Flukten, frykten og barnet

Det er en voksen som beretter. Hun som er blitt en middelaldrende kvinne med grønn genser, hun som lever med et elsket menneske og en hund som var ung, men som nå er gammel.

Og som har gjenoppdaget frykten.

Den som tvang seg på barndommen hennes, men som ble glemt, eller forskjøvet, da hun, moren og faren kom seg til det nye landet der det er snø om vinteren og lyst hele døgnet om sommeren.

Poetens roman

De korte setningene står på romanens andre side; jeg håper de eksemplifiserer hvordan poeten Pedro Carmona-Alvarez så å si skinner igjennom denne roman­teksten, eller hviler over den.

Å si at «Chiquitita» er skrevet på en poetisk måte, er for fattigslig, men altså like fullt sant.

Chiquitita – et kjælenavn Marisol fikk av en enslig, dypt skadet medflyktning mens alle ventet på en vei videre.

Vakker, fryktelig

Sju år har gått siden Carmona-Alvarez' forrige roman, «Bergens ungdomsteater». Utrolig nok er det elleve år siden den lysende «Og været skiftet og det ble sommer og så videre».

Og her sitter vi med den nye romanen. Den ligner ikke noe annet, briljant, vakker i nærhet og klokskap, men også fryktelig.

Jenta som opplevde, så og hørte ting som ethvert barn, ethvert menneske for den del, burde vært skånet for.

Farens «ikke se» når kroppen i grøfta ikke har et hode, tortur­beskrivelsene når foreldrene fører lange, røykfylte samtaler med andre i samme situasjon.

Kropper som sprettes opp for at de ikke skal flyte opp når de dumpes i havet. De ensomme, ødelagte mennene på vente­hotellet, fortellingene før de bryter sammen.

Minnekraft

Minner og minne­forståelse er blitt et gjentagende, for ikke å si insisterende tema i samtids­litteraturen. Tenk franske størrelser som Annie Ernaux og Éduard Louis.

Slik også i «Chiquitita». Pedro Carmona-Alvarez' innfallsvinkel er allikevel en annen: I et landskap der barnets minner ligger traumene nær, handler det om hva de gjør, om håndtering og glemselens muligheter.

«Lykken lusker etter meg», sier Marisol et sted om barndom i det nye landet, og «Jeg liker så godt at den gjør det».

På neste side, fra det voksne perspektivet:

Tidens kollaps

Sentralt og bevegende for hele fortellingen: Den unge kvinnen Marisol, på reise med den første kjærligheten til en fin storby. I et kunstgalleri bryter hun sammen foran et bilde av en liten hund som synker.

Skammer seg, forsøker å fortelle, forklare. Selve tiden har brutt sammen. Bildet er slående.

Jeg opplever at Carmona-Alvarez på en nærgående måte berører spørsmålet om tid, hvordan forståelse av tid kan endre seg når situasjonen er krevende, endog ekstrem.

Jeg ble i små glimt minnet om et tema i tyrkiske Burhan Sönmez' roman «Istanbul Istanbul» (2019).

Der sitter fire menn i et tortur­senter under byens gater, de forteller hverandre historier for å overleve mentalt. Ett spørsmål de undres over, er om menneskene der oppe på fortauene, i friheten, opplever tiden på samme måte som dem der nede, eller om deres tid er en annen.

Marisols minner og opplevelser, før og under flukten, forstyrrer flere ganger måten hun forholder seg til tid og tidsforløp på. Ikke minst når de kommer tilbake til henne, som nettopp skremmende minner.

For leseren blir dette vesentlig lesing.

Hør Pedro Carmona-Alvarez dele dikt hos Hans Olav Brenner:

Det gjennomhullede

Romanen og Marisols beretning har et viktig katolsk, det vil si religiøst, element. Før flukten gikk hun på skole «hos nonnene», moren er troende.

Jesus på korset, den gjennom­hullede kroppen hun ser i kirkene, blir et bilde som faller sammen med de gjennom­hullede menneskene som ikke klarte seg, hennes egen gjennom­hullede barndom.

Frykten er en konsekvens, og det er uhyre sterkt fortalt.

Forteller Marisol omtaler konsekvent foreldrene sine i tredje person, som moren og faren. Det skaper en slags distanse i teksten som samtidig, på forunderlig vis, løfter de to voksne nærmere leseren.

De blir synlige, nettopp som mennesker i umulige situasjoner, på flukt.

Bildene, bildene

Pedro Carmona-Alvarez har tildelt sin forteller en besnærende evne til billed­skapende sammenligning. Hvor kommer similene fra, spør hun gjentatte ganger – en simile er nettopp en sammenligning av én ting med en annen:

Slik skinner også poeten Carmona-Alvarez igjennom tekstens stoff. Og det er fint.

Hverken Marisols hjemland eller det landet hun og foreldrene kommer til, er navngitt i teksten, heller ingen byer. Det er også fint, det løfter det allmenne i romanstoffet.

At Pedro Carmona-Alvarez er født i det langstrakte landet på den andre siden av verden og kom hit som barn, har rimeligvis med saken å gjøre. Det holder.

«Chiquitita» er en roman leseren ikke glemmer uten videre.