Meditasjoner fra en målvakt

Hvor mange av oss har vel ikke sittet på fotballkamp, og tenkt: Han fyren bakerst der, med skyggelue og keeperhansker på, jeg lurer virkelig på hva som foregår oppe i hodet hans?

For å være ærlig, ikke spesielt mange. Men det kan komme til å endre seg etter utgivelsen av «Den ellevte mann» av eks-keeper Håkon Opdal.

Skjønt eks-keeper og eks-keeper. Slik Opdal legger frem sine tanker om keeperrollen, for ikke å si keeper-gjerningen – eller keeper-kallet! – er ikke dette en jobb man pensjonerer seg fra.

Del av personligheten

Målvakten blir en permanent del av din personlighet, enten du tilfeldigvis står mellom stengene eller ikke.

Opdal insisterer på keeperen som en outsider, et unntaksmenneske på banen, grunnleggende forskjellig fra de andre spillerne.

Man kunne kanskje si at keeperen går sine egne veier, om det ikke var for at rollen krever at han står mye i ro innenfor sekstenmeteren.

Håkon Opdal virker da heller ikke som en som er redd for å skille seg ut. Etter en lang karriere, blant annet for Brann og Start, og med noen gjesteopptredener på landslaget, fikk han lyst til å oppsummere sine tanker.

Denne boka er resultatet. Den har blitt en meditasjon over målvaktens oppgave og hans plass, både sentralt og i utkanten, av laget. Og den har blitt ytterst lesverdig.

Å trille stein

Opdal karakteriserer det å holde nullen, som både nødvendig og umulig, og derfor absurd, i eksistensialistisk forstand.

For å underbygge denne tankegangen, trekker han like godt inn et essay av en annen tenker som også har stått i mål: Albert Camus.

Camus vokste opp i fattige kår i Algerie. Visstnok ble han satt i mål fordi familien hans mente at han som keeper ville slite mindre på fottøyet.

Som målmann hadde Camus en kort karriere. Men tankegangen tok han med seg. Den kommer til uttrykk i essayet «Myten om Sisyfos», om mannen som hver dag på ny må trille en diger stein opp til toppen av et fjell.

Akkurat som keeperen, som hver dag må prøve på det umulige, å holde ballen ute av målet. «Den ellevte mann» er ellers proppfull av sentenser og sitater, nærmest i romersk, stoisk stil. Her er det noe å hente for flere enn vordende målmenn:

Estetikk mot effektivitet

Opdal advarer mot fristelsen i den spektakulære redningen, hvordan mange unge kan finne på å slenge seg uten at det er strengt nødvendig, bare for å virkeliggjøre dette øyeblikket.

Mer erfarne keepere sørger heller for å plassere seg slik at den spektakulære redningen ikke blir nødvendig. Mindre TV-vennlig, men mer effektivt.

Men Opdal må innrømme at effektiviteten innimellom må vike for estetikken.

Det er en kjent sak at det beste valget for en keeper under et straffespark, strengt tatt er å stå i ro.

Så hvorfor blir ikke flere stående midt i målet, der du statistisk sett har størst sjanse for å redde en straffe?

Fordi du ser ut som en idiot, hvis ballen går inn i et hjørne. Da er det bedre å kaste seg i feil retning, da ser det ut til at du i det minste prøver.

Mer enn en håndbok

Alt i alt synes jeg Håkon Opdals refleksjoner omkring livet mellom stengene er fascinerende og velskrevne.

At han tar oppgaven om å holde buret rent på det største alvor, synes jeg ikke skal brukes mot ham.

Enkelte har ment at teksten ikke bare er gravalvorlig, men at den går i sirkler og til slutt på tomgang. Dette siste er til en viss grad riktig, spørsmålet er om det skal betraktes som en svakhet.

Det at visse tanker og ideer kommer tilbake, igjen og igjen, vitner heller om dedikasjonen og fokuset som trengs, ikke bare for å holde buret rent, men for å best mulig formulere tankene omkring denne umulige praksisen.

Akkurat som målmannens oppgave er skribentens et Sisyfos-arbeid som aldri tar slutt, og som alltid vil mislykkes.

Men det er til å leve med, dersom man mislykkes på en så fascinerende og lesverdig måte som Opdal gjør med «Den ellevte mann».

Flere sportsbøker anmeldt:

Sakprosa og biografier:

Krim: