Michael Stilson har truffet leserne hjemme. Han fikk Uprisen for den første boken om Fredrik Markussen, «Bare spille ball» i 2019. Nå er han nominert til samme pris med oppfølgeren «Alene gjennom». Og nå er altså «Kampfikseren» her.
Ulven i dette siste bindet om unggutten Fredrik, er den sleipe agenten Marko. Han er en gammel kjenning av Fredriks far, og han har kontakter i de ypperste fotballsirkler.
Men Marko har en lyssky agenda. Kanskje er ikke Fredrik helt uskyldig selv heller? Den norske 18-åringen har høye ambisjoner, han er klar over sine suverene kvaliteter, og han er rede til å svikte sine lagkamerater i Hertha Berlin for å komme til en virkelig storklubb, som Real Madrid eller Barcelona. Kan Marko hjelpe ham dit?
Splittet lojalitet er et utmerket utgangspunkt for trøbbel.
Ego eller lagspiller?
Før han vet ordet av det, er Fredrik fanget i et nett han ikke kan komme seg ut av. Fotballspilleren med den følsomme høyrefoten, han som kan prikke enhver ball rett i pannebrasken på lagets toppscorer, begynner å gjøre små feil – på ordre fra Marko. Han blir en kampfikser. Og ballen ruller. Sier Fredrik nei, vil han bli avslørt som juksemaker. Prisen på gavene fra Marko øker i takt med kravene han stiller. Er Fredrik sterk nok til å stå imot?
Michael Stilson, selv eks-fotballspiller og lærer, drar med seg leserne fra side til side, kapittel for kapittel. Nærmest hvert kapittel har en punchline som gjør at vi må lese videre. Som i den første boken, lar Stilson spenningen bygge seg opp, dag for dag, mot en avgjørende fotballkamp. Vil Fredrik lykkes? Vil masken falle?
I meste laget
Han smører tjukt på, Michael Stilson. Det er ikke grenser for hvordan Fredrik skal dras i ulike retninger, enten det er i forholdet til foreldrene, til den nydelige, men uforutsigbare Line – er det dem, eller er det ikke? – eller til proffkarrieren.
Noen usannsynligheter, som at en norsk tenåringsgutt bor alene i Berlin, nærmest uten noen voksenbeskyttelse, og at han herjer (det er et uttrykk Stilson er glad i) i Bundesligaen, får en erfaren leser svelge. Stilson velger spenning, konflikter og ubehag fremfor dybde.
Dybden kunne han funnet ved å konsentrere seg om færre dramatiske konflikter, og ved å gi personene sine mer personlighet, rett og slett. Suksessformelen Stilson holder seg til, gjør også at bok nummer tre blir litt forutsigbar.
Den kan leses alene, men fungerer best som en avslutning på en allerede kjent historie.
Herlige kampskildringer
Jeg liker at Michael Stilson lar Fredrik ha så mange usympatiske sider. Hvem har sagt at hovedpersoner i ungdomslitteraturen må være helter? Fredriks utfordringer kan synes drøye, men uroen hans og håpet om at han må bli avslørt, for å få en slutt på dobbeltspillet, det er noe vi alle kan kjenne igjen.
Jeg liker også at forfatteren ikke knytter alle tråder. Noe forblir usagt. Noe må leserne gjette seg til selv.
Trilogien er skrevet frem først i et lokalt, så i et internasjonalt fotballmiljø. Mye av spenningen ligger i beskrivelsene av treningen, slitet, den interne konkurransen – eller i samspillet i kampene og gledesfølelsen når man lykkes. Disse skildringene har ekstra intensitet, her er Stilson virkelig på hjemmebane.
Språklig er han effektiv, direkte, oftest god, selv om han altså lar Fredrik herje i tide og utide og hjertet begynner å hamre hver gang uroen presser seg på.
Kanskje er ikke Fredrik en helt. Eller kanskje er han nettopp det, en ung gutt som strever med å finne seg selv i sitt liv, slik vi alle kjemper for å bli helter i våre liv.
«Kampfikseren» er en forrykende avslutning på en spennende trilogi. Jeg aner vel at forfatteren Michael Stilson har mer på lager.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
