Velskapt gjenferd

Det er en stund siden jeg har haket av utgivelsesdager for norske krimbøker i kalenderen. Allikevel, og til tross for at de seneste bøkene hans ikke har vært blant hans aller beste; jeg har ventet på Jo Nesbøs nye. Hatt forventninger. Og; med denslags er det som med en fotballkamp du har gledet deg til lenge: Halvannen time (pluss pause) med intenst nærvær, nesten-katastrofer og pur glede, men tenk om de taper?

• Les også: – Jo Nesbø støvsuger markedet

Stort hjerte og børst

Nå er den altså her; Jo Nesbøs niende bok om Harry Hole, gudbenådet drapsetterforsker, mann med stort hjerte og et bunnløst, sug etter alkohol. Boken heter ”Gjenferd”, en tittel som, i alle fall delvis, henspiller på en narkotikabaron med aner fra Sibir, av virkelig grovt kaliber, som gjennom introduksjonen av et nytt, syntetisk heroin – fiolin – tar kontroll over narkotikaomsetningen i Oslo. Noe som ikke bare er upopulært i politi- og politikerkretser: Fiolin gir færre overdosedødsfall enn det gamle heroinet. Oslo har lenge vært selve overdosebyen. Det tar segikke godt ut for turistmålet, med Bjørvika, opera og alt nytt og flott.

Edru Hole

Harry Hole, som har vært edru i tre år, bosatt i Hong Kong, kommer med flyet via Bangkok. Ekspolitimannen vil etterforske et narkotikadrap, der den antatte drapsmannen heter Oleg og er identisk med den gutten som Hole har vært reserve-pappa for (om enn mislykket) gjennom flere bøker. Husker vi ”Snømannen”, husker vi Oleg. Og moren hans, Rakel – selve kvinnen i Holes raskt forvitrende liv.

Innfrir

Det er en glede å slå fast at forventningene denne gangen ikke ble gjort til skamme. Det var greit å se frem til ”Gjenferd”. Dette skyldes nærværet av noe og fraværet av andre ting. Fraværende er hangen til overvold, altså en voldsbruk som i stedet for å være en organisk del av fortellingen virker utspekulert, påtatt og dermed spekulativ. Eksempel; ”Panserhjerte”. Hvilket ikke betyr at ”Gjenferd” er et teselskap for de fintfølende – men det fungerer her, i helheten. Den nesbøske apokalypsen mot slutten, der Hole og alle hans kjære overlever på tross av og ikke på grunn av, er også mer nedtonet. Dramatisk og nervepirrende, javisst, men overdrivelsen og gjentagelsene er ikke her. I alle fall nesten ikke.

Språk

Det som er nærværende er Jo Nesbøs intense, bilderike og samtidig nøkterne språk. Det gjelder også hans store talent som forteller og regissør av en fortelling. Nesbø kan kunsten å dossere en fortellings poenger og tvinge leseren videre. Best av alt; her er den Jo Nesbø som vil noe med det han skriver, som balanserer mot sentimentalitetens avgrunn med selvfølgelig bravur og som attpåtil har redigert stoffet til en tett fortelling som er så lang som den bør være.

Noe halter

Nå er ”Gjenferd” allikevel ingen perfekt bok, uten feil og lyte. For den pirkete leseren som av gammel (u)vane tenker etter om forskjellige elementer i en spenningstekst er la-seg-gjørlige, er det også hos Nesbø ting som ikke holder vann. Denne gangen gjelder det blant annet et fortellergrep som for romanen fungerer effektivt og godt, men som målt i en realistisk setting faller igjennom: Bokens første mordoffer, mens han har to kuler i kroppen og ligger og dør, forteller gjennom sine siste tanker det ene handlingssporet i romanen. Problemet er at han etter hvert får fortalt svært mye – ca. en tredels roman mer enn hva som lar seg tenke i det tidsrommet som står til disposisjon. Som sagt; legger man merke til det, er det der.

Rus

Jo Nesbøs omgang med alkoholikeren Hole – og fenomenet rusavhengighet – har lenge vært, om ikke problematisk, så i alle fall diskutabel. Forutsatt at Holes univers er/skal være realistisk, vel å merke. Her fremstår Hole riktignok som tilpasningsdyktig inntil det absurde, men han tilpasser seg vel helst romanens og tekstens behov og ikke alkoholikerens – eller den tørrlagtes, for den del.
Like fullt; denne gangen fungerer Jo Nesbøs tekst igjen som helhet. Det er vi glade for.