjangeren er med andre ord ikke realistisk i seg selv, men brutal er den. Ofte til godt overmål.

Harry rister av seg fylla og kommer seg til Oslo med en mulighet til å få Lucille ut av gangsternes klør.

To unge kvinner har forsvunnet, og Dagbladets krimstjerne fråtser i klikk når han insisterende omtaler jentenes forbindelse til en grunnrik forretningsmann i sekstiårene ved navn Markus Røed.

Norsk politi står fast. Røed vil ut av søkelyset og tilbyr eks-politimannen Harry store penger for å løse saken. Harry gjør en meksikansk deal – med noen dagers galgenfrist – han skal løse dette.

Røeds honorar skal få Lucille fri. I motsatt fall dør hun.

Disser Munchmuseet

«Blodmåne» klarer så vidt å snøre sekken igjen før den når 500 sider. Om det er for langt? Denne gangen svarer jeg «tja».

Innledningen er i tregeste laget, eller bare litt ordinær.

Jakten på den endelige avsløringen er lang og kronglete, side- og blindsporene mange, Harry tar feil, det går riktig galt flere ganger.

Jeg rekker jo å tenke «det holder vel nå», samtidig er det et driv i boka som forlanger ferdiglesing.

For, det er mye som tar seg opp i denne fortellingen. Spenningsnivået er ett eksempel. Tekstens nærhet til nåtida et annet.

Nesbøs, og Harrys, omgang med det nye Oslo er ofte både velformulert og vittig. Nye trekk i Oslos bybilde får sine ørefiker fra flere vinkler. Som her:

Som vanlig hos Nesbø har teksten i seg en hel del referanser til musikk og annen popkultur. Her sitter også det meste godt.

Karaktertegningene får etter hvert form for alvor. Dermed reiser også dialogene seg til et nivå som ligger nær Nesbøs beste.

Det finnes ikke pene drap

Harry Hole-bøkene har mer enn én gang fått tyn for sine eksplisitt framskrevne voldsbeskrivelser. Han har da også etter min mening gått et godt stykke over streken noen ganger.

Men hvilken strek? Det forekommer meg iblant både hult og dobbeltmoralsk å ønske seg penere og mindre sjokkerende drap i litteraturen.

Lik det eller ikke, et mord er en hendelse der et menneske tar livet fra et annet – ved bruk av vold. Det verken er eller kan bli «pent».

I «Blodmåne» er det klekket ut en drapsmetode som i sin utkrøpne vitenskapelighet er makaber og direkte motbydelig.

Etter hvert som leseren skjønner hva det går ut på, kan lesing ved matbord fort bli noe man ønsker ugjort.

Blir det flere bøker?

Samtidig er det ikke til å komme fra at det hele henger sammen på måter som til dels er fascinerende.

Når dominobrikkene begynner å falle for alvor, får både hvem og hvorfor utvidet mening.

Det skader heller ikke at alle morderens (og Nesbøs) påfunn kan googles og nærmest verifiseres. Til et visst punkt, vel å merke, og heldigvis.

Det som har vært problematisk i serien om Harry Hole, tror jeg ligger i nettopp dette å klekke ut nye bestialske måter å ta liv på.

Ikke fordi de skal være så brutalt voldelige, men fordi jeg kan savne et sinne, et engasjement på offerets vegne – mot faenskapen. Empati, om du vil. Mangler den, er kynismens strek fort passert. Og det er definitivt ikke bra. Uansett hvor mange bøker det måtte selge.

I tilfellet «Blodmåne» er jeg usikker på om den streken ligger uforstyrret, men lander nok på at det balanserer.

Når vi så kommer til spørsmålet om det kommer enda en bok om Harry Hole, er jeg helt sikker. Det gjør det.

Flere Nesbø-anmeldelser: