Viser med letthet og tyngde at verden er grusom og vakker

Ali Smith er en sånn forfatter som du umiddelbart kjenner igjen. Likevel er hun alltid ny.

Med kvartetten «Høst», «Vinter», «Vår» og «Sommer» står hun frem som enda viktigere enn tidligere.

God har hun vært fra start. Leken og frisk.

Nå er hun skarpere enn før, farligere. Men like tilgjengelig.

Ali Smith skriver smart og underholdende, enten det gjelder Brexit og flyktningpolitikk, eller hun går inn bak pannebrasken til et gammelt menneske med økende demens som ser fortid og nåtid flyte over i hverandre i en ny og sanselig virkelighet.

I hver av de fire romanene møter vi folk som opplever noe uforutsett. Kanskje møter de et tilfeldig menneske som gjør at livet deres tar en ny vending. Like gjerne kan de møte en utfordring eller hindring som skyldes tiden vi lever i. Ali Smith går langt i å beskrive den som foruroligende. Hvor er det blitt av solidariteten og samholdet når alle krever mer oppmerksomhet til seg selv? Er England blitt seg selv nok, etter Brexit?

At Ali Smith har sitt hjerte på venstre side, har hun aldri lagt skjul på.

Leseren føler seg smart

Ali Smith er født i 1962 i Inverness. Skotsk, altså, men hun bor og skriver i Cambridge i England.

Etter først å ha skrevet flere skuespill, debuterte hun som novelleforfatter i 1995. Titlene viser humoren og språksansen som er blitt hennes varemerke: «Free Love and Other Stories» var den første. Senere kom bøker som «Other Stories and Other Stories» og «The Whole Story and Other Stories.

Allerede i studietiden fikk hun utmerkelser som beste student. Senere har bøkene hennes bragt henne priser og æresbevisninger.

Men hun briljerer ikke med kunnskapen sin. Ali Smith skriver utpreget inkluderende, så vi som leser selv føler oss smarte.

Akutt aktuell

De fire romanene «Høst», «Vinter», «Vår» og «Sommer» er eksplisitt aktuelle i beskrivelsen av vår tid.

Brexit har jeg allerede nevnt. Ali Smith skriver om hvor polariserende debatten ble. Hun skriver om kloden, der enkelte kontinenter brenner mens andre smelter, hun skriver om økende rasisme, og fremmedfrykt. Til og med nedstengningen av samfunnet som følge av en ikke navngitt pandemi, er med i denne siste romanen.

Så kunne man tro det blir påtatt aktuelt, med kjappe analyser som blir grunne siden hendelsene de beskriver er så ferske.

Men nei, hos Ali Smith er ingenting grunt.

Kritiserer likegyldighet

Kvartetten åpner dystert.

I «Høst», den første av romanene, nikker Ali Smith til ett av sine store forbilder, Charles Dickens. Hans klassiske åpning «Det var den beste av tider, det var den verste av tider», fra romanen «To byer», bytter hun ut med:

«Det var den verste av tider, det var den verste. Igjen. Sånn er det med alt. Det går i stykker, har alltid gjort det, vil alltid gjøre det, det ligger i dets natur.»

Og så får samfunnet gjennomgå. Smith kritiserer systemer som gjør oss sløvere, reddere, mer isolerte og selvopptatte. Hun kritiserer styresmaktene, men også enkeltmennesker som har glemt at de har et valg.

Som en motpol gir hun oss de mest usannsynlige, men vakre vennskap mellom en tenåring og den utgamle naboen hennes i den første boken, eller mellom en uvanlig oppvakt skolejente på rømmen og en desillusjonert filmregissør hun redder livet til i den tredje.

Ali Smith er i kontinuerlig dialog med strømninger fra tidligere tider. Hun trekker veksler på vitenskapsfolk eller kunstere hvis arbeid har bidratt til vår forståelse av verden.

Multikunstneren Charlie Chaplin og forfatterne William Shakespeare, Katherine Mansfield og Rainer Maria Rilke er bare noen av kunstnerne som veves inn i fortellingen.

Kunsten har kraft til å løfte og lyse på tvers av århundrer og landegrenser, skriver Ali Smith.

I «Sommer», denne nyeste og avsluttende romanen, lar hun en utilpass og temmelig ufyselig tenåringsgutt spille en av hovedrollene.

13 år gamle Robert synes det meste er kjedelig. Når han ikke irriterer vettet av storesøsteren sin og for eksempel limer hånden hennes fast til et timeglass med superlim, bare for å kunne spøke med ordspill som å ha tiden i sin hule hånd, spiller han grove tortur-spill på PC'en, ser på porno, eller kommer med så drøye uttalelser i klasserommet at han blir utvist fra skolen.

Men én ting interesserer ham. Det vil si, én mann. Albert Einstein.

Einsteins teorier om partikler som reagerer i møte med hverandre, knytter Ali Smith elegant til menneskers møte med hverandre. For se om ikke den selvsentrerte Robert plutselig blir from som et lam, når han forelsker seg hodestups i den noen-og-tretti år gamle Charlotte, som også spilte en birolle i «Vinter». Hun er en av skikkelsene fra de tidligere bøkene som får æren av å være med til reisens slutt.

Ali Smith skriver om møter mellom mennesker. Og hun skriver om menneskers møte med kunst.

