Frapperende smart fransk thriller

Enkelte romaner bør man bare lese uten å vite altfor mye om dem på forhånd. «Anomalien» er en slik.

Den kan by på et par saftige overraskelser, som nok kan oppleves som fantastiske, ja urealistiske, dersom man får dem presentert i en slik gjenfortelling som vi ofte benytter oss av i bok­anmeldelser.

Men i boken blir de introdusert så gradvis og snedig, at man bare nikker forstående når avsløringen etter hvert kommer.

Romanen blir kalt en thriller, noe som er riktig, selv om den er mye mer enn det.

Den er også et sprekt tanke­eksperiment, med innslag av sci-fi og fantastisk litteratur.

Nesten som et gruppe­arbeid mellom nestorene i det absurde og det fantastiske, som Italo Calvino, Albert Camus og Douglas Adams.

«Anomalien» har tydelige innslag av satire. Den er ikke fri for meta-litterære innslag der den leker seg med skrive­prosessen og forfatterens runddans i det litterære økosystemet.

Forfatteren Victor, som er med i romanen, får nemlig gleden av å oppleve det litterære miljøets hyllest av ham og hans verk – etter at han er død.

Og hvordan kan noe slikt gå for seg? Ganske enkelt fordi det finnes to av Victor.

Det andre flyet

Problemene begynner med et fransk fly som bryter ut av en voldsom uværssky i juni 2021.

Flyet er på vei mot New York, men blir omdirigert av forbløffede flyge­ledere, av den grunn at dette flyet allerede har landet.

Dette burde normalt ikke gi grunn til bekymring. De samme flyene har det jo med å stadig vekk lande på flyplasser på begge sider av Atlanterhavet. Det er nettopp derfor de kalles rutefly.

Problemet er bare at nøyaktig det samme flyet også gikk inn for landing i mars samme år. Med samme besetning – og de samme passasjerene.

Hvem av oss skal få samboeren min?

På et eller annet vis har det altså oppstått et nytt, identisk fly på veien over Atlanteren. Dette setter dype merker i virkelighets­forståelsen for alle som er i nærheten av dette fenomenet, som man med rette begynner å kalle «anomalien».

I tillegg skaper det høyst emosjonelle og praktiske problemer for menneskene som er med på disse to flyene, som nå må finne seg til rette med at det eksisterer en ekstra kopi av dem selv.

Le Tellier følger en gruppe på elleve passasjerer på denne (eller disse?) flyvningene og deres forsøk på å forhandle frem løsninger med den alternative versjonen av seg selv.

De må finne svar på spørsmål av typen: Hvem er jeg, dersom det er to av meg? Hvem av oss er det som er mest meg? Og hvem av oss er det som skal ha tingene mine, karrieren min og leiligheten min? For ikke å snakke om samboeren min og barnet mitt?

Disse passasjerene er høyst forskjellige, og de håndterer denne eksistensielle krisen på vidt forskjellig vis. Fra vennskapelige overenskomster, via noe som minner mer om et slags samlivsbrudd med, eller arveoppgjør etter, seg selv, til regelrette drap på den plagsomme dobbeltgjengeren.

Den egentlige virkelighetslitteraturen

Samtidig er resten av verden ute av lage, og virkelighets­bildet er i drift. Så til de grader at man godt kan kalle denne boken for den virkelige virkelighetslitteraturen, altså litteraturen om hvordan virkeligheten er skrudd sammen. Eller kanskje heller: kodet.

For det kan jo faktisk tenkes at tilværelsen bare er en datasimulasjon. Eller er det tvert imot Guds ustø finger vi aner bak det hele?

Le Tellier er en fransk forfatter av den sofistikerte typen, som før dette har beveget seg mer i det avantgardistiske hjørnet av fransk litteratur.

«Anomalien» var det definitive gjennombruddet for et stort publikum. Boken har solgt over en million eksemplarer i hjemlandet, og har gitt forfatteren Goncourt-prisen.

Den er blitt et velskrevet og dristig tanke­eksperiment, som overbeviser både som en filosofisk undersøkelse av konsistensen på identitet og virkelighet, og som ren spennings- og underholdningslitteratur.

Det er frapperende godt gjort.