Livets flaks eller uflaks

Hvordan definerer vi et godt liv? Nærhet til andre mennesker? God helse? En trygg økonomi? Eller følelsen av å bli sett og verdsatt?

Svarene har fått Norge til å falle på FNs lykkebarometer de siste årene.

Spørsmålet blir akutt i møtet med Maria Navarro Skarangers nye roman, «Jeg plystrer i den mørke vinden».

Det er en hjerte­skjærende liten bok, en tekst som avslører en forfatter med ekte interesse for mennesker som ikke akkurat har hatt flaks i livet.

Det er Sidsel denne gang

Sidsel nærmer seg seksti. Hun bor alene, er uføretrygdet etter å ha jobbet i barne­hage, så hun har ikke mye å rutte med. Hun prøver å gi de formåls­løse dagene et preg av rutine. TV-titting, hekling, møter med venninner.

Ikke så sjelden passer hun barne­barnet Liam. Datteren Em, som vil være kjent for noen fra Skarangers forrige roman «Emily forever», er som Sidsel alenemor. Hun er ofte sliten og sier ikke nei når moren tilbyr seg å hente barne­barnet i barne­hagen.

Dette høres ikke så traurig ut? Kanskje er ikke livet så verst? Den første siden av romanen, som er en slags skjematisk beskrivelse av Sidsels hverdag, slutter slik:

Kreves det så mye mer, for å være lykkelig?

Sosialt prosjekt

Vi er på Romsås og Grorud, mellom blokkene i drabant­byene nordøst i Oslo. Forfatteren nikker til sin egen oppvekst, men også til Dag Solstad, fra romanen «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», som hun viser til i en kilde­oversikt bakerst i boken.

Her er skogen rett bak blokkene, her er handle­senter og T-bane­stasjoner. Det skulle ligge til rette for å kunne leve godt i disse omgivelsene. Det mente også Solstads arkitekt, som flyttet fra det urbane St. Hanshaugen til bydelen han var med på å skape.

Likevel er det et liv i strev og fattigdom Skaranger skildrer, et liv preget av fysisk og psykisk uhelse og få sosiale møte­punkter. Er det arv og miljø som gjør at «livet faller ned i hodet på noen, men ikke andre», som fortelleren uttrykker det?

I Skarangers fortelling går ensomhet og fattigdom i arv. Slik sett skriver hun seg inn i en sosial­realistisk tradisjon.

Men Skaranger er langt fra entydig:

Også psykiatri kan redusere mulighetene for et såkalt godt liv – og helse­utfordringer rammer som vi vet like gjerne Kong Salomo som Jørgen hattemaker.

Noen har fått dårlige kort på hånden

Så er det likevel sånn at man skal ha et ressurs­sterkt nett­verk og en solid selv­innsikt for å få den hjelpen som er nødvendig, og kanskje kunne stable et verdig liv på bena etter en tøff psykisk knekk.

Og en fysisk anstrengende jobb, som jobben i barne­hage, gir langt større risiko for å bli ufør enn en arbeidsdag bak pc-en.

Så ja, slik jeg leser Skaranger: Bak flaks eller uflaks ligger det en systemisk urettferdighet i samfunnet som former Sidsels liv.

Jeg ser paralleller til forfattere som Birgit Alm, Ingvild Rishøi eller hvorfor ikke franske Annie Ernaux, som jo i motsetning til Navarro Skaranger skriver selv­biografisk, men som også har et sosiologisk perspektiv på den ujevne fordelingen av livets goder.

Smart form

Vi ser Sidsel både innenfra og utenfra. Iblant er blikket distansert, nærmest registrerende, med uferdige setninger som i en lege­rapport. Andre ganger er vi tett på hennes egen forvirring, som de nærmeste ennå ikke har lagt merke til.

Jeg synes Maria Navarro Skaranger har et skikkelig virknings­fullt grep om fortellingen. Hun tør å være registrerende, utenfra-dokumenterende, samtidig som hun er nær.

Leseren ser den ensomme kvinnen gjennom hennes egne tanker, men også gjennom datteren Em, som har nok med seg selv, gjennom den ikke lenger så nære venninnen Bjørg, gjennom legen – derav flere passasjer som kan minne om en epikrise – og gjennom fortelleren, som ikke går av veien for å flette inn egne minner og følelser i fortellingen.

Fortelleren, som ikke er identisk med forfatteren, får seg til og med til å si at:

Blikk for de sårbare

Skaranger skildrer noe annet enn de tette par­forholdene i utilfredse middelklasse­liv, slik vi har lest om i mange norske romaner de senere årene, der forfatterne heter Geir Gulliksen, Trude Marstein eller Nina Lykke.

Hos Skaranger forsvinner mennene tidlig ut av kvinnenes liv.

Maria Navarro Skaranger skriver om alminnelige folk som må ta til takke med livet slik det ble.

En av dem er Sidsel.

Hun kunne vært usynlig.

Men hun har noen, om ikke så mange, i livet sitt. Så blir spørsmålet man stiller seg, når verken datter, venninner eller lege ser sykdommen som nærmer seg:

Hvordan kan samfunnet fange opp et menneske som Sidsel? Hva skal til for at hun kunne blitt lite grann mer lykkelig? Hvordan kan vi få øye på henne?

Skaranger gir ingen svar. Men hun gir leseren noe å tygge på.

Hør intervju med Maria Navarro Skaranger i «Åpen bok»: