«Du er bonde» er ein roman om ei odelsjente som ikkje lengtar etter flate åkrar og opne landskap, men til tre og villnis. Og ho bestemmer seg for å gjere noko med det.
Rewilding, kallar ein det i England. Der kan jordbrukarar til og med få statleg støtte til å plante tre på enga. Men denne odelsjenta ventar ikkje på at Landbruksdirektoratet skal få ut fingeren. På eige initiativ set ho i gang med å ta tilbake jærbygdene på vegner av skogen.
Attende til naturen
Ho fortel sjølv si eiga historie, i det som har blitt ei surrealistisk og viltveksande skrøne.
Stilen speglar naturens kaos, samanlikna med jordbrukets rette linjer:
Måten det skjer på, kan vere verdt å nemne. Ein gong vaknar ho opp, etter ein meir enn middels sprø draum, for å oppdage at ho i løpet av natta har fødd. Ikkje eitt eller fleire barn, men ein drøss eikenøtter.
Eg-personen går ut på småbruket sitt og begynner å hive desse nøttene, avkomet sitt, ikring seg. Og blir sjokkert og kry når ho oppdagar at nøttene straks veks til kjempedigre tre.
I seg sjølv er dette så naturstridig at ho ikkje ser nokon grunn til å henge seg opp i at eikenøttene produserer både eik, bjørk, bøk og furu.
Seriøse og ordentlege lesarar med plen og frisert hekk vil truleg for lenge sidan ha kasta frå seg boka i avsky. For dei som vel å lese vidare, er det mykje fint å finne her, midt i all galskapen.
Ein drøymar som vil sjå på film og ete chips
Far hennar har allereie prestert å køyre det gamle mønsterbruket halvvegs i grøfta. Forteljaren vår tek no på seg oppgåva med å få garden heilt ned i grøfta – og så opp på den andre sida og rett inn i krattskogen.
Faren klagar og kritiserer henne for å vere ein drøymar. Og for at det einaste ho vil, er å sjå på film og ete chips, helst i lag med bestevenninna. Noko som stemmer ganske så godt:
Bestevenninna er også odelsjente, men på ein stor gard. Ho er praktisk og arbeidsam der eg-personen er lat og drøymande. Felles har dei kjensla av å vere unge kvinner i roller som tradisjonelt har vore for menn.
Felles har dei òg kjærleiken til filmar og TV-seriar frå åtti- og nittitalet, som dei mimrar om så ofte dei kan. Her går det i «Top Gun», «X-Files», «Titanic» og «Gilbert Grape».
Venninnene er så tette at ein kan få kjensla av at dei er to sider av same personlegdom. Som noko midt mellom Thelma og Louise og dei to karane i «Fight Club».
Bygda på kornet
Når byfolk skal skrive om bygda, så endar det fort i noko som enten er romantiske sjablongar eller skrekkvisjonar. Eg synest Danielsen treffer atskilleg betre når ho skildrar den lokale rasen av bygdedyret i Gjesdal.
Her er det motordyrking, misunning og målretta strev, kåtskap og fyll og Jesus, samt eit vakent auge for kva naboen til ei kvar tid syslar med.
Rett nok med alle dei saftige overdrivingane som høyrer med i det ein kan kalle surrealistisk heimstaddikting.
Så kan ein lure på om heile dette eksplosive, impresjonistiske prosjektet kunne ha vore litt meir forståeleg og tilgjengeleg om nokon hadde teke på seg arbeidet med å rydde, for ikkje å seie å luke, litt meir i det.
Det er ikkje fritt for at historia innimellom truar med å bryte saman under presset frå alle innfalla og den viltre galskapen.
Poetisk og komisk
Det som likevel reddar «Du skal vere bonde», er humoren. Danielsen har ei eiga evne til å skrive overraskande og rare setningar som gjer det lett å leve med fråværet av normal, logisk progresjon.
Eg er sjølv bonde. Medan eg går ut til traktoren, tenkjer eg at ideen om å plante store tre på landets beste landbruksareal naturlegvis ikkje er ønskeleg eller gjennomførleg.
Men som ein fantasi om – og ein lengsel etter – ei slik verd tatt tilbake av naturen, byr «Du er bonde» på mange gode stunder og aparte, små setningar.
Hei!
Jeg heter Ola Hegdal, og leser og anmelder bøker for NRK. Gjerne krim og spenningslitteratur, eller sakprosa. Les gjerne anmeldelsen min av «Anomalien» av Hervé Le Tellier, «Du er bonde» av Kristin Auestad Danielsen eller «Natteløperen» av Karin Fossum.
