Hopp til innhold
Anmeldelse

Lysende om kjærlighet og død

Et høyde­punkt i bok­høsten: Aleksandar Hemon skriver svimlende om hjemløshet og flukt.

Fotografi av forfatteren Aleksandar Hemon og omslag for hans bok «Verden og alt den rommer».
Foto: Gyldendal/Princeton Universit
Terningkast 5 Bok

«Verden og alt den rommer»

Aleksandar Hemon

Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Roman

2023

Gyldendal

Ta til deg dette bildet.

Mannen som beskrives er en flyktning. Han er hjemløs, har ingen eien­deler, er mager inn til beinet:

Han var lett som en tom koffert.

«Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon

Slike bilder, så treffende og originale, finnes det mange av i Aleksandar Hemons roman «Verden og alt den rommer».

Tittelen kunne skremt de kresne av oss: Skulle det være mulig å beskrive verden på 300 sider?

Så drar han det i land, etter en reise fra Sarajevo i 1914 til Jerusalem i 2001, med stopp i Tasjkent, Taklamakan-ørkenen og Shanghai.

Aleksandar Hemon har skrevet en rik og sørgelig aktuell roman om krig og krigens ødeleggende konsekvenser.

Hør anmeldelsen i «Åpen bok: Kritikerne»:

Men størst av alt er kjærligheten

Rafael Pinto har akkurat overtatt farens apotek i Sarajevo etter studier i Wien.

Denne dagen har han gjort noe vågalt: I mild opiumsrus har han kysset en uniforms­kledd offiser på munnen.

Pinto følger etter den tilfeldige og forfjamsede apotek-kunden ut i gaten, der folk stimler sammen for å se erke­hertug Franz Ferdinand og hans kone Sophie. De er på vei gjennom byen i bil.

Så faller skuddene, og verden er ikke lenger den samme.

Pinto må i krigen, han sendes rett til skytter­gravene, der han møter Osman, en vakker med­soldat som underholder hele brakka med skrøner og helte-eventyr.

Herfra dunker kjærligheten mellom Pinto og Osman som en bass­tone gjennom fortellingen. Hindringene er mange: Pinto er jøde, Osman muslim. De er begge menn. Rundt dem faller granatene.

Mann og kvinne av høy rang går ned en trapp med folk oppstilt på begge sider. Da Gavrilo Princip skjøt og drepte Hertug Franz Ferdinand og hans kone Sofia von Hochenberg (på bildet) i Sarajevo 28. juni 1914, startet det en verdenskrig som talte åtte millioner døde mennesker før dens slutt i 1918. Bildet viser ekteparet et kort øyeblikk før de ble skutt.

SARAJEVO, 1914: Da Gavrilo Princip skjøt og drepte Franz Ferdinand, kronprins og erkehertug av Østerrike-Ungarn, og hans kone Sofia von Hochenberg (på bildet), ble det bokstavelig talt startskuddet for første verdenskrig. Bildet viser ekteparet bare et øyeblikk før de ble skutt i Sarajevo, 28. juni 1914.

Foto: NTB

Skytter­gravene med andre øyne

Grusomhetene fra skytter­gravene under første verdens­krig er skildret før. Soldater som finner hverandre som en ropende motvekt mot døden, likeså.

Likevel føles denne historien ny. Det er ikke unge briter vi leser om. Ikke franskmenn heller. Aleksandar Hemon henter frem bosniere, menn som var uten hjemland da krigen var over.

Verdens mangfold vises i selve språket.

På sin ferd gjennom livet som soldat, krigs­fange og flyktning møter Pinto folk av ulike nasjonaliteter.

Den som er på flukt, må tilegne seg andres språk for å overleve. Aleksandar Hemon serverer setninger og ordtak på tyrkisk, bosnisk, tysk eller russisk uten at det oversettes.

Dette må leseren akseptere. Flerspråkligheten kan synes forvirrende, men er effektfull. Den viser at det også går an å være hjemløs i språket, eller finne seg et nytt hjem i sitt helt personlige språk.

Dette er godt observert og modig utført.

Les også Nowhere man

God oversetter­jobb

Oversetter John Erik Bøe Lindgren er tydelig hjemme i Hemons tekst, som kan gå fra inderlighet til kynisme nesten i samme setning.

Når Osman har hull i sokken, skriver Hemon at stortåen stakk ut som en potet på rømmen fra en potet­sekk. En medsoldat ligger krøkete som en giktisk tommel. Og månen, som så ofte er kulisse for elskende par, er, i Hemons skarpe betraktning og Bøe Lindgrens oversettelse, som et stort, lysende øye med grå stær.

Språket til Hemon kan være varmt eller kaldt. Aldri likegyldig.

Aleksandar Hemon

Aleksandar Hemon debuterte med «Hvor er Bruno?» («The question of Bruno») i 2000, da han var 36 år gammel.

Foto: Gyldendal/Jerry Bauer

Skriver mot glemselen

«La gran eskuridad» er et uttrykk som går igjen. «Eskuridad» kommer fra spansk og betyr glemsel eller mørke. Uttrykket blir et mantra.

«Verden og alt den rommer» er en insisterende kamp mot glemselen. Romanen viser hvordan liv som har vært levd og kamper som har vært kjempet setter spor.

I et etterord skriver Aleksandar Hemon seg selv inn i historien og gir den en faktisk eller mytologiserende ramme­fortelling. Der kommer en gammel kvinne til ham, under en litteratur­festival i Jerusalem i 2001, og byr på sin livs­historie som flyktning. Hennes historie er det Hemon tar fatt i, skal vi tro forfatteren.

Hvem kan skildre lidelsen?

Aleksandar Hemon diskuterer det tilbake­vendende spørsmålet om hvem som kan skrive om lidelse. Er det bare øyen­vitnene, de som har kjent krigen på kroppen som kan gi den språk?

Hemon kjenner på skam:

Selv var han i USA da krigen på Balkan brøt ut tidlig på 1990-tallet. Hjembyen Sarajevo var beleiret, snik­skyttere dominerte gatene.

Hemon ble derfor værende i USA, tok strø­jobber mens han studerte litteratur og språk. Få år senere debuterte han som forfatter – på engelsk, og skrev nettopp om krigs­erfaringer han bare hadde annenhånds kjennskap til.

Mer enn 20 år og mange bøker senere må man kunne si at han har fått det til. Hjemløshet og flukt har vært et tilbakevendende tema.

Denne romanen, som skildrer krigens mørke, men også kjærlighetens overskridende lys, er tilegnet verdens flyktninger.

Den er dessverre evig aktuell.

Hei!

Jeg er litteraturkritiker i NRK, og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.