Infernalsk nedtur

Jeg ble kjent med «Den gud­dommelige komedie» allerede før jeg kunne lese. Hjemme hadde vi en gjennomillustrert prakt­utgave med vakre og uhyggelige bilder av Gustave Doré.

Derfor følte jeg nesten en barnslig forventning da jeg hørte at Håkon Bleken hadde gitt seg i kast med å lage en serie bilder inspirert av «Inferno».

Hvilken suksess­oppskrift, tenkte jeg!

Frem mot jul foldes nå Blekens meditasjoner over Dantes helvete ut gjennom to utstillinger og en stor, illustrert nyutgivelse av bokverket.

Jeg håpet på en gjentakelse av barndommens sterke, visuelle møte med Dantes mektige visjons­dikt, denne gangen formidlet gjennom Blekens vitale og uttrykkssterke form­språk.

Selv beskriver han dette som sitt viktigste prosjekt noensinne. Og det sier ikke lite.

Brutte forventninger

Når forventningene er så høye, blir fallhøyden selvsagt tilsvarende stor. Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har opplevd en såpass kraftig nedtur.

Ja, det finnes flotte bilder i serien, men jeg synes dessverre brorparten mangler kraften og vitaliteten som vanligvis preger Blekens maleriske univers.

Meditasjonene er overraskende forestillings­fattige.

Få bilder, mye tekst

For å ta boken først: Når jeg blar i den påkostede utgivelsen, kjenner jeg meg skuffet over at det er såpass langt mellom bildene.

Her oppstår ikke det fine samspillet mellom tekst og illustrasjon.

Når et bilde forholder seg til lange tekst­passasjer, om lag 20 tettskrevne sider (!) mellom hvert, er det vanskelig å vite hvilke hendelser som egentlig illustreres.

Noen ganger må jeg lese grundig på kryss og tvers for å klare å se de ulike tekstene speile seg i illustrasjonene.

Hvis ikke Håkon Bleken tidligere hadde vist seg som en eminent illustratør og bokkunstner, kunne man mistenke ham for rett og slett å ikke forstå formatet.

I denne rollen er han nemlig ikke den store, frie kunstneren som skaper bilder som kun refererer til seg selv. Han er en tjener av Dantes litterære univers, en som skal underkaste seg, og innordne seg i denne mektige fortellingen.

Dette synes jeg ikke han får skikkelig til.

Les litteraturkritiker Knut Hoems vurdering av bokutgivelsen nederst i saken.

Inkonsekvent formgivning

På det første bildet i boken ser vi to personer vandre langs et juv.

Det er lett å forstå at det er pilegrimen Dante og hans følgesvenn Vergil. Nede i dypet kravler og kryper sjeler med hendene strukket i været i fortvilelse over pinslene de gjennomlever.

Den øvre delen er ladet med en heftig spenning. De to vandrende skikkelsene er preget av en klar figurativ og gjenkjennbar stil.

Figurene i nedre del er tegnet på en mye mer hastig og oppløst måte; her er skikkelsene risset uvørent opp som strek­tegninger.

Det at den øvre og den nedre del av bildet er utført i så forskjellige form­språk, gjør at uttrykket faller fra hverandre.

Kanskje er det nettopp Blekens tanke å skape et skille mellom det avklarte der opp på stupets kant, og det kaotiske nede i avgrunnen, men rent billedmessig fungerer ikke denne delingen særlig godt.

Mange av bildene i serien er på denne måten preget av en inkonsekvent formgivning.

Et bilvrak i helvete

Tidvis rykkes vi også ut av den tidløse skildringen av visjons­diktet med samtids­markører som jeg opplever bryter det magiske rommet.

Et eksempel er en rosafarget illustrasjon av et hode anrettet på en tallerken, med et elegant bestikk som ser ut som det er designet av Tias Eckhoff.

Bortsett fra det ganske groteske motivet, kunne uttrykket rent estetisk vært menyforside på en bornert, fransk restaurant.

Et annet bilde som bryter med grunnstemningen i Dantes verk, er en skinnende blåturkis motiv der et uhyggesvangert ansikt stikker opp av et tjern – mens noe som likner et bilvrak ligger strandet i bakgrunnen.

Jeg mener absolutt ikke at man skal male i en høymiddelaldersk stil selv om teksten er fra 1300-tallet, men jeg synes likevel ikke et bilvrak hører hjemme noe sted i Dantes helvete.

Høydepunkter

Tross min skuffelse: Blekens «Inferno»-serie er ikke uten lyspunkter.

Blant disse er et heftig halvabstrakt uttrykk der Dante og Vergil ser ut til å ha stoppet opp ved bredden av en elv av glødende lava.

Et annet utrolig flott bilde viser et uhyggelig drageaktig fabeldyr som freser farlig med en lang tunge nær de to vandrerne.

Her kommer Blekens mektige formstyrke og musikalske fargesans til uttrykk.

Bedre som pasteller

Utstillingen på Galleri Brandstrup av Blekens 32 pasteller er mer vellykket.

Her vises andre og i mange tilfeller mer kraftfulle versjoner av bildene, men også motiver som ikke inngår blant de 15 silketrykkene.

Bildene her er gjennomgående mer varierte i uttrykket, med noe rikere motiver og en fyldigere fargebruk.

Det er derfor synd at disse versjonene av bildene ikke er med i bokutgaven.

Alt i alt fungerer Blekens «Inferno»-meditasjoner bedre på en gallerivegg enn som bokillustrasjoner.

Og når jeg står i galleriene og ser på de beste av bildene hans, blir jeg nesten bedrøvet. Tenk hvilket makeløst prosjekt dette kunne har vært!

Men i samspillet med Dantes mektige tekst kommer dessverre vår store billedkunstner til kort.

Litteraturkritiker Knut Hoem laget i 2018 spesialsending av «Åpen bok» om Dantes tur til helvete. Her er hans dom over den illustrerte nyutgivelsen av «Inferno»: