En ballade om seksuell uavhengighet

Ett av de hotteste navnene på samtidskunstscenen akkurat nå er Maria Pasenau.

Karrieren hennes skjøt først fart på Instagram, men siden har hun også erobret den fysiske kunstarenaen. Da Nasjonalmuseet i 2019 kjøpte seks av hennes verk, var hun den aller yngste innkjøpte kunstneren der noensinne.

Nå viser Maria Pasenau et flunkende nytt kunstprosjekt på Trafo Kunsthall i Asker.

Seksuell uavhengighet

De mest panegyriske har beskrevet Pasenau som en norsk samtidsversjon av fotolegenden Nan Goldin. Det er alltid nådeløst å skulle stille en ung kunstner opp mot en kanonisert stjerne.

Men det er i hvert fall ingen tvil om at det er Goldin-arven hun plukker opp med sine rå, intime og selvutleverende fotografier. I likhet med sitt amerikanske forbilde avbilder hun seg selv og sin egen omgangskrets.

Men der Nan Goldin skapte sin «Ballad of Sexual dependency» som handlet om destruktive kjærlighetsforhold, der sex ble et slags vanedannende dop i relasjonen, er Pasenau opptatt av seksuell uavhengighet.

En stor plakat på veggen ved inngangen til kunsthallen i Asker forkynner temaet for hennes ferske utstilling; «Anti-social sex».

En huggende rytmisk musikk, som viser seg å være den filtrerte lyden av onani, ligger som en lydkulisse i galleriet. På en gravstein står det hugget inn: «Sexual orientation R.I.P.».

Slik jeg forstår det henspiller dette på det befriende faktum at legning blir ganske irrelevant, når vi snakker om den ensomme erotikken.

Men kanskje er det også et spark til vårt evige behov for å sette hverandre i bås.

Onani som research

«Dette er et researchrom» sier Pasenau, og leder meg inn i en sal tapetsert med svart-hvitt-bilder av råtnende epler. De myke buene, det rynkete epleskallet har noe påtrengende kroppslig ved seg, samtidig som jeg formelig kan kjenne duften av våt hage om høsten; den ramme lukten av fuktig jord, dyvåte blader og råtnende frukt.

Oppå dette tapetet har Pasenau klebet sine ulike «forskningsresultater». Det er tegninger og fotografier, men også enkle, verbale utsagn og tankekart, hun har laget gjennom et år med pandemi, mens hun har bodd mutters alene i Odda.

På endeveggen har hun utformet en stor grønn rumpe i et slags byggeskummaterialer som minner om oasis. Ut av en tydelig definert analåpning stiger med jevne mellomrom en duft av Patsjuli, en eterisk olje utvunnet av en plante fra leppeblomstfamilien, som gjerne forbindes med erotikk.

Seksuell frihet

Et blikkfang i utstillingen er to store fotografier som viser kunstneren selv liggende med spredte ben og hodet kastet tilbake i nytelse, mens hun tilfredsstiller seg selv med hånden.

Hun ligger i et lite ganske kaotisk rom i en smal jernseng. Det varme, gule lyset faller på skrå fra en lampe utenfor bildet. Vi finner et annet storformat fotografi som viser nærbildet av en pupp med en stiv brystvorte stilt sammen med en vissen blomst og flere bilder av en rumpe og en vagina, med en finger inn i skjedeåpningen.

På ulike lapper og plakater er det skriblet ned forskjellige budskap som for eksempel: «Don´t touch my sexual freedom».

Runkestoler

Jeg liker at det ikke bare er fotografier på vegg, men at hun har vevet bildene sine inn i en større helhet.

Midt i rommet er det plassert to stoler. Den ene er en brun skinnstol som hun har kjøpt på auksjon, med der hun selv har designet et lite tilleggselement; en knallgul traktliknende form mitt i setet som man som kvinne kan spre bena omkring og gni seg mot.

En liknende funksjon har metallstolen på andre siden av rommet som Pasenau i sin helhet har designet selv. Den er skapt med utgangspunkt i et barndomsminne, forteller hun meg: Første gang hun kjente på seksuelle følelser satt hun i en stol med kjønnet presset mot sin egen hæl.

I metallstolen har hun følgelig designet en overdimensjonert hæl som man kan gni seg mot. «Jeg håper publikum vil gjøre det!» sier den unge kunstneren optimistisk.

Akkurat der tror jeg nok hun vil bli skuffet. Selv de mest frilynte av oss kjenner nok at vi helst utfolder den ensomme, så vel som den tosomme erotikken på privaten.

Og hva skulle i så fall Kunsthallen gjøre, hvis folk virkelig tok henne på ordet og begynte å tilfredsstille seg selv på disse fantasifulle stolene?

Pasenau har også et videorom der hun har lagt ut seks madrasser på gulvet, og der atmosfæren som skapes skal invitere en meditativ stemning av overgivelse.

Fortsatt et viktig tema

Enkelte kan sikkert føle at dette blir vel selvutleverende. De fleste mennesker onaner, men må vi ta del i hverandres ensomme tilfredsstillelse? Det er selvsagt et betimelig spørsmål.

Maria Pasenau er heller ikke den første som tar fatt i denne tematikken. Tyrkiske Sukran Moral sjokkerte med sitt «Vagina room» og verket «My Orgasm» i 2015, og allerede i 1981 vekket vår egen Wencke Mühleisen oppsikt med sin legendariske performance på Club 7, der hun smurte rødmaling inn i sitt eget kjønnsorgan.

Likevel opplever jeg at Pasenau bringer noe viktig til torgs, at det fremdeles er en tematikk som trenger å løftes frem.

Det florerer med seksualiserte bilder av kvinnekroppen i kunsthistorien så vel som i hverdagssfæren. Men i de fleste tilfellene er kvinnen fremstilt som et objekt.

Maria Pasenau viser oss en fri, selvstendig begjærsdrevet kvinne; et aktivt seksuelt subjekt, som ikke er til stede i akten for noen andre enn seg selv.

Den litt ubekvemme invitasjonen til oss, som ligger i utstillingen gjennom madrassene og stolene, gjør oss oppmerksomme på våre egne (velplasserte) hemninger.

Slik synliggjør Pasenau at det fortsatt finnes tabutemaer i vår gjennomseksualiserte virkelighet.

Jeg elsker den usjenerte oppdriften som preger prosjektet! Det har en fascinerende rå kraft, men også en rar og vakker poesi! Tittelen «The Odder Erotica» er virkelig ganske velvalgt.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: