Hopp til innhold
Anmeldelse

Et sørgelig kompromiss

22. juli-minnestedet har en lavmælt verdighet som vipper over i det intetsigende.

Utøykaia minnesmerke
Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
Arkitektur

Det nasjonale minnestedet etter 22. juli

Utøykaia, Hole kommune

18. juni 2022

Det er få ting som er så vanskelig som å skape et minnesmerke over et nasjonalt traume i nær fortid. Terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya er fortsatt et åpent sår i den norske bevisstheten.

Et monument viet til dette må fungere som en trøst for de direkte berørte. Men det må også ha noe å si til mennesker om hundre år, når det som skjedde kun er en del av norgeshistorien.

Når det ikke lenger finnes noen som husker verken eksplosjonen i Oslo sentrum eller den skrekkelige massakren på Utøya.

Utøykaia minnesmerke 3

Minnestedet har fått en flott beliggenhet nede ved vannkanten der Utøya-fergen M/S Torbjørn legger til kai.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
utøykaia minnesmerke

Alle søylene er akkurat like høye, lange og brede. Man kunne ha understreket mangfoldet blant ofrene ved å skape en noe større formvariasjon i uttrykket.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
utøykaia minnesmerke

Sollyset er brukt på en fin måte i utformingen av monumentet.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
Utøykaia minnesmerke 3

Infrastrukturen tar for stor plass og stjeler fokus fra det spinkle monumentet.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
Utøykaia minnesmerke 2

Oversiktbilde fra pressevisningen åpningsdagen.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
Oversikt over Utøyakaia og 22. juli-minnestedet.

Oversiktsbilde fra utbygger Statsbygg.

Foto: Statsbygg

Brutalt bilde

Nettopp et slikt symbolsterkt uttrykk vant konkurransen om dette vanskelige ærefulle oppdraget i 2014.

Den svenske kunstneren Jonas Dahlberg skapte sitt «Memory Wound» som et kutt i landskapet. Det var et brutalt bilde på det dype såret 22. juli representerer i vår kollektive hukommelse.

Etter opprivende konflikter ble dessverre prosjektet skrinlagt i 2017. Konflikten stilnet imidlertid ikke av den grunn.

Også rundt det minnestedet som nå omsider er kommet på plass, har debattens bølger gått høyt. Selv om man denne gangen ville skape et lavmælt og verdig minnested for å imøtekomme lokalsamfunnet.

Det kan virke som at tanken om å gi prosjektet et kunst-tilsnitt, ble gitt opp. Ansvaret ble nemlig overført fra KORO (Organet for kunst i offentlig rom) til Statsbygg og fra Kulturdepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Og minneinstallasjonen bærer dessverre helt klart mer preg av dette. Det er blitt et produkt av engineering snarere enn av imagineering.

Utøykaia minnesmerke 2

FORMSYMBOLIKK: S-formen, eller det skakke spørsmålstegnet, er konstruert sånn for å vise solens posisjon under terrorangrepene.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK

Stillferdig verdighet

Minnestedet er utformet av det norske arkitektkontoret Manthey Kula. Konseptet er enkelt. Det består av én trapp og 77 høye, snodde bronsesøyler, én for hver av de døde.

Hver av søylene er tre meter høye og danner noe som minner om et gjerde. Det bukter seg i en 26 meter lang form som likner en fordreid S, eller et skakt spørsmålstegn.

De to store buene i søylerekken symboliserer visstnok solens stilling: den ene da bomben gikk av, og den andre mens skytingen pågikk.

Det er ingenting stygt eller skjemmende ved installasjonen.

De snodde søylene fanger lyset på en fin måte, og på trappene som går ned til monumentet oppstår det vakre skyggespill. Man får også opplevelsen av gode, solide materialer.

Utøykaia minnesmerke 3

SKJØNNHET I SKYGGENE: De snodde bronsesøylene fanger lyset på en fin måte, og skaper et vakkert skyggespill.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK

Lite spennende

Jeg synes likevel ikke at minnesmerket er spennende.

Det er litt rart at de har valgt å gjøre søylene helt eksakt like, når tanken er at de skal representere de enkelte individene som gikk bort.

Høyden er den samme, og selv den lille vridningen er plassert på det samme stedet på hver søyle.

Utøykaia minnesmerke 2

INTETSIGENDE: I dag kan vi fylle monumentet med alle de sterke følelsene av sjokk, sorg og savn som fremdeles knytter seg til 22. juli. Spørsmålet er hva monumentet har å si til fremtidige generasjoner.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK

Kanskje er det tenkt som et symbol på likeverd. Men selv om de som ble drept var like mye verdt, var de ikke like høye, brede eller hadde den samme personligheten. Det var mennesker med ulik alder, legning, opprinnelse, og med ulike kjønn.

Uten å bli for figurativ kunne man ha understreket dette mangfoldet ved å skape en noe større formvariasjon i uttrykket.

Slik det er nå, blir det rett og slett temmelig monotont og kjedelig.

Assosiasjoner til en byggeplass

Formspråket gir også noen ganske uheldige assosiasjoner til en byggeplass. På avstand kan det minne om forskalingsbord for noe som er i ferd med å oppføres, men som ennå ikke er ferdig.

Infrastrukturen dominerer minnestedet voldsomt. Den spinkle søylerekken drukner i nedkjørsel og parkeringsplass.

Heldigvis har de plantet en masse store trær omkring installasjonen. Dette mykner opp den ugjestmilde betongmuren som går opp mot bilveien.

Utøykaia minnesmerke

BYGGEPLASS: På avstand likner søylene på forskalingsbord.

Foto: Christian Ziegler Remme / NRK

Taust uttrykk

Jeg opplever monumentet som et sørgelig kompromiss.

Selvsagt ønsker jeg meg ikke en type figurativt, realistisk minnesmerke med fortellende skulpturer om det grusomme som skjedde, men dette er blitt et i overkant abstrakt og taust uttrykk.

Solposisjonene er en svært teoretisk form for symbolikk. Det er ikke noe man umiddelbart forstår ved å se på selve uttrykket, men noe man må lese seg til.

Kanskje kan havet av følelser knyttet til terroren som fortsatt lever i tiden fylle dette spinkle uttrykket på Utøykaia med et innhold.

Fremtidens generasjoner hadde fortjent noe mer uttrykkssterkt og talende.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.