NRK Meny
Normal

Kort, fyndig og halvgodt fra Jo Nesbø

Jo Nesbø ville gjøre noe nytt med «Blod på snø», noe han ikke har gjort før. Med dét har han lykkes. Om resultatet er vellykket, er en annen sak.

Jo Nesbø og blod på Snø

LANGT FRA HANS BESTE BOK: Det mener NRKs anmelder Leif Ekle om Jo Nesbøs «Blod på snø».

Foto: Berit Roald / NTB Scanpix/Aschehoug

Anmeldelse

Svorne Harry Hole-tilhengere vil kanskje rygge tilbake for møtet med Jo Nesbøs nye bok.

Riktignok har den tittel som en typisk Hole-roman: «Blod på snø». Men der slutter det.

Den nye boka befinner seg langt fra Holes litterære tumlefelter, i grenselandet mellom politiromanen og den klassiske detektiv-fortellingen.

Avstanden i tid er enda større: Der mesteparten av Nesbøs krimfiksjon utspiller seg i samtida, tar han her med seg leserne tilbake til en 1975-versjon av Oslo i førjulstida.

Dessuten er «Blod på snø» for en kortroman å regne. Med sine 172 sider plasserer den seg, også i omfang, langt fra de ofte sidesprengte Hole-bøkene, bøker som mer enn én gang kunne profitert på tøffere redigering.

Jeg-fortelling

Så hva har vi foran oss? «Blod på snø» er en jeg-fortelling (også dét atypisk).

Det vil si: 95 prosent av historien fortelles av den unge leiemorderen Olav Johansen.

Først i det aller siste kapitlet kommer en allvitende forteller inn i bildet – for å formidle et tablå av en sluttscene som kan leses som en makaber pastisj over H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene».

[Bokas forteller] Olav blir stående som en påstand og en temmelig søkt konstruksjon.

NRK anmelder Leif Ekle om «Blod på snø»

Fader- og leiemord

Olav Johansen, altså, morder på oppdrag fra den ene av byens to store prostitusjons- og heroinbaroner: Daniel Hoffmann.

Først var han imidlertid fadermorder, da han som ungdom ekspederte sin voldelig destruktive far og slik beskyttet moren fra ytterligere mishandling, men ikke fra alkoholen.

Olav leser og har lest, vil så gjerne skrive, men han er kraftig dyslektisk. Det går sakte.

Den andre baronen i Oslos dop- og prostitusjonsmiljø kalles Fiskeren. Det er blant hans håndlangere at Olav tynner i rekkene.

Helt til han en dag får et ekstra godt betalt oppdrag av sin eksentriske sjef: Olav skal likvidere kona hans. Hun har lagt seg til med elsker og det vil ikke Hoffmann ha noe av.

Forløpet blir hverken helt som planlagt eller bestilt. Det dør flere enn det er gjort i en håndvending å telle. Detaljene skal jeg tie om.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Under alter-egoet Tom Johansen gir Jo Nesbø ut to nye bøker. Se Dagsrevyens reportasje.

KLAR MED BOK: Jo Nesbø skriver om hovedpersonen Olav Johansen under alter-egoet Tom Johansen i «Blod på snø». Se Dagsrevyens reportasje.

Nok vold

Jeg antyder et visst nivå på voldsutøvelsen i denne boka, noe som heller ikke er nytt hos Nesbø. Det er ikke der «Blod på snø» havner i problemer.

Som vanlig er det mye godt å si om språk, effektiv og bildesterk fortelling. Omgangen med ei fire tiår gammel fortid håndteres også med en viss eleganse, uten overtydelighet og masete markører.

Vanskelighetene knytter seg først og fremst til historiens kjerne og forteller Olav.

Den langhårede og skjeggete unge mannen er i utgangspunktet en interessant romanfigur – sammensatt, som han er: En følsom og vár fyr, med vaklende selvtillit som forelsker seg i den halte og døvstumme jenta han redder ut av prostitusjonen.

Som samtidig evner å koble fra når folk skal tas av dage. Det plager ham ikke å skyte folk.

Han gjør det han kan best – for penger.

Krevende kortformat

Men, for at leseren skal kunne tro på Olavs kontrastrike personlighet slik Nesbø tegner den for oss, trengs det underbygging og en bakgrunn som kan vise hvordan det ble slik – vesentlig mer enn det vi får.

Jo Nesbø

PRØVER NOE NYTT: Jo Nesbøs «eksperiment» er ikke særlig velykket, mener NRKs anmelder Leif Ekle.

Foto: Helga Tunheim

Her blir det korte formatet krevende for Nesbø. Skal Olav komme igjennom som hel, troverdig ved, må det finnes en undertekst – en fortelling mellom linjene – som gjør ham tydeligere.

Denslags er det lite av.

Olav blir stående som en påstand og en temmelig søkt konstruksjon. Med ham faller mye av byggverket forøvrig.

Tilbake sitter leseren med noen gode partier, fine bilder, observasjoner og formuleringer (det er tross alt Nesbø, dette) – i tillegg til en ikke altfor spennende voldsorgie, der praktiske utfordringer i handlingen mer enn én gang løses på guttebokas nivå.

«Blod på snø» er langt fra å være Jo Nesbøs beste bok.

Skandinavias største talkshow. Fredrik Skavlan møter norske, svenske og internasjonale gjester. Uhøytidelig stemning, samtalen i fokus - og den beste musikken.

FRA SKAVLAN: Se hvordan det gikk da stuntreporter Niklas kjørte Jo Nesbø. Fra 21. mars 2014.