Fullstendig overveldende

Da Henie Onstad Kunst­senter i 1977 viste den polske senmodernisten Magdalena Abakanowicz, gjorde det et uutslettelig inntrykk på det norske kunst­publikummet.

Vi kan se hennes påvirkning som en bred strøm i norsk tekstil­kunst, fra Brit Fuglevaags hamp­vulva på sytti­tallet til Hanne Friis' enorme dongeriskulptur i 2014.

Nesten femti år etter den innflytelses­rike utstillingen vises nå Abakanowicz igjen på Høvikodden. Jeg tror ikke hun vil gjøre mindre lykke denne gangen.

Overveldende opplevelse

For det er virkelig en fullstendig overveldende opplevelse å gå ned i den høye, åpne salen i kunst­senteret, som for en gangs skyld nærmest virker liten, forminsket av de enorme tekstil­skulpturene som henger fra taket.

Det første som møter oss her, er nemlig Abakanowicz' aller mest berømte verk: de store «abakanene».

Disse tre­dimensjonale tekstil­uttrykkene, som hun oppkalte etter seg selv, er vevet av grove fibre, som ull, hamp, sisal og grovt tauverk. Abakanene skaffet den polske kunstneren rollen som en av sin tids ledende skikkelser på 60- og 70-tallet.

Men der jeg står og stirrer fullstendig bergtatt på denne mektige tekstil­scenografien, tenker jeg at hun likevel ikke har fått på langt nær så mye oppmerksomhet som hun faktisk fortjener.

Lyst til å ta på arbeidene

Tidligere har jeg bare sett disse skulpturene enkeltvis, og det er virkelig noe helt annet.

Det vi kan oppleve på Høvikodden, er hvordan de mektige stoff­installasjonene spiller opp mot hverandre gjennom form, farge og material, og skaper forskjellige romopplevelser.

Det er så sanselig og taktilt at jeg må ta meg voldsomt sammen for ikke å ta på arbeidene.

De store, vevde formene etterlikner ingenting spesifikt, men er likevel så igangsettende og rike på assosiasjoner. Jeg tenker på tunge klær, på draperier der noe skjuler seg bakenfor.

De bærer også på et vell av mulige natur­assosiasjoner: En gyllen oval likner et enormt høstblad som vinden snart vil rive løs fra treet. En mørkebrun form med dype folder, får meg til å tenke på et stort hult tre. I de grove fibrene dannes det huller, arr og sår.

I en skulptur er overflaten hard som stein, mens i en annen dannes det myke folder og det gror frem noe som likner hår, pels, eller kanskje vissent gress.

Mange skulpturer har også ovale åpninger som er omgitt av kjøtt­fulle folder, som gir klare assosiasjoner til det kvinnelige kjønns­organ.

For eksempel i «Abakan Orange» fra 1971, der en smal oransje­farget slange­form fra taket strekker seg ned mot en vulva­liknende gapende sprekk i et sirkulært teppe som ligger på gulvet.

Det likner en slags bestøvning eller befruktning. Det er vidunderlig vemmelig og vakkert på samme tid.

Trenger ingen forhånds­kunnskap

Det samme gjelder verket «Desdemona» fra 1965, der de ulike fargene og teksturene flettes i hverandre og overlapper nærmest som i en collage. I noen verk er hull og laser også del av det kunstneriske uttrykket.

Abakanowicz' skulpturer er preget av en frihets­lengsel, de speiler på mange måter konfliktene som utspilte seg i Polen i kunstnerens egen samtid. Først den store motstands­kampen under andre verdenskrig, og deretter striden mot kommunismens begrensning av den kunstneriske friheten.

Men enda sterkere enn alt dette uttrykker Abakanowicz' prosjekt noe tidløst som går hinsides språket. De bærer i seg en mektig urtids­kvalitet.

Jeg har jo bare mitt eget kunsthistoriker-blikk å se med. Men der jeg står i utstillingen, tenker jeg at dette vel må være en type estetisk opplevelse som er så sanselig og umiddelbar at hva du kan eller ikke kan om kunst ikke spiller noen rolle.

Dette er verk som taler direkte til kroppen og til følelsene, og jeg er sikker på at de har potensial til å vekke like mye hos et barn som hos en gammel kunst­professor.

Jeg tror og håper dette vil bli en stor publikum­suksess gjennom vinteren!