Essensen av ensomhet

For akkurat seks år siden anmeldte jeg Niels Fredrik Dahls forrige roman, «Mor om natten», som var et morsportrett.

Mot slutten av den teksten skrev jeg «Hva skal til, hvor lenge må vi være her, før vi forstår vår egen rolle som barn av de foreldrene vi fikk?».

Her og nå tenker jeg at problemstillingen er relevant, også for Dahls nye roman, «Fars rygg».

I denne boka er det imidlertid far som søker svar, med vår fortellers nærgående hjelp.

Det er far som står undrende overfor det livet og den oppveksten han fikk. I skyggen av sin egenrådige, bokstavelig talt distanserte far. Dommeren.

Å vente på far

«Fars rygg» åpner på en veranda der fortelleren, en mann i sekstiårene, sitter en morgen og ser nedover gata, håper at hans far skal komme gående.

En nokså urimelig forventning, ettersom far har vært død i fjorten år.

Før satt han ikke slik og håpet; far kunne nok komme forbi nå og da, men sønnen ventet ikke.

I dette ligger også noe allment. Noen av oss erkjenner først når en forelder er borte at mye var usagt, uløst, ikke forstått. Slik også her, på verandaen.

Mens han levde, var far en selvsagt enhet i fortellerens liv, fjern og nær på samme tid.

Men utenfor sønnens nærvær, hvem var han da?

Slik settes fortellingen i gang.

Lete i minner

Fortelleren har ikke mye å lene seg på i forsøket på å skrive fars liv. Papirer, bilder, fars egne tegninger, brev. Noen gjenfortalte minner må det vel også ha vært.

Langsomt pusles en barndom og et liv sammen ved fortellerens tastatur, intuitivt forstår leseren at det også må diktning til. Fortellingen må skapes.

Eksportert gutt

Jeg har nevnt Dommeren, fortellerens farfar. Det var han som orkestrerte fars barndom med kjølig og egenrådig hånd: i Alexandria, fra han var fem, med tjenere og hjemmeskole med mor. Hun, en kvinne som fant tungsinnet sitt allerede der.

Tretten år gammel ble gutten eksportert til Stabekk i Bærum for å gå på norsk skole, senere til en kostskole i Sveits, mens krigen nærmet seg, mens fliker av jødeforfølgelsen ble synlige.

Førkrigstid og krigen hjemme, forsøk på å nærme seg politikken, sosialistene og motstanden, frykt, flukt til Sverige.

Alene.

Arv og ensomhet

«Fars rygg» er en roman om ensomhet.

En grunnleggende alenegang, en som den ensomme også erfarer omgitt av andre mennesker, en ensomhet som ikke er til å komme fra. Fortelleren sier:

Ensomhet som arv, altså, slik man nå tror at traumer også kan overleveres mellom generasjoner, offer og offerets barn.

Blant bokas bevegende tablåer er bildet av gutten som vasser i dypsnøen på Stabekk for å studere hvordan de andre går på ski – for så å lære kunsten, av seg selv.

Han kjenner ingen, ikke de ham. Han begynner å gå, langt og ustoppelig, for å holde ut at ingen kjenner ham.

Hør Niels Fredrik Dahl fortelle om forholdet til sin egen far i «Sommer i P2»:

Bildemakeren

Niels Fredrik Dahls prosa i denne romanen er konkret og poengtert, iblant kortfattet, med sterk nærhet til sine mennesker.

Samtidig demonstrerer lyrikeren Dahl også i denne boka sin evne til bilder.

Usynlig – synlig

Mye var både eksotisk og eventyrlig i det livet som Niels Fredrik Dahl og hans forteller skriver fram i «Fars rygg».

For leseren står det vonde igjen, men også dét skinner – i alvoret og det innlevde. Som, sent i romanen, der fortelleren studerer en tegning gjort av far som tolvåring i Alexandria.

Gutten maler alt han ser, bortsett fra seg selv.

Jeg satt en stund med de setningene, mens vemodet i dem ble nært og konkret.

Som det snudde og ble lyst da far sent i livet reiser tilbake til barndommens Alexandria, som selvsagt ikke finnes lenger, alt er borte.

Han summerer for seg selv alle steder han ikke har hørt til, ei heller i Alexandria.

En varig roman

«Mor om natten» fra 2017 var for meg en skjellsettende leseopplevelse som fremdeles kan melde seg på i hukommelsen, ved den minste påminnelse.

«Fars rygg» står neppe tilbake, jeg tror den vil tåle mye av tidas tann. Kanskje enda mer.