En dikter i blådress

To verdener som sjelden krysses gjør nettopp det i Martin Svedmans nye dikt­samling, «Finans».

Fag­områder som medisin og naturvitenskap har vist å ha poetisk potensial, all den tid norske samtids­poeter stadig refererer til naturen, universet og kroppen.

Kan finans være en lignende brønn, uoppdaget frem til nå?

Krisp gull­skrift på svart bakgrunn og en skinnende ramme rundt bildet av forfatteren poserende i blådress, armur og et blikk som sier: «tro meg, dette kan jeg». Figuren på bokomslaget overbeviser.

Inntil man får øye på det komisk lange slipset i rosa polka­dotter.

Svedman er utdannet sivil­økonom og har jobbet som finans­analytiker og konsulent. Vil diktene hans ironisere over disse stressa, seriøse typene med penklær på jobb – en hobby for kultur­folk i middel­klassen – eller blir vi nå dratt med inn i en berusende verden av rullende sifre, skarp analyse, risiko­adrenalin og «money, money, money»?

Verken eller, ville jeg ha sagt.

Det er nok mest en styrke for en utgivelse å ikke kunne plasseres i noen entydig kategori. Likevel, jeg får ikke helt grep om dette prosjektet.

Brekker seg over doskålen

Omslaget er en etterligning av Donald Trumps «The Art of the Deal» fra 1987.

Referansen kjennes mest som en liten vits, at finans­mannen er en slags klovn. Det er lett å latterliggjøre den finans­typiske arrogansen, samtidig som den er besnærende på sitt vis. Selvtillit som metode.

Vel, glasuren sprekker på første side i «Finans». Dikter-jeget er permittert uten lønn og far til en liten datter, Miriam, med delt foreldre­omsorg.

Erkjennelsen av å være en erstattelig ansatt, selv etter 15 år i en bedrift han har slitt og åndet for, er et underliggende ubehag i diktene. Kulden siver inn i kontor­landskapet.

Eller som det står i et av diktene: «Frosten brant».

Et annet sted i boken det prekære skyter vellykket frem, står det:

Det er når Svedman spiller på flere tangenter – når han i større grad komponerer ved å bringe inn ulike elementer, maner frem motiver og lar konflikten komme mer til syne – at diktene dirrer og lodder.

I store deler av boken er diktene så avskrelt, og fag­tørre, at det kjennes som de ikke rommer stort mer enn de tekniske beskrivelsene de tilbyr.

Spiller med sordin

Svedman fikk mye god omtale for sin forrige diktbok, debuten «Når jeg drikker». Den gang var det underspilte alvoret, den sobre tonen i de kort­hugde diktene uten åpenbar rytme, et solid påfunn som balanserte det potensielt selvantennende og brølende ved bokens avhengighets­tematikk.

Hør intervju med Martin Svedman i radioprogrammet «Salongen»:

Den samme beherskelsen finnes i «Finans», om enn med annerledes virkning.

Blådressenes allerede kjølige fremtoning går litt for godt i hånd med den sindige dikter­stilen uten mye musikk. Også er kontoret generelt en kjedelig arena.

Konseptet finans-poesi tiltrekker meg i grunn. Enhver sfære har sitt særpreg, sine paradokser og sine avsløringer av mennesket. Jeg var spent da denne boken dukket opp. Det er forfriskende med dikt som handler om noe annet enn natur, kjærlighet og død.

Ideen er god. Men språket hakker. Flyten er der bare ikke.

Yrkeslitteratur til besvær

I tv-seriene «Industry» og «Succession» blir betrakteren bombardert med uforståelig fag­sjargong. Lignende grep brukes her, vi leser ord som «indeks­domene», «CapEx», «re-allokere», «opsjon» og «ZBB-budsjettering».

Et ugjennomtrengelig språk kan bidra til en generell, forførende stemning. Det uforståelige kan være eksotisk.

Hos Svedman blir ikke bedrifts­bevegelsene og fagspråket spilt noe særlig med, opplever jeg. Musikalitet er det lite av. Få overraskelser eller forgreninger. Det du ser, er det du får.

Så må ikke krisen bestandig stå ut av diktene og alt brenne for å bety noe. Men noe bør skje i diktene. En vri, et oppsett. Et eller annet.

Utgangspunktet er originalt, diktene dessverre litt forglemmelige.