Uklar og uforløst utstilling om fredsprisvinnerne

I Norge har vi en tendens til å ta pressefriheten for gitt. Da to NRK-journalister nylig ble kastet i fengsel i Qatar for å ha tatt noen bilder og stilt noen litt ubehagelige spørsmål, gikk det rystende opp for oss at slik er faktisk hverdagen for mange journalister rundt omkring i verden. Våre menn slapp heldigvis unna med skrekken. De kom hjem i god behold etter noen ubehagelige døgn med avhør.

Men hvert eneste år blir journalister forfulgt og drept for den jobben de gjør. Og det er nettopp det utrettelige og fryktløse journalistiske arbeidet som premieres gjennom årets fredspris. Filippinske Maria Ressa og russiske Dmitrij Muratov mottar prisen på vegne av alle kjempende journalister.

Og bare det bitte lille jeg vet om årets fredspris gjør meg i fyr og flamme der jeg vandrer i desembermørket mot Nobels Fredssenter: For en viktig og potensielt gripende tematikk å basere en utstilling på!

Jeg sørger alltid for å ha så lite kunnskap som mulig om fredsprisen på forhånd, slik at jeg virkelig kan teste utstillingens evne til levende og effektiv formidling.

Spennende om falske nyheter

Og det begynner i grunnen bra. Høye dører leder inn til utstillingsområdet. Her er fredsprisvinnernes navn skrevet i svarte krigstyper.

Jeg liker at de har markert starten av utstillingen med en slags portal. Det understreker tematikkens viktighet, og vekker en sterk forventning om hva vi skal oppleve innenfor dørene.

Her finner vi også en ganske morsom installasjon som bruker de komplementære fargene rødt og grønt til å utforske forholdet mellom fakta og falske nyheter.

Et dobbelteksponert fotografi, der det ene motivet er rødt og det andre grønt, er stilt sammen med en grønn tekst med røde overstrykninger.

Publikum ser dette gjennom henholdsvis grønt og rødt pleksiglass. Når du ser gjennom det grønne glasset blir teksten sensurert, og kun den ene delen av bildet trer frem, men når du ser gjennom det røde glasset kan du lese teksten bakenfor sladden, og du får også øye på det bakenforliggende motivet.

Her anskueliggjør de på en spennende måte hvordan filteret bestemmer hva det er vi ser.

Fallhøyden er stor

Ja, dette var gøy, tenker jeg. Dette er god visualisering av tematikken.

Men fallhøyden blir også tilsvarende stor; for det som omgir meg på alle kanter i den første delen av utstillingen er tørre grafer, statistikk og kart, samt mengder informasjon skrevet med knøttsmå bokstaver.

Informasjonen i seg selv er naturligvis vesentlig; det handler om antall drepte journalister, og hvilke deler av verden pressefriheten er truet osv., men formidlingsmessig fungerer dette svært dårlig.

Hvis jeg vil lese om fredsprisen så kan jeg google. En utstilling må tilby noe helt annet. Selv om utstillingen gjennomgående er svært teksttung – vi snakker hele vegger fulle av liten tekst – så er det heldigvis bare i starten vi må forholde oss til statistikk.

Kontraster mellom lys og skygge

Gjennom store fargefotografier ledes vi inn i en henholdsvis filippinsk og russisk virkelighet. Det er den veletablerte tysk-russiske fotografen Nanna Heitmann og den unge filippinske fotografen Hannah Reyes Morales som skildrer livet til og miljøet rundt de to fredsprisvinnerne. Eller er det egentlig det de gjør?

Der jeg går omkring og ser på de ulike fotografiene blir jeg usikker på hva som egentlig formidles.

Begge fotografer jobber på hver sin måte svært estetisk. Den unge Morales skaper stemning gjennom kontraster mellom lys og mørke på nesten barokt vis, som i portrettet av en svartkledd Maria Resa i profil, der ansiktet kun er opplyst av PC-skjermen.

Det er gjerne kveld og natt i disse bildene, som et fotografi som viser et virvar av sammenfiltrede ledninger og nettverkskabler. Internett på Filippinene er blant verdens dyreste og tregeste.

I Nanna Heitmanns fotografier fra Russland er det gjerne dagslys. Som i bildet der en trailer kjører på en sørpete landevei gjennom et snødekket skogslandskap, og en mørkkledd mann går langs veikanten.

Bildet er malerisk og stemningsfullt, men hva skal jeg egentlig lese ut av det, og hva slags relasjon det har til utstillingens tematikk? Det er uklart for meg selv etter å lest store mengder tekst på veggene omkring.

Hva slags utstilling ønsker de egentlig å skape?

Så hvor gode er egentlig disse fotografene? Det er ingenting å si på deres tekniske ferdigheter. Dette er solide dokumentarfotografer, men jeg må innrømme at jeg opplever bildene som ganske uoriginale og kjedelige.

Det er ingen av de to fotografene som har et utpreget individualisert formspråk, det er en type hyperestetisk dokumentarfotografi som man ser over alt.

Men er det virkelig nødvendig å være så streng? Fotografene forsøker vel heller ikke å skape kunst? Men det er dette jeg synes er nokså uklart. Hva prøver de egentlig på?

Også i år opplever jeg fredsprisutstillingen som merkelig uforløst. Det er som om den sliter med å finne sitt eget format.

Her kunne man enten valgt å skape en drivende god dokumentarisk fortelling, eller en fri, kunstnerisk refleksjon omkring tematikken. Men fredsprisutstillingen velger nok en gang å plassere seg et uklart sted midt imellom, med vakre fotografier som ikke makter å formidle en tydelig og interessant historie, men som heller ikke er dobbeltbunnet eller egenartet nok til å passere som spennende fotokunst.

Jeg tror Nobels Fredssenter burde gå noen grundige runder med seg selv, og finne ut hva slags utstilling de egentlig ønsker å skape.

Se utstillingen digitalt på Nobels Fredssenters nettsider.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: