Streker som risser seg inn i oss

Det er virkelig en estetisk glede å tre inn i det lyse museet på vestsiden av det idylliske Mosvatnet i Stavanger. Her, i Jan Groths fødeby, foldes kunstnerens mektige univers ut i full bredde.

Men det er ikke opplevelsen av en liten lokal kunstner vi får. Det er et mektig møte med en av våre aller største internasjonale stjerner.

Groth tilbrakte mesteparten av sitt liv i New York. I 1986 hadde han separatutstilling på Guggenheim Museum.

Han har også vært utstilt på Musée d'Art Moderne i Paris og andre prestisjetunge arenaer.

I 2017 fikk han omsider den høyst fortjente æren av å bli utnevnt til festspillutstiller her hjemme.

Den store sommersatsingen

Gjennom et halvt århundre utforsket Jan Groth strekens forhold til flaten; den hvite linjen i en kullsort gobeleng, som en revne av lys, eller mørke skulpturelle linjer, som arkitektoniske tegninger i rommet.

Da Groth sovnet stille inn 2. mars i år, etter et langt og produktivt kunstnerliv, var allerede den store separatutstillingen som nå vises på Stavanger Kunstmuseum under planlegging.

«Jan Groth: Forløp og volum» er museets store sommersatsing.

Hans siste arbeider

Groth jobbet med tegning gjennom hele sin karriere. I utstillingen kan vi se både noen av hans eldste skisser, men også noen virkelig spektakulære veggtegninger som var det aller siste han gjorde.

Disse tegningene minner om hastige kalligrafiske tegn som bærer en skjult mening.

Han startet som maler, men gikk over til å skape gobelenger. Gobelengkunstneren Benedikte Herlufsdatter var Groths lærer i gobelengteknikken.

Siden ble hun hans kone og kunstneriske partner. Da ekteskapet ble oppløst tidlig på 80-tallet, fortsatte de to å jobbe sammen helt til hun ble syk og senere døde. På dette tidspunktet sluttet også Groth selv å veve.

Urbildet på skaperakten

Når man ser så mange av hans arbeider samlet blir det veldig tydelig hvor gjennomført Groths fokus er. Det samme motivet igjen og igjen; Streken som tegner seg mot en bakgrunn.

Og det er virkelig ingen liten eller ubetydelig problemstilling han har gitt seg i kast med her: Det er selve urbildet på den kunstneriske skaperakten, og det man også må kunne kalle en menneskelig grunngest.

Som uttrykk for trangen til å avsette et spor, foreta en «mark making», slik steinalderjegeren for 6000 år siden risset sine bilder inn fjellsiden.

Og denne opplevelsen av noe tidløst og nærmest arkaisk kjenner jeg på i møte med Groths mektige streker.

Det monumentale og det intime

Skulpturene som tegner seg som sorte metallinjer i rommet, likner spyd, og kan få oss til å tenke på oldtidsfunn.

Vekselspillet mellom det romlige og det flate, det monumentale og det intime gir det en egenartet styrke.

Man kan kanskje undre seg over at han ikke gikk lei, og at heller ikke publikum ser ut til noen gang å gjøre det?

Hvorfor i all verden blir ikke dette prosjektet kjedelig?

Faktum er at det aldri gjør det. Du kan storme igjennom museet og ta inn den mektige skjønnheten, eller sette deg ned i timevis og kjenne hvordan disse strekene risser seg inn i deg.

Arbeidene hans har en høystemt og stillferdig skjønnhet. De er både preget av noe fredelig, men også noe sitrende intenst. Som om streken er en dirrende nerve.

Gjennom denne flotte og omfattende utstillingen befester Groth sin stilling som en av våre aller største.