Så ambisiøst nok kobler hun også Einsteins teorier til et kunstverk av billedhuggeren Barbara Hepworth, der en stein på avveie får avgjørende betydning for at verket skal bli fullkomment. Vakre Charlottes oppgave er å bringe steinen tilbake til dens rettmessige eier. Han er 104 år og på vei ut av denne verden.

Gamlingen har bodd hele sitt liv i England, men hadde tyske foreldre. Det førte til at han og faren under 2. verdenskrig ble internert i en egen leir for innbyggere fra fiendtlige nasjoner. De ble sett på som en trussel mot rikets sikkerhet, men var for det meste jøder eller intellektuelle som hadde flyktet fra nazistene.

Historien gjentar seg, viser Ali Smith, som bruker store deler av romanen «Vår» til å skildre en lite human behandling i dagens britiske flyktningmottak.

Til ungdommen

Likegyldigheten fremstår som Ali Smiths største fiende.

Hennes forfatterskap er nysgjerrighet. Tilkobling. Og forpliktelse.

Hun kritiserer dem som misbruker sin makt og stiller seg solidarisk ved siden av dem som utsettes for maktmisbruket.

I «Høst» kan hun for eksempel skrive om hvor umulig det er å få noe så nødvendig som et pass, fordi passbildet ikke er akkurat slik de byråkratiske forskriftene tilsier.

I «Vinter» spør hun seg om det politiske engasjementet har forsvunnet i takt med folks økende blogging om seg og sitt.

I «Vår» tematiserer hun prominente politikeres løgnaktige omgang med fakta og forskning.

«Sommer» innledes på sin side med en frustrasjon over at ingen lenger bryr seg. Men Smith må ta rev i seilene og si at jo, fremdeles går folk i protestmarsjer. Noen hever sin røst.

Røsten tilhører gjerne de helt gamle, de som har historiens erfaring i kroppen og ingen prestisje å tape. Eller den kan komme fra de helt unge, som Ali Smith tillegger mer intelligens enn det offentligheten vanligvis vil ha det til.

Sjelden er mennesket så inderlig i sitt politiske og moralske engasjement som i overgangen mellom barn og voksen.

Så Ali Smith heier på ungdommen. Med denne årstidskvartetten ber hun oss ta vare på det ungdommelige i oss.

Vi er deler av et fellesskap

Da jeg så de norske omslagene til denne kvartetten, ble jeg først i tvil om dette kunne stemme. De er så lyse og vakre, våren og sommeren er til og med pastellfarget akvarell.

Kan det passe til Smiths samtidsrefsende ord?

Ja, må jeg medgi, for sterkere enn klagen over politisk vanstyre og generell likegyldighet overfor andres lidelser, skinner troen på menneskets iboende hjertelag.

Det er troen på samhold og håp som blir stående, når siste side er lest.

«Sommer» slutter med en liten flokk mennesker som tenker ulikt om mange ting, men som akkurat for et øyeblikk står sammen og betrakter stjernehimmelen og forsøker å komme på hvilke navn de husker.

Oversetterkunst

Man kan ikke snakke om Ali Smiths bøker uten å gi plass til hennes norske oversetter Merete Alfsen. Alfsen har hatt en velopplagt hånd om norske varianter av ordspill, referanser, dobbeltbetydninger, ja hele den enorme bredden av språklig utforskning som den skotske forfatteren benytter seg av.

En leken beskrivelse av øyne og syn, som på engelsk lyder slik:

«Some people say you can see France on a clear day with a naked eye, if you’re at the top of the i360. It’s not true, apparently. France is just too far for the naked eye. (The sigh 360, the why 360). The naked eye! Can an eye ever have clothes on?»

får denne utformingen på norsk:

«Noen påstår at man kan se Frankrike med det blotte øye i klarvær, fra utsiktstårnet i 360. Men det stemmer visst ikke. Frankrike er for langt unna for det blotte øye. Det blotte øye! Blått øye. Blåøyd.»

Alfsen tar Smiths variasjoner over velkjente engelske uttrykk og finner gode, norske løsninger.

Dette er oversettelseskunst.

Litteratur som løfter

Det er ikke bare enkelt å lese Ali Smith. Hun stoler på leserne sine og har tiltro til at vi kan følge fortellinger som går i byks og hiv, uten innledende forklaringer.

Det er bare å holde seg fast og henge med. Den som savner overblikk, vil måtte kjenne på savnet også etter at tusen sider er lest.

Disse fire bøkene kan leses hver for seg, men de er på mange måter som et puslespill. I «Sommer» legger Ali Smith de siste brikkene på plass, og viser oss ansikt til ansikt det som i de foregående bøkene fremsto som i et speil, i en gåte, og som forblir Ali Smiths credo:

Verden er stor og mangfoldig, den er grusom og vakker. Menneskets muligheter er uendelige. Gjennom kunsten og språket kan vi sammen gjøre jorden til et bedre sted.

Som leser er det umulig ikke å bli takknemlig over en forfatter som så uanstrengt kombinerer letthet og tyngde.

Med litterær fingerspitzgefühl vever Ali Smith sammen tilværelsens magiske teppe og bidrar til at vi i blant løfter blikket fra trivialitetene og finner en større mening i det hele.

For det fortjener hun en nobelpris.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: