NB! Anmeldelsen inneholder spoilere.
Innledningsvis i «Kniv» er Harry Hole tilbake i en av sine to grunninnstillinger, nede for telling. Han har blitt kastet ut av kvinnen i sitt liv, suspendert fra Oslo-politiet, igjen. Nå slukker han sorgene slik tradisjonen er for selvdestruktive kriminallitterære antihelter, i rause doser med sprit.
Bedre blir det ikke når nyheten når ham om at hans livs kjærlighet, Rakel, er funnet i sitt hjem i Holmenkollåsen, knivstukket og drept. Harry blir overmannet av skyld. Kan det være på grunn av ham? En seriemorder fra fortiden som vil hevne seg, kanskje? Eller enda verre, kan det være han selv som faktisk har gjort det?
Hole på sitt mest alkoholmarinerte
Denne gang tar det tid før den velsmurte fortellermaskinen som er Jo Nesbø på sitt beste kommer i siget, og hele den første tredjedelen av romanen er underlig seig. Dels skyldes det at Hole her er på sitt mest alkoholmarinerte og selvdestruktive. Det tar seg betraktelig opp når Hole kaver seg opp av selvmedisineringen, og går over i den andre av sine to grunninnstillinger, målrettet kriger og hevner.
Harry Hole er per i dag vår mest ikoniske norske krimskikkelse. Hvis du myser kan han minne om en hybrid av Morgan Kane og Jo Nesbø. Mens Michael Fassbender fra filmversjonen, så vidt jeg kan se, glimrer med sitt fravær.
Oslo noir har Nesbøs bøker om Hole blitt kalt, man kunne også kalle dem Oslo OCD. Her er det ikke bare Hole som er besatt, målrettet inntil det tvangsnevrotiske. Alle omkring ham utviser de samme personlighetstrekkene, de har gjerne ett bestemt mål de er fiksert på, én bestemt traumatisk opplevelse i ung alder, som definerer dem og forklarer alt. Å si at de har tunnellsyn, stemmer for så vidt, bare med den forskjell at tunnellen ofte går rundt og rundt i ring.
Den obligatoriske seriemorderen denne gang kalles Forloveden, en eldre herre som har det med å «besvangre» unge damer, for så å tvinge dem til å bære fram barnet. Han uttaler seg i høystemte ordelag om sine sadistiske gjerninger, han har en egen evne til å plutselig dukke opp og forsvinne, og han triller terning for å avgjøre sine ofres skjebne. Kort sagt følger han skikk-og-bruk-håndboken for vanlige seriemordere, og mistanken sniker seg snart inn om at dette er en avledningsmanøver for jakten på den ekte drapsmannen.
Og han er ikke den eneste. Som allerede antydet myldrer det i Harrys omgangskrets av besatte individer, og mistankens finger peker etter tur på hver av dem. Det eneste som er verre enn å være hevngjerrig eller karrierebesatt i Nesbøs Oslo, er å være en av de få snille. For det betyr enten at du er ekstra dyktig til å skjule dine onde hensikter, eller, hvis du virkelig er genuint sympatisk, at du på et tidspunkt vil bli avlivet på bestialsk vis for maksimal emosjonell effekt.
Roper etter filmkamera
Styrken til Nesbø har alltid ligget i de nærmest bysantinsk kompliserte intrigene, der alle handlingstråder på magisk vis samler seg til slutt. I Kniv synes jeg ikke det holder helt, og jeg klarer ikke å tro på den endelige oppklaringen på mysteriet, enda så mye jeg prøver. Også underveis er det flere krumspring og sidespor, som ikke tåler nærmere granskning.
Men kjedelig er det jo ikke, spesielt ikke når Harry får opp farten og går over i kriger-modus. Og det finnes flere kvikke replikkvekslinger og glitrende enkeltscener her, som nærmest roper etter et filmkamera. Kniv er alt i alt en ganske variert leseropplevelse, som en må være glad en slipper å gi terningkast på. Men det skulle ikke forundre meg om fansen uansett blir fornøyd.
