Bunnsolid fra en våre beste

Han er blitt kalt den største ironiker i norsk kunstliv, men Bjørn Ransve har også noe genuint inderlig, og noe direkte uhyggelig, ja nærmest demonisk.

Han er i det hele tatt vanskelig å sette i bås: Ikke bare spenner kunstnerskapet hans over mer enn femti år, men hans produksjon er også svært mangfoldig.

Han har malt klassisk figurative malerier, utforsket en realisme inspiriert av manierisme (uttrykksform preget av overdrevne effekter), skapt store ekspressive abstrakte formuttrykk, og dirrende linjekomposisjoner som leker med det optiske. Han ble født det året Edvard Munch døde i 1944, og helt fra han var en liten gutt har Munchs kunst, og etter hvert særlig hans grafikk, vært en stor inspirasjon for ham.

Som grafiker regnes Ransve som en av våre aller fremste.

Det er nettopp hans omfattende grafiske produksjon som nå foldes ut i full bredde på Haugar kunstmuseum i Tønsberg. Utstillingen favner i alt opp mot 400 arbeider og ble åpnet av Hennes Majestet Dronningen nå i helgen.

En umiskjennelig stilsignatur

«State of the Art» er ifølge katalogen ikke noe forsøk å skape en sammenhengende retrospektiv presentasjon av den anerkjente kunstneren. I stedet vil man her opprette en intern dialog mellom de ulike fasene i Ransves lange kunstnerskap.

Og det er faktisk ingen mening i å skape en kronologi, for Ransves produksjon kan ikke deles inn i klart adskilte faser eller verksgrupper.

Gjennom årtiene har han flakket på kryss og tvers mellom ulike formspråk, teknikker og uttrykk, og likevel bærer alt han lager en umiskjennelig stilsignatur.

Den ulmende villskapen i mennesket

Jeg stopper opp ved et litografi titulert «Stort dyr III» fra 2020. Det har noe monumentalt og skulpturelt ved seg.

Det viser et mektig løveaktig vesen ligger med senket hode. Kroppen har noe ruvende over seg og kan også minne om et stort fjell.

Men uttrykket fungerer også bra hvis man ser bort fra det figurative bildemotivet og forholder seg til det som en abstrakt komposisjon; som en naken kraftfull form.

Vis-à-vis henger bildet «Stenhest» fra 1976. En blek manieristisk inspirert studie av et hestehode.

De kraftige volumene i dyrets kranium og de tomme øynene gir uttrykket et uhyggelig marerittaktig preg. Dette er eksempel på den magiske realismen hos Ransve.

Briljant

Min vandring gjennom utstillingen styrket mitt inntrykk av Bjørn Ransve som en av våre aller største.

Men hva er det egentlig som gjør Bjørn Ransve så stor? Hva gjør noe til stor kunst?

Ransves styrke ligger i hans håndverksmessige dyktighet, hans evne som formgiver, hans blikk for komposisjoner. Det handler om hvordan han skaper spenning mellom ulike former i flaten.

På sitt beste er han også en briljant tegner. Hans abstrakte komposisjoner er alltid formmessig interessante, de virker på oss. Det samme gjelder hans gåtefulle figurative motiver som ofte har dette underliggende mørket.

Berikende opplevelse

Styrken i prosjektet viser seg også i hans gjennomførte stilsignatur. Det at vi alltid gjenkjenner ham tross hans veldige formmangfold.

Det var virkelig en berikende opplevelse å vandre gjennom Ransves grafiske kunstnerskap.

Det fine med denne utstillingen er at den passer for absolutt alle. Jeg er sikker på at en barnefamilie, en gammel belest kunsthistorieprofessor og en gjeng unge skatere med øye for graffiti på ulike måter vil ha stort utbytte av å vie en times tid til Bjørn Ransve.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.