«Kongeriket» er ingen politiroman, har ingen ting med Harry Hole å gjøre og er knapt nok en krim i vanlig forstand. Om den ligner noe annet i Jo Nesbøs forfatterskap, kan det være «Blod på snø» og «Mere blod» fra henholdsvis 2014 og 2015. En slags thrillere altså, spenningsromaner utspilt i voldens og menneskenes uavvendelige sameksistens. Eller noe sånt.
Men, der de to «blod-bøkene» er relativt kortfattede, har «Kongeriket» vokst ut over alle grenser til en papirkloss på nesten 640 sider. Med et slikt omfang legger forfatteren lista svært høyt.
Rent kommersielt trenger Nesbø ikke bekymre seg for fallhøyde. For leseren er det allikevel interessant om boka ganske enkelt er lesebryet verdt.
Overgrep og ulykke
Os i Telemark, et lite tettsted under fjellet, med en vei langs Budalsvannet. Oppe på fjellet, på toppen av en svingete og vinterfarlig vei ligger Opgard. Der har brødrene Carl og Roy Opgard vokst opp. Roy er storebror, Carl er den som trenger beskyttelse, Carl er offer for overgrep, han er heller ikke tøff. Roy beskytter, passer på, men ikke nok.
Foreldrene deres dør en dag, i den skumle Geitesvingen, da Cadillacen de sitter i kjører utfor stupet. Hva var det som skjedde og hvorfor? Og, hva skjedde da lensmannen bare forsvant?
Roy er bokas jeg-forteller. Roy lever med skam, stor skam, men hva er det han skjemmes for? Det er lenge ett av spørsmålene leseren presenteres for. Carl er pen og morsom, han er sjarmøren som terger på seg sjalu jevnaldringer som Roy må banke opp.
En dag forsvinner Carl til USA for å studere, Roy driver onkelens verksted, etterhvert stedets bensinstasjon, han higer etter å eie sin egen. Så kommer Carl hjem nygift med Shannon og med store planer som skal sette Os på kartet: Høyfjellshotell og spa på fjellet skal det bli, ovenfor guttenes hjemgård, i fjellterreng de eier. Hele bygda skal med, og den blir med.
Skammen
Så langt er mye både interessant og bra i denne boka. Roys fortellerstemme er tydelig, særegen nok til å være interessant, aller mest når den tar for seg skammen som fenomen, selvhatet og frykten for å se sitt eget speilbilde i andre menneskers onde handlinger.
Det seksuelle overgrepet som forbrytelse mot barnet skrives tydelig og rått inn i teksten på måter som må berøre leseren. Det samme gjelder sviket og utroskapen. Potensialet er betydelig. Derfor er det synd at boka faller igjennom i altfor mye av det øvrige stoffet.
Den viktigste årsaken ligger, som jeg allerede har antydet, i det sterkt oppblåste sidetallet: Den finnes også i den ustoppelige strømmen av detaljer og mer eller mindre ubegrunnede sprang på bokas tidslinje. Kort sagt: så mange ord, så knapt med innhold. Og hva med Roys psykologi, hva er det med den fyren. Det spørsmålet burde brenne, men forsvinner i irritasjon over tekstens overforing av leseren.
Nok med det halve
Jo Nesbø er fremdeles en dyktig forteller, men til tross for mange gode partier, denne historien inneholder ikke nok substans til å fylle seg selv.
Teksten kunne vært mer enn halvert og det hadde vært håp. Så enkelt er det, og så mye mer er det ikke å si om «Kongeriket».
Populærkulturelle referanser av kjent Nesbø-merke, omsorg og interesse for gamle biler og små lokalsamfunn, det hjelper ikke denne gangen.
Jo Nesbø har skrevet for lange bøker før, og har kommet noenlunde helskinnet fra det. Denne gangen er det vanskelig å skjønne at redigering har funnet sted i det hele tatt. Inne bak disse permene bor det en story som hadde fortjent bedre
Se intervjuet fra Norsk litteraturfestival 2020:
Jo Nesbø snakker om «Kongeriket» i programmet «Norsk litteraturfestival rett hjem» med Siss Vik og Hans Olav Brenner.
