Når hukommelsen svikter

Øyvind Torseters spinkle streker er som skapt til det tynne risset av en virkelighet som forvitrer.

For er det ikke sånn at alt blir skjørt – både i den som er i ferd med å miste taket på tilværelsen og i den som maktesløs må stå på sidelinjen og se det skje?

Mor forsvinner

I diktboken «Hvordan visste du at jeg var her?» skjønner vi som leser, uten at det blir uttalt direkte, at ordene kretser om hukommelsestap og en virkelighetsoppfatning som krakelerer.

Teksten presenterer et du og et jeg, det er mor og datter. Datteren ser at moren forsvinner litt etter litt inn i sin egen verden, samtidig som hun mister grepet om det som er her og nå.

Noen ganger er det morens opplevelser vi følger, andre ganger datterens, og innimellom klarer Åse Ombustvedt å fange dem begge to, som her, i dette fine lille diktet som sier så mye:

Forvirring og sorg

Boken består av 69 små tekster, noen bare på én linje. De kan leses hver for seg eller som ett langt dikt.

Dette er ingen kronologisk historie, snarere en kretsing rundt en stemning preget av sorg, fortvilelse og forvirring.

Metoden har Åse Ombustvedt prøvd ut med hell før. I 2019 ble diktsamlingen «Når er jeg gammel nok til å skyte faren min», der hun samarbeidet med illustratøren Marianne Gretteberg Engedal, nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok.

Også der kunne de små diktene leses hver for seg eller samlet, i en sterk fortelling om en gutt som blir fysisk og psykisk mishandlet av faren sin.

Tekstene i denne første boken for voksne rommer umiddelbare følelser som mange kan kjenne igjen, enten vi har vært pårørende til et menneske med demens eller ei.

Brutalt og nakent

Alzheimer er en brutal sykdom. Og utfordrende for de som er rundt. Hvordan skal man snakke om noe som gjør så vondt?

Nettopp derfor er det så bra når noen forsøker å sette ord på erfaringen, slik som Åse Ombustvedt gjør her, eller som skotske Ali Smith har gjort i sin store årstidskvartett.

Smith går inn i opplevelsene til et gammelt menneske som opplever omgivelsene på sin helt egne, forvirrede måte. Det blir også lenge forvirrende for leseren, inntil vi forstår at vi må tolke teksten helt annerledes enn vi er vant til og se verden med en demenspasients øyne.

Å anerkjenne smerten

Her hjemme har både Kjersti Anfinnsen og Anders Kvammen satt ord og bilder på hvordan det kan være å leve med demens.

Kulturelle uttrykk som fortellinger, tegneserier og dikt kan bidra til å gjøre demens mindre tabubelagt. Kanskje kan de også gi gjenkjennelse og styrke til pårørende som helt sikkert ofte føler seg hjelpeløst alene.

Åse Ombustvedts ord får følge av Øyvind Torseters illustrasjoner. Hans lette streker underbygger opplevelsen av å miste grep om tingene.

Mens han med rette linjer og kvadratisk presisjon viser hvor viktig struktur og orden kan være for et forvirret sinn, lar han i en annen tegning selve ansiktet og hendene til den gamle moren sprekke opp og flyte over i en fremmed og kanskje angstskapende dimensjon.

En nyervervet trygghet

Men den nye tilværelsen trenger ikke bare være angstfylt. Diktene viser at den også har noe vakkert i seg. Innimellom kan den by på en ro og en trygghet som ikke kjenner noen grenser.

«Hvordan visste du at jeg var her?» er en bok som kan synes enkel, men forfatteren tar slett ikke lett på sitt alvorlige tema.

Boken er liten, ja, men ikke desto mindre viktig.