Hopp til innhold
Anmeldelse

Fascinerende teknologiske fabeldyr

Utstillingen «Solo Oslo: Sandra Mujinga» på Munchmuseet er et nytenkende og briljant konsept, tone- og bildesatt av uoriginal musikk og film.

Fra Sandra Mujingas utstilling i SOLO_OSLO-serien på Munchmuseet. Grønne drageaktige figurer projiserer filmer, her en menneskelignende figur i lilla mot rosa bakgrunn
Foto: @Munchmuseet
Kunst

«Solo Oslo»: Sandra Mujinga

Munchmuseet i Oslo

22.januar 2022 – 03.april 2022

Hva betyr det å være menneske i en digital tidsalder, der hånden vår permanent har tatt form av en klo som klamrer omkring den lille lysende skjermen; det skinnende rektanglet som også vårt blikk og vår bevissthet er lenket til?

Dette er spørsmål jeg tenker på der jeg vandrer inn i Sandra Mujingas flunkende nye multimedieinstallasjon på Munch-museet.

Utstillingen handler nettopp om vår tids kontinuerlige veksling mellom en fysisk og en virtuell virkelighet. Den handler om møtene mellom natur, mekanikk og teknologi.

Allerede en stjerne

Sandra Mujinga (33) er en ung norsk musiker og kunstner født i Goma i Kongo, basert i Oslo og Berlin. Hun jobber med installasjon, skulptur, film, tekstil, lyd og lys.

Mujinga har allerede stilt ut på store institusjoner, biennaler og triennaler i utlandet, og har mottatt flere priser, blant annet en av Tysklands mer prestisjetunge, nemlig Preis der Nationalgalerie.

Nå er hun utpekt til den ganske spesielle æren å innlede Solo Oslo-serien på Munch. En serie separatutstillinger med unge, fremadstormende Oslo-talenter.

Hun er med andre ord allerede en stjerne.

Kunst av Sandra Mujinga som del av Solo-Oslo-utstillingen. Viser korridor i grønt lys.

GRØNN GJENGANGER: Gangen på vei inn i utstillingen er dunkel, svakt belyst med Sandra Mujingas karakteristiske grønne lys. Dette grønne lyset er et slags signaturelement som går igjen i svært mange av hennes prosjekter.

Foto: @Munchmuseet

I en stor utstillingssal i tiende etasje har Mujinga utformet en installasjon der film, musikk, skulptur og video veves sammen.

Dyriske rustningsvesener

Vi vandrer inn i en mørk gang svakt opplyst av et grønt lys. Rett før vi trer inn i selve salen kan vi gjennom et høyt rektangulært vindu se inn på lys, former og farger der inne, samtidig som vi ser refleksjonen av oss selv som i et mørkt speil. Installasjonen består av store avlukker i halvgjennomsiktig glass.

Fra utstillingen Solo-Oslo på Munchmuseet med kunst av Sandra Mujinga. Grønn dragaktige skulptur projiserer fargerike abstrakte filmer. Her i oransje og rosa-lilla

«DRAGEPROJEKTOR»: De dragaktige skulpturene holder projektorene som filmene strømmer ut av. Filmene viser flytende farger og former, der underlige tegneserieaktige skikkelser iblant stiger ut av de abstrakte formene.

Foto: @Munchmuseet

Tre veldige skulpturer troner foran hvert sitt avlukke og projiserer film inn i glassboksene. Skulpturene, som er kledd med stålplater nesten som en rustning, danner mektige S-former i rommet. Metallplatene ligger delvis over hverandre og minner om den skjellete overflaten til en øgle eller en drage.

Her skaper hun et uttrykk der noe dyrisk, organisk, møter noe kaldt og industrielt.

Fra vesenets «ansikt» strømmer det grønne projektorlyset ut. Dette synes jeg er et usedvanlig spennende grep at filmen blir dette vesenets blikk, som en speiling av dets indre verden, eller som et utsagn det kommer med.

Installasjonen er tonesatt av atmosfæriske, flytende klanger som iblant blir avbrutt av mer rytmiske partier, og brå pauser.

Fra utstillingen av Sandra Mujingas kunst i SOLO-OSLO-serien på Munchmuseet, Tegneserieraktige figurer projisert på vegger

SUPERHELT: Abstrakt omformer seg til figurativt i filmene.

Foto: @Munchmuseet

Filmene viser asymmetrisk kaleidoskopisk videomalerier av formløse figurer i kontinuerlig endring. Ut av det abstrakte formuniverset stiger regelmessig en type superhelt-skikkelser.

Men hva betyr det egentlig at disse fargene og formene strømmer ut av et slikt uhyggessvangert maskinelt fabeldyret? Dette er noe av det jeg blir gående og gruble på der inne i det skjerm-illuminerte mørket.

Tilsiktet uspennende estetikk?

Som løsrevne kunstneriske uttrykk, synes jeg både lydbildet og filmuttrykket er ganske uspennende. Musikken minner mest om en type beroligende klanger som gjerne ligger som et lydteppe i eksklusive spa-anlegg. Filmene har også noe ganske generisk ved seg, det gir assosiasjoner til science fiction-inspirerte skjermsparere fra 1990-tallet.

Men det at disse uoriginale uttrykksformene dukker opp i et ellers så nytenkende og briljant konsept, gjør at jeg blir i tvil på om ikke dette kanskje rett og slett er tilsiktet. Er det muligens nettopp det banale ved denne estetikken som er poenget? Den sjelløse algoritme-genererte skjermvirkeligheten, som et bilde på den posthumane kunsten som truer den virkelige skapende virksomheten, den som dypest sett definerer oss som mennesker?

Det kan godt være det.

Likevel må jeg jo innrømme at jeg ville likt utstillingen enda mye bedre hvis det musikalske og det filmatiske hadde holdt samme høye nivå som det skulpturelle, men man får la tvilen komme kunstneren til gode her.

Bare ideen og skulpturene i seg selv, gjør utstillingen uansett verdt et besøk.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst i NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller nye Deichmanske i Oslo. Se også anmeldelsen av «Scandinavian Design og USA 1890-1980» på Nasjonalmuseet i Oslo.

Anbefalt videre lesing