Det første jeg gjorde da jeg hadde lest ferdig Helle Helles nye roman «Hafni forteller», var å google et detaljert kart over Danmark.
Jeg hadde ikke trengt det, for Helles nitide beskrivelser av småstedene Hafni besøker på jakt etter det store sønderjyske kaffebordet, gir bilder gode nok. Men det er noe med å følge en så viktig ferd på kartet, hvor snirklete og avbrutt den enn måtte bli.
Reisen kan i utgangspunktet synes alt annet enn betydningsfull.
Hafni er på tur sørover fra hjembyen Frederikssund på Sjælland til Sønderborg på Jylland. Romanen åpner midt i en samtale, og da må man huske på at tittelen lyder «Hafni forteller»:
Første setning er rett og slett en fortsettelse av tittelen. Et smart grep som vipper leseren av pinnen.
Djevelen ligger i detaljene
Som alltid hos danske Helle Helle må nærlesning til. Vi er altså i en telefonsamtale. Hafni snakker med en som ikke kan være alt for nær, siden de ikke har truffet på hverandre på tretten år.
Hva sier det om Hafni, når hun avslører noe så eksistensielt som at hun skal skilles?
For en våken leser går det frem at det er vår – er det et nytt håp i gjære? – og at Hafni frykter gjørmete jorder. Gjørmen skal hun få nærkontakt med ved reisens slutt, der hun havner på trynet på øya Als, i det lille tettstedet Pøl (!).
Helle Helles litterære styrke er å skrive om eksistensielle brak uten å beskrive dem med ord. Hun holder seg til alminnelige mennesker og beveger seg på overflaten, på utsiden.
I roman etter roman har hun skrevet seg gjennom brudd, død og selvrealisering ved å skildre banale gjøremål.
Men uroens sugende svelg er aldri langt unna.
Og denne gangen skal det bokstavelig talt svelges!
På jakt etter sitt nye selv
Hafni har lenge planlagt en reise i matens tegn, en biltur på egen hånd for å oppleve det berømte sønderjyske kaffebordet. Nå ser hun ingen grunn til å vente. Båndene til mannen er brutt, barna er voksne og befinner seg i hver sin storby.
Det er da mor legger ut på landeveien. Det som skulle bli en liten uke, blir en ferd på nærmere fire. Hotell har hun bestilt, restauranter der hun skal spise godt. Men når ikke alt går etter planen, må hun stadig booke om.
Ting tar tid.
Og det som tar tid, er kan hende å finne frem til den nye Hafni. Hun som heretter skal spise alene.
Så blir hun ikke helt alene på denne turen likevel. Hafni kommer i snakk med andre reisende, og ikke minst resepsjonister, både på hoteller og vandrerhjem.
Jeg blir rørt over hvor mye raushet hun møter. I Helles varme fortelling skjønner vi at livet vil Hafni vel – på tross av alle de lattervekkende situasjonene hun roter seg opp i, hendelser som fører med seg flauhet og skam.
Selvfølgelig er dette også en roman om hvordan vi lever livene våre, ved siden av hverandre eller tett sammenfiltret.
Dette kunne blitt en skilsmisse-tristesse. Men Helle serverer minimalt med offer-tankegang eller selvrettferdig raseri. Til og med sorgen holdes på armlengdes avstand.
Små glimt fra fortiden dukker likevel opp i løsrevne avsnitt, uten forklaringer.
Jeg vil kalle det et snev av hverdagsmagi når Helle Helle strør smil, latter og livsappetitt over det mørket som Hafni også bærer med seg.
En lang telefonsamtale
Helle Helle forteller gjerne historier gjennom omveier. I den forrige romanen hennes, «BOB», var det Bobs kjæreste som fortalte om hans vandring gatelangs for å finne mening. Bob spiller en ørliten rolle i denne boken også. Mot slutten av turen treffer Hafni ham på en ferge.
Det er fordi hun skal hilse fra Bob at hun ringer, sier Hafni, og romanen, som har hatt telefonsamtalen som strukturerende ramme, slutter med at Hafni viser interesse for den som er i den andre enden:
Har jeg noen innvendinger til «Hafni forteller»? Det måtte være at Helle Helle blir vel tydelig mot slutten. Vi skal ikke gå glipp av at noe(n) er blitt borte, og at Hafni heretter må spise måltidene sine for seg selv.
Men for en hyllest til de danske smørrebrød!
Veltemperert er også Trude Marsteins oversettelse. Som forfattere har de mye til felles, for eksempel evnen til å ramse opp tilfeldige hendelser som en slags parallell til det som virkelig ulmer. Dessuten en fandenivoldsk insistering på aldri å ty til noen form for moralisering.
Tre ganger har Helle Helle vært nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Nå er hun nominert igjen.
For meg er «Hafni forteller» mer enn god nok til at Helle Helle omsider kan få prisen.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
