Legendariske snapshots

For første gang på tjue år viser Galleri K i Oslo den levende legenden Nan Goldin.

Goldin er regnet som skaperen av snapshot-sjangeren; det tilsynelatende raske bildet, tatt uten tanke på komposisjon eller lys. Men bildene hennes er så mye mer enn et amatørblinkskudd: I hennes tilsynelatende avslappede forhold til det tekniske, avslører hun et utvilsomt håndlag med kameraet.

Hun vet eksakt hva hun innlemmer innenfor rammene av sine bilder. Likevel har hun fått æren for å ha skapt en type umiddelbart og privat fotografi, som de ulike sosiale mediene i dag flommer over av.

Sanselig og umiddelbart

Goldin debuterte som kunstner på 1970-tallet. Gjennom 80-tallet skapte hun det som skulle bli stående som hennes hovedverk: «The Ballad of Sexual Dependency» der hun med sanselig umiddelbarhet dokumenterte sitt eget og sine nære venners harde liv, preget av rusmisbruk. Bildene skildrer voldelige, ambivalente og vakre kjærlighetsforhold og vennskap.

I balladen forteller hun ingen sammenhengende historie, likevel er hvert enkelt bilde ekstremt talende. For eksempel et bilde som «Couple in bed» (1977), viser den vonde ambivalensen knyttet til et døende kjærlighetsforhold. Han sitter delvis påkledd og bortvendt på sengekanten, og hun ligger naken med armene rundt sin egen kropp og et innadvendt blikk.

Skildret aidsepidemien

Gjennom 80- og 90-tallet dokumenterte Goldin transmiljøet, og post-punk og new-wavescenen på The Bowery i New Yorks City. Med nådeløs ærlighet skildret hun også aidsepidemien. Et av de mest ikoniske eksemplene på dette siste er «Gotcho kissing Gilles» fra 1993. En kraftig og vital ung mann som bøyer seg over den radmagre, dødssyke kjæresten sin og kysser ham på kinnet.

Ikke en betrakter, men en deltaker

Nan Goldin er ofte blitt beskrevet som en arvtaker av den kontroversielle amerikanske fotografen Diane Arbus. Men selv om de begge to fokuserer på individer i samfunnets randsone, er det mer som skiller dem fra hverandre, enn det som knytter dem sammen. Der Arbus er en betrakter av ulike subkulturelle miljøer og fenomener, er Goldin selv en deltaker. Det er hennes liv, og hennes eget miljø hun skildrer i sine bilder.

Bitter reaksjon

Dette sterke deltakeraspektet ved bildene kommer tydelig frem både gjennom de mange selvportrettene som er inkludert, men også i det at hun bestandig har koblet bildene sine til tapet av søsteren Barbara Holli Goldin, som tok sitt liv, da Nan var bare 11 år. Foreldrenes forsøk på å kamuflere selvmordet som en ulykke ledet til at Nan et par år senere rømte hjemmefra, og levde et omflakkende liv i en rekke ulike fosterhjem.

Hennes dypt oppriktige og selvutleverende prosjekt er blitt forstått som en bitter reaksjon på familiens fasadedyrkelse.

Urimelig høye forventninger

Det er alltid fantastisk å se originale verk av en stor fotograf som Nan Goldin. Likevel kjenner jeg på en skuffelse.

Kanskje gikk jeg til utstillingen med urimelig høye forventninger. Utstillingen på Galleri K i 2000 var mitt aller første møte med Nan Goldin, og gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Det var selvfølgelig naivt å tro at denne utstillingen skulle treffe meg like hardt. Men hva er det egentlig som mangler?

Jeg tror det er det at presentasjonen er for liten til å forsøke å ha med så mye forskjellig. Man får ikke opplevelsen av en rød tråd. Med så liten plass burde de har konsentrert seg om en avgrenset serie, valgt ett fokus.

Bare for noen få

Et slideshow med et større utvalg bilder ble vist sist lørdag og vises igjen lørdag den 2. oktober på Kunstnernes Hus. Det er fint at bildene blir vist slik Nan Golding selv på 70- og 80-tallet viste sine fotografier for venner og bekjente i rock og grunge-miljøet i New York. Slideshowet kompletterer på en fin måte den litt mangelfulle utstillingen. Bare synd at ikke flere får muligheten til å se dette.

Ingen nyere arbeider

Det er også skuffende at utstillingen ikke favner noen av Goldins nyere arbeider. De siste årene har vi kunnet se en gåtefull, men veldig spennende vending i kunstnerskapet.

For Nan Goldin har overgangen til det digitale fotografiet vært vanskelig. Hun perfeksjonerte den analoge teknikken cibachrome, som kjennetegnes av dype klare farger. I dag er dette en utdatert teknologi som ikke lenger brukes. Goldin har beskrevet seg selv som en kunstner som har mistet sitt medium. Like fullt tar hun fortsatt bilder.

Etter å ha skildret det nådeløse voksenlivet i 40 år, konsentrerer hun seg nå om å fotografere små barn. Jeg skulle så gjerne ha stiftet et nærmere bekjentskap med denne nye fasen av hennes kunstnerskap.

For den som aldri har opplevd Goldin kan utstillingen «The Other Side» på Galleri K være en fin introduksjon, men den som allerede har et forhold til henne, og kommer for å lære mer, vil nok bli skuffet.

Anbefalt videre lesing: