Rutinert, men ikke glimrende

I «Natteløperen» blir vi bedre kjent med Karin Fossums nye detektiv, etter at Konrad Sejer fikk lov til å pensjonere seg. Eddie Feber er fortsatt et ganske interessant bekjentskap, atypisk for nordiske litterære detektiver. Han er liten og kjapp, og snarlik Rami Malek, han som spilte Freddie Mercury i den filmen.

Med et skarpt blikk for detaljer har Eddie Feber en infam evne til å lukte seg fram til det svake punkt hos en motstander.

Feber er dessuten familiemann, så til de grader. Med en skokk unger på hjemmebane, samt ei kone som er i bransjen, på en måte. Mens Eddie er ute i politibilen og jakter på reelle skurker, sitter kona på kontoret og dikter opp de forferdeligste historier og skriver dem ned som kriminalromaner. Omtrent som Karin Fossum, med andre ord.

Feber utgjør en interessant kontrast til Sejer, som var mer av en ettertenksom einstøing. Han utgjør også en tydelig motpol til det som er den typiske forbryteren i Karin Fossums univers, som ikke alltid, men ganske ofte er en ensom, forstyrret mann, en person vi veksler mellom å synes synd på og vemmes over.

De nyanserte og nærgående portrettene av det forbryterske sinn er noe av det som kjennetegner Fossums skrivestil, og som løfter henne over fra den rene krim til lesere med en hang til det skjønnlitterære.

Dårlig arv

Årets fossumske taper er en attenårig guttunge med en trøblete familiebakgrunn, både emosjonelt og genetisk, skal det vise seg.

Unggutten har levd et tilbaketrukket og relativt harmonisk liv de siste årene. Men det tar slutt den dagen han finner bestefaren død i senga. Frarøvet den eneste stabiliteten han har kjent, begynner tankene å surre, og finner ubehagelige, farlige veier, de åpner nye kamre i hodet, som han beskriver det selv.

Med mor på psykiatrisk anstalt og en far i fengsel, har han ingen å støtte seg til. Og det verste er at faren, en notorisk kriminell og voldsmann, snart kommer til å bli satt på frifot. Ettersom klokken tikker ned mot den dagen den fryktede faren slipper løs, blir ungguttens tvangstanker og besettelser stadig verre.

Imens har Eddie Feber sitt å stri med, og ikke bare med ungeflokken. Det kommer inn foruroligende rapporter om en skremmende skikkelse som bryter seg inn hos eldre mennesker midt på natten. Ingen setter pris på å bli vekket av at et lysende ansikt som står og sikter på deg med en grovkalibret revolver – og så trekker av.

Så langt har ingen blitt skutt, bare skremt fra sans og samling. Men her er det bare snakk om tid før det første skuddet faller.

Forbrytelsens sjansespill

Motivet med morderen som lar tilfeldighetene avgjøre om ofrene skal leve eller dø, er naturligvis brukt før («No Country for Old Men»). Ideen er trolig at morderen personifiserer det tilfeldige i tilværelsen, der skjebnens luner og terningkast avgjør hvem som skal leve eller dø, lykkes eller mislykkes.

Samtidig er også morderen i denne boken utsatt for det uberegnelige, og det skal vise seg at selv den best regisserte iscenesettelse av tilfeldighetenes spill, selv kan bli omkalfatret av flaks og uflaks.

Mens jeg skriver denne anmeldelsen, merker jeg at jeg liker idegrunnlaget godt i denne romanen, det er godt tenkt, godt sett. Likevel synes jeg det svikter i gjennomføringen, spesielt sammenhengen i intrigen.

Fossum skriver som vanlig gode setninger og har et vart grep om sine forkrøplete sinn. Men her synes jeg spesielt avslutningen blir for forsert, for vanskelig å tro på.

Selv om man tar høyde for at det finnes tilfeldigheter og blindveier et menneskeliv, må de likevel porsjoneres ut forsiktig i en kriminalroman. Så, godt tenkt, men ikke helt gjennomført fra Fossum denne gang.

Les og se mer om Karin Fossum: