Komisk kunst

Det knytter seg klare konvensjoner til hvordan vi opptrer i ulike sammen­henger.

På rocke­konsert hopper vi opp og ned og skriker, på museum tar vi et kledelig skritt tilbake og mønstrer de utstilte kunst­verkene med en forskende mine.

Den som ler høyt i en kunst­utstilling, vil raskt bli mistenkt for å være opptatt av noe annet enn kunsten.

Men kan kunst være morsomt?

Vi tenker vel ofte på kunst­historien som noe litt alvorlig.

Jeg elsker faget mitt, men jeg må jo innrømme at det er sjelden jeg virkelig slår meg på lårene når jeg jobber.

I utstillingen «LOL: Humor i norsk kunsthistorie» utforsker Haugar kunstmuseum kunstens humoristiske potensial.

Jeg var litt engstelig på deres vegne i forkant. Kom de virkelig til faktisk å få meg til å le, eller ville jeg bare trekke litt plikt­skyldig på smilebåndet?

Men jeg kan love at jeg lo! Faktisk på et tidspunkt så tårene trillet.

Utstillingen favner alt fra subtil komikk i romantisk folkelivsskildring til de drøyeste grovheter i samtidskunsten.

Galgen­humoristisk inngang

Det første som møter oss i utstillingen, er Victor Linds lille film «Did you know he was a glorious dancer» fra 1999.

Filmen viser Adolf Hitler som tar noen keitete dansetrinn, som er spilt i loop slik at det ser ut som om han danser en slags evigvarende dans med seg selv.

Det er noe ubehjelpelig og grotesk ved dette lille, levende bildet, som blir svært komisk sett opp mot tittelens milde overdrivelse.

Victor Lind er en kunstner vi nok forbinder med det politiske mer enn det humoristiske, men filmen fungerer godt som en galgen­humoristisk inngang til utstillingen.

Å gjøre narr av makten

Det å gjøre narr av makten har vært viktig til alle tider.

Like herlig som det er å le av Hitlers patetiske dans, er det når Morten Viskum harselerer med Putins fire meter lange møte­bord.

Siden 2004 har Viskum hvert eneste år, på sin egen fødselsdag, laget en ny voksavstøpning av seg selv. Hver gang lar han selvportrettet gestalte en ny rolle.

Han har vært Jesus Kristus, knelende muslim, kroppsbygger, tigger og vitenskaps­mann. Han går ofte uredd inn i de mest betente debatter.

Under Libya-krisen var han den avsatte og ettersøkte presidenten Gaddafi, og mens den store terror­rettssaken pågikk, var han selv Anders Behring Breivik som klovn.

Gjennom sine årlige (selv-)portretter utforsker Viskum grensen mot det banale.

Det er derfor han velger voks­dukken som assosieres med populærkultur og underholdningsindustri fremfor kunst. Gjennom disse voks­dukkene driver han en slags aktiv innlevelse i ulike aktuelle problemstillinger og situasjoner.

Så drøyt at jeg ikke tror det er sant

Men det er først når jeg kommer til Vanessa Bairds papirarbeider med påskrifter, at jeg virkelig må le høyt!

De er så drøye at jeg tror ikke det er sant.

I et bilde ser vi en knelende kvinne i rosa kjole, med pyntelige pensko på føttene og med baken i været. Hun er omgitt av blomster, der kronbladene omkranser brune, skrikende fjes. Under står det skrevet:

«Vet du hvordan du får ei dame til å skrike to ganger? Knuller a i ræva og tørk kukken på gardina etterpå.»

Kontrasten mellom det vulgære utsagnet og den sårbare kvinnefremstillingen er hjerteskjærende, men også ustoppelig komisk.

Det er som om jeg får lyst til å gråte litt midt i latteren.

Et annet bilde viser en kvinne som sitter i undertøyet i et lite, klaustrofobisk rom. Hun er rød i ansiktet og har vidt oppsperrede øyne. Hendene holder hun om hodet som i forskrekkelse.

Under står det skrevet: «Visste du at marsvin dør når de parer seg? Skjedde i hvert fall med marsvinet jeg knulla.»

Baird beveger seg, som så ofte, helt i grenseland for hva som er greit.

Hun liker seg i denne drøye sonen.

I sine humoristiske, ofte groteske og seksuelle, tegninger utforsker hun spørsmål knyttet til hva det betyr å være et menneske med en kropp på jorden – en kropp som gradvis smuldrer bort og forsvinner.

Hun er opptatt av ømhet og lengsel, men også rå, kynisk drift. Kanskje er det noe ved vår vaktsomme krenkelseskultur som gjør det deilig og befriende med noen virkelig drøye groviser en gang iblant?

Hva vi synes er gøy, er selvsagt individuelt.

Haugar forsøker ikke å gi oss noe uttømmende bilde av humorens endringer gjennom kunsthistorien, men inviterer oss med på en lattermild reise med utvalgte historiske, så vel som samtidige verk.

Det at de nærmer seg det humoristiske på så mange ulike måter, gjør at jeg tror de fleste vil finne noe som morer dem i denne utstillingen!